Shen Congwen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Shen Congwen og hans hustru Zhang Zhao

Shen Congwen (forenklet kinesisk: 沈从文, tradisjonell kinesisk, pinyin: Shěn Cóngwén, forfatterpseudonym for Shen Yuehuan 沈岳焕; født 28. desember 1902 i fylket Fenghuang i provinsen Hunan i Kina, død 10. mai 1988 i Beijing), var en kinesisk forfatter.

Hans farmor var av minoritetsfolket miao, og hans mor var tujia.

Ettersom Shen ikke hadde noen mulighet for å studere videre i sine hjemtrakter vervet han seg i hæren. I 1923 forlot han militærlivet og dro til Beijing. Han fikk innflytelserike venner som Yu Dafu og Ding Ling. Han ble medlem av det litterære selskap Nymåneselskapet, skrev i forskjellige tidsskrifter og ble redaktør for littaraturbilaget til avisen Dagong.

Så fulgte flere stillinger som professor i kinesisk, først i Shanghai og senere i Qingdao.

Shen regnes som en av de absolutt fremste kinesiske forfatterne på 1900-tallet. Shen begynte å skrive helt upolitisk om landlivet i det vestre Hunan men kom til å bli radikalisert under 1930-årene. I større grad ann andre samtidige kinesiske forfattere var hans forfatterskap preget av kinesisk tradisjon og klassisk litteratur. Kommunistenes kulturpolitikk medførte imidlertid at han ikke kunne fortsette med å skrive skjønnlitteratur etter 1949. Han ble rammet av en politisk kampanje mot «borgerlige forfattere», og forsøkte å ta sitt eget liv.

Senere arbeidet han ved Museet for kinesisk historie, og hans eneste forfatterskap var vitenskapelige arbeider. Under kulturrevolusjonen ble han atter offer for hetskampanjer, og i 1969 ble han trass i sin høye alder tvunget til å bli kroppsarbeider.

Etter kulturrevolusjonen ble han rehabilitert. I 1978 ble han igjen vitenskapsmann, ved det historiske institutt ved det kinesiske akademi for sosialvitenskaper.

I 1980 ble en av hans gamle noveller lagt til grunn for en dreiebok for en film. Ro år etter ble han medlem av Forbundet for litteratur- og kunstkretser, og så et år etter medlem av Det kinesiske folks politisk konsultative konferanse.

Litteratur[rediger | rediger kilde]