Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (sang)
| «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» | |||
|---|---|---|---|
| Album | Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band | ||
| Artist, band | The Beatles | ||
| Utgitt |  1. juni 1967 2. juni 1967 | ||
| Innspilt | 1./2. februar/ 3./6. mars 1967 | ||
| Sjanger | Psykedelisk musikk eksperimentell rock | ||
| Lengde | 2:02 | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Plateselskap | Parlophone Capitol | ||
| Komponist(er) | John Lennon, Paul McCartney | ||
| Låtskriver(e) | Lennon/McCartney | ||
| Produsent(er) | George Martin | ||
| «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (reprise)» | |||
|---|---|---|---|
| Album | Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band | ||
| Artist, band | The Beatles | ||
| Utgitt | 1. juni 1967 2. juni 1967 | ||
| Innspilt | Abbey Road Studios 1. april 1967 | ||
| Sjanger | Pop/Rock | ||
| Lengde | 1:19 | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Plateselskap | Parlophone Capitol | ||
| Komponist(er) | John Lennon, Paul McCartney | ||
| Låtskriver(e) | Lennon/McCartney | ||
| Produsent(er) | George Martin | ||
«Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» er en sang skrevet hovedsakelig av Paul McCartney (men kreditert Lennon/McCartney). Sangen ble først utgitt 1. juni 1967 på gruppens åttende britiske album Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Samme album ble utgitt dagen etter i USA. Sangen har også en reprisedel mot slutten av albumet.[1]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Høsten 1966 hadde McCartney dratt blant annet på en safaritur til Kenya sammen med Beatles-assistenten Mal Evans. Da de tok flyet tilbake til London 19. november, fikk McCartney idéen med at The Beatles neste prosjekt kunne være at de var et annet fiktivt band. Da maten ble servert på flyet, spurte Evans hva S og P sto for da han viste McCartney to små poser som lå blant bestikket. McCartney sa de var forkortelse for Salt og Pepper. Dermed begynte han å leke med ordspill som resulterte i Sergeant Pepper. På vestkysten av USA, hadde det blitt etablert en del rockegrupper med lange navn. Inspirert av dette, fant McCartney på navnet «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band».[2][3]
Innspilling[rediger | rediger kilde]
Gruppen startet opp arbeidet med sangen 1. februar 1967 i Abbey Road Studios. George Harrison og McCartney på hver sine elektriske gitarer og Ringo Starr på trommer. Etter dette la McCartney på bass, men denne gangen ble instrumentet koblet direkte til miksepulten, og ikke via forsterker og mikrofon. Kvelden etter ble brukt til overdubbing av vokal. McCartney synger første og siste vers alene, mens John Lennon tar seg av mellomverset. På refrenget synger McCartney, Harrison og Lennon sammen. For å få mer fyldig lyd, ble dette koret lagt på en gang til. Mot slutten av denne økten, tok produsent George Martin og lydtekniker Geoff Emerick og overførte disse opptakene over til en ny firesporsteip, med den forskjell at alle instrumentene nå utgjorde et spor. All vokal havnet også kun på et annet separat spor. Ergo hadde de to spor til rådighet til nye overdubb.[4]
Mer arbeid på sangen fulgte 3. mars 1967 da de hadde fire musikere i studio som spilte valthorn. Det var mest McCartney som var aktiv av Beatles-medlemmene under denne økten. Lennon ville ha opptak av all konversering fra denne kvelden som han tok med seg hjem til sitt lydarkiv. Etter at valthorn musikerne hadde dratt, var neste gjøremål pålegg av en sologitar. McCartney insisterte på å spille den; noe Harrison antageligvis ble irritert over.[5] Det siste som ble gjort av pålegg, skjedde 6. mars 1967, da lydeffekter av publikum som setter seg på sine plasser før et show, klapping og jubel ble lagt på. Disse ble tatt fra EMIs lydarkiv. Det som ble brukt var:
- Volume 28: Audience Applause and Atmosphere, Royal Albert Hall and Queen Elizabeth Hall.
- Volume 6: Applause and Laughter (tatt opp i Fortune Theatre, London i 1961 da Peter Cook, Dudley Moore, Jonathan Miller og Alan Bennett fremførte Beyond The Fringe).
- Publikumshyl fra The Beatles' konserter i Hollywood Bowl, Los Angeles 23. august 1964, 29. og 30. august 1965.
- Opptak fra 10. februar 1967 da de la på orkesteret til «A Day in the Life»
.[6]
Musikere og instrumeter[6][rediger | rediger kilde]
- Paul McCartney: bassgitar, elektrisk gitar, sologitar, harmonivokal, vokal
- John Lennon: harmonivokal, vokal (i mellomvers)
- George Harrison: elektrisk gitar, harmonivokal
- Ringo Starr: trommer
- Neill Sanders: valthorn
- James W. Buck: valthorn
- Tony Randell: valthorn
- John Burden: valthorn
Yellow Submarine Soundtrack[rediger | rediger kilde]
I 1999 kom Yellow Submarine ut. «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» var blant de femten sangene som ble med. Det som var blitt gjort der, var at den opprinnelige firesporsteipen hvor de spilte inn grunnkompet ble hentet frem og lagt ut på datafiler sammen med de øvrige pålegg. Av den grunn kom alle instrumenter og sangstemmer mer tydelig frem.[7]
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (Reprise)[rediger | rediger kilde]
Etter hvert som arbeid på albumet skred frem, ble det bestemt at «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» skulle få en reprisedel mot slutten av albumet, slik at lytteren fikk en følelse av at albumet var et konseptalbum. Denne reprise delen ble innspilt 1. april 1967 i Abbey Road Studios.[8] Det var Neil Aspinall som hadde luftet denne idéen om reprisedel. Dette ble også den eneste sang fra albumet hvor alt ble innspilt på en firesporsteip uten at de måtte føre alt over til en annet teip for fler pålegg. De spilte inn ni tagninger (hvorav fire ikke var komplette gjennomkjøringer) med rytmegitar (Lennon), sologitar (Harrison), bass (McCartney), trommer (Starr), orgel (antageligvis George Martin) og veilendende vokal (McCartney).[9] Et eksempel på hvordan det lød, kan høres på Anthology 2 der tagning 5 er inkludert i samlingen.[10] Tagning 9 ble det beste og siden de ikke var interessert i å kopiere opptak over til en annen teip, ble de nødt til å samle trommer, rytmegitar, sologitar og orgel over til et «ledig» spor; og det innebærer det sporet hvor McCartney sang veiledende vokal. Blant samlere finnes såkalte «isolated tracks» versjoner av «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (Reprise)». Det betyr at man kan høre de forskjellige sporene isolert fra hverandre:
- trommer, rytmegitar, sologitar, orgel.
- bass.
- maracas og tamburin (og McCartney som skriker mot slutten).
- Vokal (McCartney, Lennon, Harrison og Starr).
- Lyd av publikum (tatt fra EMIs lydarkiv)
Dette blir tilsammen fem spor. Derfor tyder det på at lyden av publikum ikke var med på firesporsteipen, men befant seg på et separat bånd som ble avspilt samtidig under remiksing. Maracas ble sannsynligvis spilt av Starr, og siden McCartneys stemme høres på samme innspilling, er det trolig han som rister tamburin.
Musikere og instrumeter på Reprise-delen[rediger | rediger kilde]
- Paul McCartney: bass, tamburin, vokal
- John Lennon: elektrisk gitar, vokal
- George Harrison: sologitar, vokal
- Ringo Starr: trommer, maracas
- George Martin: orgel
Jimi Hendrix[rediger | rediger kilde]
4. juni 1967 spilte blant andre Jimi Hendrix i Saville Theatre i London. Blant publikum var McCartney, Jane Asher, George Harrison og Pattie Harrison. McCartney følte det som et stort kompliment da Hendrix fremførte «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» bare tre dager etter utgivelsen.[11][12]
Paul McCartneys offentlig utgitte versjoner av «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»[rediger | rediger kilde]
- Tripping the Live Fantastic – utgitt 5. november 1990 (opptaket er fra 23. november 1989 i Los Angeles[13]).
- Back in the U.S. – utgitt 11. november 2002.
- Back in the World – utgitt 17. mars 2003 (samme versjon som på Back in the U.S.).
- Good Evening New York City – utgitt 17. november 2009.
2. juli 2005 åpnet McCartney og U2 veldedighetskonserten Live 8 med «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og hadde med seg fire musikere på valthorn. Disse fire hadde på seg uniformer som lignet på de som The Beatles hadde på seg på albumomslaget.[14]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Lewisohn, Mark (1988). The Beatles Recording Sessions. New York: Harmony Books. ISBN 0-517-57066-1 s. 200/201
- ^ Turner, Steve (2009) The Stories Behind the Songs 1967 – 1970 Carlton Books Limited ISBN 978-1-847-32268-5 s. 14/15
- ^ Miles, Barry (1997). Paul McCartney: Many Years From Now. New York: Henry Houston, Texas, USA: Holt and Company. ISBN 0-8050-5249-6 s. 303/304
- ^ Lewisohn, Mark (1988). The Beatles Recording Sessions s. 95
- ^ Martin, George (1995) Summer Of Love: The Making Of Sgt Pepper. London: Pan Books (paperback utgave). ISBN 0-330-34210-X s 66/67
- ^ a b Lewisohn, Mark (1988). The Beatles Recording Sessions s. 101
- ^ The Beatles VH1 Special Yellow Submarine – intervjuer med McCartney, Harrison og Starr – 19. september 1999
- ^ Lewisohn, Mark (1988). The Beatles Recording Sessions s. 107
- ^ Martin, George (1995) Summer Of Love: The Making Of Sgt Pepper s. 147/148
- ^ Anthology 2 – informasjon i heftet som fulgte med utgivelsen (s. 39)
- ^ Lewisohn, Mark (1990) The Beatles Day By Day. New York, Harmony Books. ISBN 0-517-57750-X s. 91
- ^ The Beatles (2000). The Beatles Anthology. San Francisco: Chronicle Books. ISBN 978-0-8118-2684-6 s. 252
- ^ Tripping the Live Fantastic – informasjon i heftene som fulgte med utgivelsen.
- ^ Live 8 DVD sporliste. Arkivert 21. juli 2012 hos Wayback Machine.