Severiano Ballesteros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Severiano Ballesteros i 2006

Severiano «Seve» Ballesteros (født 9. april 1957 i Cantabria, død 7. mai 2011) var en spansk profesjonell golfspiller. Han var en av golfsportens frontfigurer fra midten av 1970- til begynnelsen av 1990-tallet.

Seve Ballesteros vant fem major-turneringer; The Open i 1979, 1984 og 1988, og Masters i 1980 og 1983. Han vant 50 turneringer på Europatouren, ni turneringer på PGA-touren, samt flere andre internasjonale turneringer. Han spilte i åtte Ryder Cup-turneringer, og var i 1997 kaptein for det vinnende europeiske laget. Seks sesonger toppet han inntjeningslisten (Order of Merit) på Europatouren; 1976, 1977, 1978, 1986, 1988 og 1991. Han ble i 1999 valgt inn i Golfens æresgalleri. I perioden 1986 til 1989 lå Ballesteros 61 uker på toppen av World Golf Rankings.

Gjennombrudd[rediger | rediger kilde]

Ballesteros ble profesjonell som 16-åring i 1974. Han reiste til seks Europatour-turneringer, hvorav han ikke klarte å kvalifisere seg til to, misset cuten i to og tjente penger i to. 1975 begynte mye bedre, med tre topp-ti-plasseringer på de tre første turneringene. Han endte sesongen på 28. plass på pengelisten.

Han vant sin første seier på Europatouren, Dutch Open, i august 1976. Men det var andreplassen i The Open en måned tidligere som virkelig ble lagt merke til. Før siste dag ledet 19-åringen turneringen to slag foran nestemann. Men en sisterunde på 74 slag gjorde at Johnny Miller kunne vinne, foran Ballesteros og Jack Nicklaus på delt andreplass. Ytterligere åtte topp-ti-plasseringer samme år, gjorde at Ballesteros gikk til topps på den europeske Order of Merit.

Suksess på Europatouren[rediger | rediger kilde]

Mellom 1976 og 1995 var det kun ett år uten en eneste Ballesteros-seier på Europatouren, nemlig 1993, da en annenplass i Canon European Masters var hans beste plassering. Det beste året var 1986, da han vant hele seks turneringer, deriblant tre turneringer på rad.

PGA-touren[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1975 forsøkte Ballesteros å kvalifisere seg for PGA-touren første gang gjennom kvalifiseringsskolen. De 25 beste ble kvalifisert for neste sesongs tour. Før siste runde lå Ballesteros så godt an at han nærmest var garantert kvalifisert. Men attenåringen fikk panikk. Han så for seg et liv i et fremmed land, med fremmed mat og kultur, et hav unna venner og familie, og gikk de siste hullene på akkurat for mange slag til å klare og kvalifisere seg.

I Ryder Cup[rediger | rediger kilde]

I 1979 ble turneringen arrangert på Greenbrier i Virginia. Fra og med denne turneringen ble Storbritannias lag utvidet til å omfatte også det kontinentale Europa. De første ikke-britiske spillere som spilte Ryder Cup var spanjolene Antonio Garrido og Ballesteros. Allerede fredag morgen, i turneringens første fourball-match, spilte de to sammen. Det ble tap mot USAs Lanny Wadkins og Larry Nelson. Også i ettermiddagens foursome spilte de sammen, og tok revansje mot Fuzzy Zoeller og Hubert Green. Lørdag spilte de to matcher mot Wadkins og Nelson, og tapte begge. I søndagens singlematch møtte Ballesteros Larry Nelson, og tapte. USA vant turneringen 17-11, og Ballesteros bidro med kun ett av de elleve poengene.

I 1981 ble ikke Ballesteros tatt ut til Ryder Cup. Han hadde hatt en kontrovers med det europeiske PGA over såkalt appearance money. Spillere fikk betalt for å delta i turneringer, og store spillere trakk mer publikum, ergo mente de at de skulle ha sin del av inntektskaka.

I 1983 var turneringen tilbake i USA, denne gang i Florida. Ballesteros gikk alle fire matchene fredag og lørdag med den fem år yngre debutanten Paul Way, som med sine 21 år var den nest yngste europeiske Ryder Cup-spilleren fram til da. De vant en match, delte en, og tapte to. Søndagens singlematch spilte han mot Fuzzy Zoeller. Zoeller hadde kun spilt en match så langt i turneringen på grunn av ryggproblemer, og alle ventet lett match for spanjolen. Men det ble et spennende oppgjør. Ballesteros hadde på ett tidspunkt ledet med tre hull, for så å tape fire hull på rad. Etter 17 hull var matchen uavgjort. Det 18. og siste hullet var et langt par 5-hull. Ballesteros hadde nesten klart å nå greenen på to slag tidligere under helgen, men for å klare det var han avhengig av et godt utslag, og et like godt andreslag. Nå klarte han ingen av delene. Utslaget havnet i den tykke roughen på venstre side av banen. Å rekke frem til greenen kunne han bare glemme, han ville ha mer enn nok med å komme ut på fairwayen. Men i stedet havnet andreslaget hans i en bunker, 230 meter fra hullet. Tilskuere og kommentatorer ventet at Ballesteros nå ville ta en jernkølle for å komme ut av bunkeren, uten tanke på å forsøke å komme frem til greenen. Men han valgte en 3-wood, en trekølle. «It was a combination of the outrageousness of the shot and the fact that it was almost physically impossible that makes it one of the best shots ever hit», sa lagkamerat Ken Brown senere.[1] En chip og en putt, og hullet og matchen var delt. USA vant turneringen med ett poeng, 14 1/2 mot Europas 13 1/2. Europa hadde aldri vært nærmere å vinne Ryder Cup på amerikansk jord.

Belfry, ikke langt fra Birmingham i England, har arrangert Ryder Cup fire ganger, og 1985 var den første. Også denne gangen spilte Ballesteros alle fredags- og lørdagsmatchene med samme medspiller, denne gang spanjolen Manuel Piñero. Sammen vant de to matcher, delte en, og tapte en. Før søndagens singlematcher lå USA under for første gang siden 1949, stillingen var 9-7 til Europa. I sin match møtte Ballesteros Tom Kite. Spanjolen slet mot amerikaneren, etter tretten hull lå han tre under. Men på det fjortende begynte opphentingen. Ballesteros senket en fjorten-meters putt for en birdie. Dermed var han to under med fire hull igjen. To av disse, 15 og 17, var par fem-hull. Ballesteros slo normalt lenger enn Kite, og dette ga ham en fordel på de to hullene. Han vant begge, så etter sytten hull hadde han tatt igjen forspranget, og lå likt med Kite. På det attende og siste hullet måtte begge nøye seg med par, og delte matchen. Men Europa vant cupen med 16 1/2 mot 11 1/2, for første gang siden sammenslåingen av Storbritannia og resten av Europa. Storbritannia hadde ikke vunnet siden 1949.

Samarbeidet med Olazabal[rediger | rediger kilde]

I 1987 var Jack Nicklaus kaptein for USAs lag, og turneringen gikk på hans egen Muirfield Village. På det europeiske laget debuterte nok en spanjol i Ryder Cup, 21 år gamle José María Olazábal. Lagkaptein Tony Jacklin plasserte ham med Ballesteros i alle fire matchene de to første dagene. Sammen vant de tre matcher og tapte én. I singlematchen møtte Ballesteros Curtis Strange. Ved uavgjort resultat i Ryder Cup, 14-14, beholder forsvarende lag pokalen. Med tre matcher igjen på banen, hadde Europa allerede 13 1/2 poeng, og trengte bare en deling i Ballesteros' match. Han slo Strange med to hull, og en deling i en av de andre matchene gjorde sluttresultatet til 15-13 i Europas favør.

Belfry var arrangør igjen i 1989, og samarbeidet med Olazabal fortsatte med stort hell. Fredag morgens foursome mot Tom Watson og Chip Beck endte uavgjort. I ettermiddagens fourball knuste de Tom Watson og Mark O'Meara og vant med seks hull. Dagen etter fortsatte seiersrekken da de først slo Tom Kite og Curtis Strange takket være en tremetersputt fra Ballesteros på 18., deretter Mark Calcavecchia og Ken Green. Før søndagens singelmatcher ledet Europa 9-7. Ballesteros møtte Paul Azinger i en jevn match. Etter 17 hull ledet Azinger med ett hull. Samtidig ledet USA seks av de øvrige matchene ute på banen, så Ballesteros trengte å vinne det siste hullet. Men de delte det, og Azinger vant matchen. Europa vant såvidt nok matcher til å klare 14-14, og beholdt dermed pokalen.

I 1991 var Kiawah Island i South Carolina vertskap. Igjen spilte Ballesteros og Olazabal fire matcher sammen. Fredag slo de Paul Azinger og Chip Beck både i foursome og fourball. Lørdag slo de Fred Couples og Raymond Floyd, før de måtte nøye seg med deling mot Couples og Payne Stewart. I søndagens singel hadde ikke Ballesteros problemer med å slå Wayne Levi, men USA vant likevel for første gang siden 1985, 14½-13½.

Belfry var Europas valg som arrangør for tredje gang på rad da Ryder Cup-sirkuset kom tilbake til Europa i 1993. Ballesteros hadde en dårlig sesong, uten en eneste seier, og måtte stole på at lagkaptein Bernard Gallacher valgte ham som wild card. Hans trofaste parkamerat Olazabal var i samme situasjon. Gallacher hadde tre wild cards, og valgte både Ballesteros og Olazabal i tillegg til svenske Joachim Häggmann. Kapteinen hadde valgt spanjolene på grunn av deres tidligere meritter, og plasserte dem sammen også denne gang. Fredagen begynte dårlig, med tap mot Tom Kite og Davis Love III på morgenen, før de slo tilbake mot samme par i ettermiddagens fourball. Lørdag morgen møtte de Kite og Love for tredje gang og vant. Men så var samarbeidet slutt. Ballesteros måtte for første gang se en omgang i Ryder Cup fra sidelinjen da han ikke fikk spille lørdagens fourball. I tillegg tapte han søndagens singel mot Jim Gallagher ganske klart.

En måned før Ryder Cup i USA i 1995 annonserte Olazabal at han ikke var aktuell for Ryder Cup på grunn av skade. Han var ikke direktekvalifisert, men ville vært avhengig av et wild card.

Samarbeidet mellom Ballesteros og Olazabal hadde vært et av de beste i Ryder Cup-historien. På femten matcher sammen hadde de elleve seire og to delte (uavgjorte) matcher.

Siste Ryder Cup som spiller[rediger | rediger kilde]

Ballesteros hadde hatt et oppsving i karrieren med to seire på Europatouren i 1994 og en seier i 1995, og slapp å være avhengig av et wild card i USA i 1995. Men han var i dårlig form, og Bernard Gallacher turde ikke bruke ham i foursome-matchene. Han spilte fredag ettermiddag i fourball sammen med David Gilford. De slo Brad Faxon og Pete Jacobsen. Lørdagens fourball spilte han igjen med Gilford, men denne gang tapte de mot paret Jay Haas og Phil Mickelson. USA ledet 9-7 etter de to første dagene. I søndagens singel gikk han ut i første ball mot USAs Tom Lehman. Alle forventet at Ballesteros skulle tape, og på de ni første hullene traff ikke Ballesteros en eneste fairway. Men han klarte igjen og igjen å redde seg ut av vanskelige situasjoner, og etter ni hull hadde Lehman ikke klart å ta ledelsen. De andre europeerne ute på banen la merke til dette, og lot seg oppildne til å ta igjen det amerikanske forspranget. Selv om Ballesteros til slutt tapte sin match, hadde de andre europeiske spillerne vunnet nok matcher til at USA ble slått på hjemmebane, 14½-13½.

Ballesteros spilte i alt 37 matcher i Ryder Cup; 20 seire, 5 delte matcher og 12 tap (22 1/2 poeng).

Sykdom[rediger | rediger kilde]

I oktober 2008 ble Ballesteros lagt inn på sykehus med store hodesmerter, og det ble raskt konstatert at han hadde en hjernesvulst. Etter en serie operasjoner var svulsten fjernet. Innen april 2009 hadde han gjennomgått fire kjemoterapibehandlinger, før han i juni samme år trådte frem offentlig for første gang siden sykdommen da han annonserte opprettelsen av Seve Ballesteros Foundation.

I mai 2011 opplyste familien på Ballesteros eget nettsted at hans tilstand plutselig var forverret, og 7. mai døde han.[2]

Meritter[rediger | rediger kilde]

Seire på Europatouren (50)[3][rediger | rediger kilde]

Seire på PGA-touren[rediger | rediger kilde]

Seire på Japan Golf Tour[rediger | rediger kilde]

  • 1977: Japan Open, Dunlop Phoenix
  • 1978: Japan Open
  • 1981: Dunlop Phoenix
  • 1988: Visa Taiheiyo Masters
  • 1991: The Crowns

Andre seire[rediger | rediger kilde]

Ryder Cup-deltakelse[rediger | rediger kilde]

  • 1979, 1983, 1985, 1987, 1989, 1991, 1993, 1995. Lagkaptein i 1997.

Sammendrag av karrieren[rediger | rediger kilde]

Turnering 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007
The Masters Tournament d.i. d.i. D33 D18 D12 1 CUT D3 1 CUT D2 4 D2 D11 5 D7 D22 D59 D11 D18 D45 43 CUT CUT CUT CUT CUT CUT CUT d.i. d.i. d.i. CUT
US Open Championship d.i d.i d.i D16 CUT DQ 41 CUT D4 D30 D5 D24 3 D32 D43 D33 CUT D23 CUT D18 CUT d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i.
The Open Championship CUT D2 D15 D17 1 D19 D39 D13 D6 1 D39 D6 D50 1 D77 CUT D9 CUT D27 D38 D40 CUT CUT CUT CUT CUT CUT d.i. d.i. d.i. d.i. CUT d.i.
PGA Championship d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. D33 13 D27 5 D32 CUT D10 CUT D12 CUT D23 d.i. d.i. CUT CUT d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i. d.i.
Plassering på Order of Merit 26 1 1 1 2 3 7 10 2 5 3 1 6 1 8 18 1 28 42 3 33 69 136 108 143 190 204 247 - 312 329

d.i. = deltok ikke
CUT = klarte ikke cuten
D foran plassering = delt plassering
DQ = diskvalifisert (kom for sent til start 2. dag i US Open 1980)
grønn bakgrunn markerer seier
gul bakgrunn marker topp-10-plassering

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Seve – A Biography of Severiano Ballesteros (A. Tait, 2005)
  • Seve – Golf's flawed genius (R. Green, 2006)
  • Seve – The official autobiography (S. Ballesteros, 2007)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tait s. 112
  2. ^ [1], besøkt 7. mai 2011.
  3. ^ Europatourens guide for 2010, pdf

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


´´ Golf: Hovedartikkel · Portal · Kategori