Settebello
| Settebello | |||
|---|---|---|---|
 Settebello | |||
| Informasjon | |||
| Type | Elektrisk motorvognsett | ||
| Litra | ETR 300 | ||
| Sporvidde | 1 435 mm | ||
| Byggeår | 1953 | ||
| Operatør(er) | Italienske statsbaner | ||
| Tjenesteår | 1953–1984 | ||
| Passasjerer | 160 | ||
| Tekniske spesifikasjoner | |||
| Lengde (o.b.) | 165 202 mm | ||
| Seksjoner | 7 | ||
| Totalvekt | 325 tonn | ||
| Topphastighet | 158 km/t | ||
| Ytelse | 3000 hk 2244 kW | ||
Settebello («syv vakre»; toget hadde syv vogner), ETR 300, var et luksuriøst høyhastighetstog som i 1953–1984 gikk mellom Roma og Milano på de italienske statsbanene. Settebello er langt fra noe høyhastighetstog etter dagens standard, men ved lanseringen var det blant verdens raskeste tog i ordinær trafikk.
Settebello var en videreutvikling av ETR 200, som i 1939 var det første ordinære tog som kjørte i over 200 km/t (riktignok bare ved testkjøring). Det ble lansert som transportmiddel for forretningsfolk med dårlig tid og for turister som hadde råd til de dyre billettene. De kostet nesten det dobbelte av vanlige førsteklassebilletter. Flyselskapene tilbød ennå ikke innenlandske fly i skytteltrafikk, og Settebello var mye raskere enn noen bil. Med en toppfart på 158 km/t[1] var det som et lynraskt, femstjernes hotell på hjul. Opptil 190 passasjerer satt i 15 rommeige salonger med lenestoler og sofaer. Det var dusjer om bord, og hele toget hadde klimaanlegg. Interiøret var elegant utsmykket, og utvendig var toget malt i sølvgrått og grønt. Kjøretiden Milano–Roma (627 km) var til å begynne med vel seks timer, men etter at en parsell av en ny Direttissima-linje Roma–Firenze ble åpnet i 1977, ble kjøretiden midlertidig redusert til 5 h 35 min. Gjennomsnittsfarten var da på 113,9 km/t med stopp i Bologna og Firenze; mellom Milano og Bologna 130 km/t.
Settebello delte Direttissimalinjen med et annet ekspresstog til Roma 7 minutter senere, men Settebello holdt seg godt foran. Linjen gikk gjennom Appenninene og kjørte gjennom 29 kilometer tunneler, blant annet den 18,5 kilometer lange Galleria del Appenino, verdens den gang nest lengste hovedlinjetunnel.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Brian Hollingsworth & Arthur Cook 1987: The great book of trains, Salamander Books Ltd., London, ISBN 0-84101-327-1.