Septemberverschwörung

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Septemberverschwörung i 1938 («Septembersammensvergelsen», eller Oster-sammensvergelsen) var den grundigst forberedte militærkupplan, og den med best sjanser til å kunne lykkes, utviklet av militære fra den tyske hær og embedsmenn i det tyske utenriksdepartement rettet mot det nasjonalsosialistke styre i Tyskland.

Planlegging[rediger | rediger kilde]

I 1938 dannet det seg en motstandskrets i Amt Ausland/Abwehr, som skulle vinne militære kommandører for statskuppsplaner i Berlin i tilfelle mobilisering for en mobilisering. Med i planleggingskretsen var blant andre:

De sammensvornes plan gikk ut på handling den 28. september 1938, da Sudetkrisen var ytterst dramatisk. Da skulle en støttropp under ledelse av Hauptmann Friedrich Wilhelm Heinz og Korvettenkapitän Franz-Maria Liedig trenge seg inn i Rikskanselliet.[1] Hitler skulle gripes og føres til sikkert sted, slik at han kunne stilles for retten på senere tidspunkt.

Ved en siste planleggingssamtale i sammensvergelsens innerste krets (Oster, Witzleben, Gisevius, Dohnanyi, Heinz und Liedig) i Osters bolig omkring 20. september 1938 forandret de sammensvorne - etter at Witzleben hadde forlatt dem - det avtalte på ett viktig punkt: Det skulle anstilles et fingert håndgemeng og under dette skulle Hitler skytes. Særlig Heinz mente at selv en anklaget Hitler fortsatt ville utgjøre en fare.[2]

Fiasko[rediger | rediger kilde]

Den 28. september 1938 kom den overraskende beskjed at Hitler hadde gitt sin tilslutning under Münchenkonferansen med Neville Chamberlain, Edouard Daladier og Benito Mussolini til en fredelig løsning av Sudeterspørsmålet. Med dette nådde hans popularitet i befolkningen med ett et nytt høydepunkt. Med ett fremstod Hitler, som bare motvillig hadde gått med på denne konferansen, som en fredens bevarer. De sammensvorne, som «hadde håpet på å kunne anvende som våpen Hitlers militære eventyrlyst for å avsette og tilintetgjøre ham»,[3] så muligheten til å kunne gå løs på Hitlers regime glippe ut av sine hender.

Følger[rediger | rediger kilde]

Det tok de sammensvorne lang tid å hente seg inn etter Septembersjokket. Bare en liten kjerne holdt fremdeles sammen, men uten å besitte organisatorisk kraft til å gjenta oppbyggingen av en troverdig ny plan.[4] Det var først Claus Schenk Graf von Stauffenberg som flere år senere - høsten 1943 - klarte å utvikle statskuppsplaner som gikk ut over bare et rent attentat, men var bredere anlagt med opplegg for maktovertakelse. Planene ble med noen forsinkelser satt ut i livet den 20. juli 1944, men de slo feil.

Ved materiale som Gestapo først oppdaget etter 20. juli-attentatet oppdaget den 22. september 1944 ved en Abwehrstasjon i Zossen, ble den nazistiske ledelse for første gang oppmerksom på kupplanene fra 1938. Hitler bestemte at materialet ikke måtte overleveres til Folkedomstolen, men skulle holdes strengt hemmelig. Krigen var i en særlig fase; befolkningen skulle ikke belastes med kunnskap om at det badde vært tidligere og nokså avanserte antinazistiske kupplaner kort tid før krigen.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ifølge Rochus Misch ble tilgangen til Hitlers private ærenser i rikskanselliet vare bevoktet av en vakt fra Leibstandarte SS Adolf Hitler sittende ved et skrivebord. Fra denne vaktpost førte en 22 trinns ytapp rett opp til Hitlers bolig. Misch skriver: „Schon in den ersten Tagen fielen mir die spärlichen Sicherheitsvorkehrungen auf. [...] Ich konnte genau beobachten, dass die Bewachung des Staatsoberhaupts nicht gerade großgeschrieben wurde“. Misch forteller riktignok om sin tjenestefratreden i mai 1940, men det er ikke sannsynlig at dikkerhetsforanstaltningene i 1938, i såkalt fredstid, skulle ha vært mer omfattende. Jfr. Rochus Misch: Der letzte Zeuge. Mit einem Vorwort von Ralph Giordano. 8. Aufl., München und Zürich 2008, ISBN 978-3-86612-194-2, s. 65.
  2. ^ Jfr. Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli. Berlin 1994, s. 94.
  3. ^ Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. s. 181.
  4. ^ Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli. Berlin 1994, s. 103.
  5. ^ Vgl. Jörg Hillmann: Marineoffiziere in der Widerstandsbewegung

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Terry Parssinen: Die vergessene Verschwörung: Hans Oster und der militärische Widerstand gegen Hitler. Siedler, München 2008, ISBN 978-3886809103.
  • Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli. Siedler, Berlin 1994, ISBN 3-88680-539-5, d. 76–104.
  • Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Dt. Verlags-Anstalt, Stuttgart 2000, ISBN 3-421-05132-1.
  • Sebastian Winter: Zum Denken und Handeln deutscher Militäreliten von 1933 bis 1938. Verlag Dr. Müller, Saarbrücken 2007, ISBN 978-3-8364-1335-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]