Sentralbatteriskip

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
HMS «Alexandra» under seil. Det har et sentralbatteri delt i to dekk som sett på illustrasjonen.

Sentralbatteriskip er panserskip fra den siste halvdel av 1800-tallet, med hoveddelen av sin bestykning oppbevart i et sentralt plassert citadell. Dette konseptet kom som en løsning på dilemmaet med vektproblemet omkring skipsartilleri, pansring og deplasement i nyere skip konstruert av jern fremfor tre av den berømte skipskonstruktøren Edward James Reed som for øvrig måtte ta hensyn til den nye sjøtaktiske teorien om vedderen som et alternativt våpen. Den tunge panserkledningen ble deretter sentralt konsentrert omkring et batteri av færre, men større kanoner. Citadellet ble deretter kalt boks-batteri eller sentral-batteri.

Reed`s sentralbatteriskip[rediger | rediger kilde]

Tegning over fordelingen av panseret i skroget på HMS «Alexandra», med et panserkledt citadell fordelt på to dekk. Det har sidepansring langs vannlinjen.

Konstruksjonsmessig sett skulle omdannelsen av det nye pansrede krigsskipet for flåteoperasjoner fra bredsides panserskip til det nye konseptet med et sentralt plassert batteri være et meget enkelt inngrep av skipskonstruktørene som unngikk vektproblemet, og samtidige gjorde de nye panserskipene sjødyktige og relativt enkelt håndterlig for et trent mannskap.

Den britiske marinen Royal Navy hadde i begynnelsen av 1860-årene fått en ny sjefskonstruktør som var ansvarlig for skipsbygging og innføringen av nyere skipsteknologi, Sir E.J. Reed, som deretter tok fatt på saken omkring videreutviklingen av panserskipet. Like etter han hadde startet sitt arbeid som sjefskonstruktør i 1863, startet han sitt eget prosjekt om å ombygge mindre slupper under bygging til mindre pansrede krigsskip og allerede i april 1864 ble det første skipet, «Research», fullført.

«Research», som opprinnelig skulle være en 17-kanoners dampdrevet slupp, hadde blitt til verdenshistoriens første sentralbatteriskip, med 4 stykker 100-punds kanonskyts i et citadell på rundt ti meters lengde sentralt plassert på øverste dekk av skroget på rundt seksti meter lengde. Erfaringene som ble høstet med det nye konseptet, skulle i det lange løp være positive og offiserene som hadde ønsket ildgivning rett forut i forbindelse med et angrep for å ramme fiendens skip, fikk det de ønsket. Skipssidene ble utformet med vide skuddfelt for og akter. Et angripende skip dermed vil være i stand til å beskyte fienden underveis i et direkte angrep eller å besvare et forfølgende fiendtlig skip ild fra akterut.

Inni citadellet på et fransk sentralbatteriskip.

Reeds løsning med å ha færre kanoner og allikevel ha en slagkraftig virkning under sjøstrid fra et så lite område på krigsskipet, kom med en ny form for skyveinnretning som hadde allerede vært innført for bruk på tyngre skipsartilleri flere år i forveien. Kanonen ble montert på en kanonvogn satt på skinner for å kunne skyves rundt på dekk etter behov. Et sentralbatteriskip ville dermed ha større skuddfelt for sitt artilleri enn et tradisjonelt bredsides krigsskip.

Det første større sentralbatteriskipet i full skala var HMS «Bellerophon», bygget i jern og sjøsatt allerede i mai 1865 og deretter fullført knapt ett år senere, som hadde et sentralt plassert batteri uten åpninger for kanonene for og akter, men med et par mindre kanonskyts montert forut i baugen. I utseende skilte ikke dette sentralbatteriskipet seg fra de andre bredsides panserskipene i den samme flåten, men Reed hadde tatt et viktig skritt ved å redusere lengden på «Bellerophon» og deretter staket ut kursen for fremtidig skipsbygging av nyere pansrede krigsskip. Den neste klassen av sentralbatteriskip, Audacious-klassen på 4 skip, bygget i årene mellom 1867 og 1870, ble noe kortere med mindre deplasement, men med kraftigere skipsartilleri og bedre panserbeskyttelse. Den samme klassen introduserte også todekks sentralbatteri der citadellet ble utvidet i høyden til å ha to lukkede kanondekk for skytset. De fleste sentralbatteriskipene bygget i 1870-årene for flere marineflåter hadde dermed to kanondekk i boks-batteriet.

Sentralbatteriskipet i fremmed tjeneste[rediger | rediger kilde]

Akterskipet på det franske slagskipet «Courbet» med den typiske pæreformede skrogfasongen kalt tumblehome.

Andre respektable skipskonstruktører i forskjellige nasjoner var ikke sene med å følge etter på grunnlag av suksessen Reed hadde i Storbritannia, og det første franske sentralbatteriskipet, «Océan», ble fullført i 1870 etter fem år.

Franskmennene videreutviklet konseptet med konsentrert panserbeskyttelse sentralt på krigsskipet ved å ha større fribord og ekstra skyts montert i barbette på værdekket. Skipskroget fikk også meget innsvingede sider kalt «tumblehome» med pæreformet fasong for å gi fri skuddvidde akter og forut fra sentralbatteriet. Et meget særpreget fransk utseende på de større krigsskipene hadde blitt til med meget synlig vedderbaug, høyt fribord og barbettesystemet på værdekket for større skyts uten beskyttelse. Frankrike bygget de to største sentralbatteriskipene i historien, «Courbet» og «Dévastation» i 1876-1882, med et deplasement på 10 450 tonn og en lengde på 94 meter samt bredde på 21 m. Disse to skipene ble også de siste som ble bygget og fullført av franskmennene, som helhjertet tok til seg barbettesystemet i slutten av 1870-årene.

Det maritime kappløpet mellom Italia og Østerrike-Ungarn i et halvt århundre mellom 1866 og 1914 hadde tjent som en inspirasjon for nytenkning omkring den rivende utviklingen av skipsteknologi, og leksene som hadde blitt høstet under slaget ved Lissa skulle danne grunnlaget. Veddertaktikken var brukt med suksess sett med de østerrikske marineoffiserenes øyne, og de var meget raske med å innføre sentralbatteriskipet i egne flåte. «Lissa», som var fullført i mai 1871, ble også kalt kasemattskip ved at hovedskytset var montert i kasematter med åpninger for ildgivning forut langs forskipet. Det ble bygget 7 andre sentralbatteriskip, det ene var linjeskipet «Kaiser» som ble ombygget til et sentralbatteriskip i 1869-1873.

Sentralbatteriskipet i krig[rediger | rediger kilde]

Sjøslaget ved Angamos i 1879. Det pansrede tårnskipet «Huascar» i strid med chilenerne.

Reed hadde også designet og bygget krigsskip for andre nasjoner med egne mariner, og deretter spredte det nye konseptet seg til andre land. To britiskbygde sentralbatteriskip, «Almirante Cochrane» og «Valparaiso» for den chilenske marineflåten, deltok i Stillehavskrigen 1879-1881 mot Peru og overvant det peruanske panserskipet «Huascar» under det dramatiske sjøslaget ved Angamos den 8. oktober 1879. De to chilenske krigsskipene hadde gjentatte ganger forsøkt å ramme det mindre tårnskipet, som først overga seg etter å ha blitt massivt skadet av chilenerne med deres kanoner. Det ene av disse to sentralbatteriskipene skulle få en spesiell plass i verdenshistorien under en borgerkrig i 1891. «Valparaiso», som hadde fått et nytt navn, «Blanco Encalada», ble senket med selvdrevne torpedoer av en regjeringslojal torpedokrysser.

Under en alvorlig krise i Egypt med opptøyer mot europeerne i byen Alexandria i juli 1882 valgte viseadmiral Seymour å gå til angrep på de egyptiske kystfortene rundt havnestedet med åtte panserskip, mesteparten sentralbatteriskip. Det ble avfyrt opptil 3000 prosjektiler fra de britiske krigsskipene med begrensede virkninger på kystfortene, som ble påført betydelige skader, men ikke permanent slått ut. Egypterne traff de britiske panserskipene 75 ganger og påførte flere skip mindre skader.

Sentralbatteriskipet viste seg å være for lite egnet for hurtigskytning og det tok lang tid å lade om en kanon på nytt med kruttet fra magasinet lagret lenge bort. En katastrofe ble stanset av en snarrådig mann med en vannbøtte ombord på «Alexandra», en granat hadde penetrert sideskipet og kunne ha forårsaket en eksplosjon akkurat der ammunisjonen var lagret for bruk. Granaten ble slukket og tatt bort i vannbøtta av den modige sjømannen.

Sentralbatteriskipene i flåtene[rediger | rediger kilde]

  • Storbritannia: 18 skip
  • Frankrike: 9 skip
  • Østerrike-Ungarn: 8 skip
  • Ottomanske riket: 8 skip
  • Tyskland: 7 skip
  • Italia: 4 skip
  • Spania: 3 skip
  • Hellas: 2 skip
  • Russland: 1 skip
  • Japan: 1 skip

Litteratur[rediger | rediger kilde]