Semantisk interoperabilitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Semantisk interoperabilitet er muligheten for et datasystem å utveksle data med et annet system uten å være avhengig av at personer må tolke dataenes betydning ("semantikk"). Uformelt og upresis forklares begrepet semantisk interoperabilitet med at "datamaskiner kan snakke sammen". Med semantisk interoperabilitet menes utveksling av mening mellom IKT-systemer ved at både maskiner og brukere har en klart definert begrepsforståelse. Ifølge en klassifikasjon brukt av EU opereres det med tre lag for interoperabilitet: Semantisk, teknisk og organisatorisk[trenger referanse].

Enkleste metode å oppnå interoperabilitet er ved at forskjellige datasystemer bruker felles kategori- og id-system. Siste tiår har det vært gjort mye forskning på å utvikle standarder for å oppnå dette, særlig Resource Description Framework (RDF) og OWL. I Norge har emnekartstandarden vært markedsført som en løsning for å oppnå semantisk interoperabilitet.

Særlig utgjør grunndata viktige begrep for å oppnå et "felles språk" for de som samhandler om data. Virksomheter tar stilling til hvilke av sine data som må være gjenstand for en autoritativ grunndataforvaltning og hvilke data som kan forvaltes i tilknytning til en konkret funksjon. Grunndata utgjør viktig semantikk fordi de gir kontekst til andre data. Proff.no er eksempel på hvordan org.nr. fra Foretaksregisteret gir kontekst for å sammenstille forskjellig type data om foretaket, som regnskap, aksjer, eierskapsstruktur og konkursmeldinger.

Metadata fremmer også semantisk interoperabilitet, gjennom bruk av felles metadata, for eksempel postnummer og gjennom at de har som funksjon å definere data slik at de forstås likt på tvers av aktører og applikasjoner.

Se også[rediger | rediger kilde]