Selvmordet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Selvmordet (fransk: Le Suicide) var ei banebrytende bok innenfor sosiologien. Boka, skrevet av sosiologen Émile Durkheim, ble utgitt i 1897 og er både en saksstudie av selvmordsrater og en teoretisk fremstilling av metodene han mente at en sosiologisk vitenskap burde bruke. Le Suicide er oversatt til norsk som Selvmordet av Halvor Roll og er gitt ut flere ganger.

Vitenskapelig ståsted[rediger | rediger kilde]

Durkheim var en metodologisk kollektivist. Metodologisk kollektivisme vil tilsi at individet sine handlinger blir forklart fra påvirking fra sosiale fenomen. Durkheim sitt syn på hva som påvirka selvmord hadde derfor ingenting med individet sine egenskaper å gjøre. Det var hvordan samfunnet fungerte, eller hvordan en ble integrert i sine omgivelser som påvirka selvmordsraten. Han uttalte blant annet:

«Hvis vi tar utgangspunktet i individet, vil vi være ute av stand til å forstå noe som helst av det som foregår i en gruppe […] Følgelig er det slik at hver gang et sosialt fenomen blir direkte forklart ved å vise til et psykologisk fenomen, kan vi være sikre på at forklaringen er gal.»[1]

Durkheim mente at et sosialt fenomen alltid måtte forklares med et annet sosialt fenomen:

«Selvmord samvarierer negativt med graden av integrasjon i de sosiale gruppene som individet tilhører. […] Det må altså være ei kraft i de felles omgivelsene som påvirker alle i samme retning, og tallet på individuelle selvmord blir høyt eller lavt alt etter hvor sterk eller svak denne krafta er.»[2]

Selvmordshypotesen hans satte dette i system i et forsøk på å bevise teorien.

Bruk av statistikk[rediger | rediger kilde]

Selvmordet var en pioner inne bruk av statistikk. Durkheim sammenlignet og manipulerte statistikker han hadde tilgjengelig for å utelukke årsaksforklaringer. Feks. diskuterer han om selvmord kan komme av mentale lidelser. Han sammenligner statistikk som viser at byer både har flere selvmord og folk med mentale lidelser og ser en klar sammenheng, men mener denne ikke er sterk. Han viser til at det er litt flere kvinner på mentale institusjoner enn menn, mens kvinner bare står for 20 % av alle selvmord. Slik sammenligner han statistikker mellom land, og statistisk materiale han har av forskjellige grupper innen landene for å utelukke årsaker.[3]

Boka[rediger | rediger kilde]

Definisjon[rediger | rediger kilde]

For å kunne lage en sosiologisk undersøkelse av selvmord starter Durkheim med å definere fenomenet selvmord: «Ordet selvmord brukes om alle dødsfall som direkte eller indirekte er resultat av en positiv eller negativ handling utført av den avdøde, og som han visste ville føre til dette resultat».[4] Mange som hører ordet selvmord vil fort få et bilde av et ulykkelig menneske som ikke ønsker å leve mer, men definisjonen inkluderer altså mer. Feks. vil en soldat som går en sikker død i møte for å redde regimet sitt også begå et selvmord, eller moren som ofrer livet for sitt barn. Om døden aksepteres, bare er en uheldig konsekvens, uunngåelig ut fra visse forutsetninger eller rett og slett etterstrebes, er ikke vesentlig, det sentrale poenget er at individet avstår fra å leve.

Hvorfor er selvmord sosiologisk interessant?[rediger | rediger kilde]

Durkheim viser til statistikker fra forskjellige europeiske land som viser at antallet selvmord holder seg stabile over lengre perioder. Han viser at selvmordstallet synker ved politiske kriser, som feks under revolusjonene i 1848 hvor antallet selvmord sank i alle europeiske land med uroligheter.[5] Dette er vanskelig å forstå ved å lete etter årsaken i individet. Ut i fra dette mener Durkheim at for å virkelig forstå fenomenet selvmord må vi søke etter de sosiologiske forklaringene.

Selvmord og religion[rediger | rediger kilde]

Durkheim viser videre at religion er avgjørende for andelen selvmord i et samfunn. Protestanter tar oftere selvmord enn katolikker og jøder. Feks. ved å sammenligne provinser i Bayern i Tyskland ser han at antallet selvmord er proporsjonal med andelen av katolikker og protestanter.[6] Han undersøker også om forskjellen er stor mellom land pga. forskjellige kulturer, men ved å sammenligne den franske, tyske og italienske delen av Sveits, og antallet selvmord bland protestanter og katolikker, slår Durkheim fast at religion er mye viktigere enn kultur for å forstå hvorfor folk begår selvmord.[7]

Han mener at dette kommer av at protestanter i større grad tillater tankens frihet pga. protestantismens kultur med et personlig forhold til gud. Katolikkene har flere riter som binder individene sterkere sammen, de har en mye større andel prester[8] og de har ikke en gang lov til å gå direkte til originaltekstene som troen bygger på for å etterprøve dem selv.[9] Protestantene derimot får bibelen lagt i hendene på eget språk og tolkninger blir i langt mindre grad påtvunget dem. Dermed blir protestantismen en mye mer individualistisk og mindre integrert religion. De kollektive livene som religion lager beskytter altså mot selvmord.

Vilje til kritisk tenking følges av et ønske om kunnskap. Katolske og protestantiske land har like mange høyt utdannede mennesker, men protestantene har færre analfabeter. Durkheim viser også til statistikker hvor det går frem at distrikter i Italia som har mye analfabeter har en lavere selvmordsrate.[10] Og faktisk er det slik at folk som har høyere utdanning oftere begår selvmord enn befolkningen forøvrig.[11] Her kan man ha problemer med å forklare hvorfor jødene da har så lav selvmordsrate, ettersom de gjennomsnittlig har den høyeste utdanningen i befolkningen, men dette forklarer Durkheim med at jødene er en svært integrert gruppe pga. ytre press og stigmatisering. Han mener de tar høyere utdanning fordi det er den eneste muligheten jødene har til å bli respektert i samfunnet, og at det for dem altså ikke er en trang til kritisk tenking.[12]

Selvmord og familieforhold[rediger | rediger kilde]

Familieforhold påvirker selvmordsraten. Ugifte begår oftere selvmord i absolutte tall, men her er det viktig å undersøke demografien fordi det feks i gruppen "ugifte" finnes ganske mange flere under 16 år enn ellers i befolkningen. Svært få under 16 år gifter seg, og svært få under 16 år begår selvmord. Det kommer av at når man er ung har man fremtiden foran seg og man ser ikke så pessimistisk på livet. Men likevel er det flere ugifte som begår selvmord enn gifte om man sammenligner dem aldersgruppe for aldersgruppe.[13] Videre slår Durkheim fast at:

  1. Ekteskap som blir inngått i for tidlig alder (20 år), øker risikoen for selvmord, især for mennenes vedkommende.[14]
  2. Fra og med 20 års-alderen er gifte personer av begge kjønn bedre beskyttet mot selvmord enn ugifte.[15]
  3. Beskyttelsen for gifte sammenlignet med ugifte varierer med kjønnet.[16] I Frankrike er det menn som har mest å vinne på ekteskapet, mens i Oldenburg er det omvendt.
  4. For enker/enkemenn er beskyttelsen lavere enn for gifte personer av begge kjønn, men som regel bedre enn for ugifte.[17]

Kommer dette av at gifte personer er mer vellykkede og har bedre helse enn resten av befolkningen? At gifte personer utgjør en slags elite i samfunnet? Det kunne jo tenkes at de som ikke blir gift ofte er folk med dårlig helse og som ikke er spesielt begavet. Det tror ikke Durkheim. Han viser til at folk i lavere samfunnsklasser gifter seg like ofte som de øvrige samfunnsklassene, og at de faktisk også får flere barn.[18]

For å forstå sammenhengen bedre undersøker Durkheim nærmere familiestrukturene. Han oppdager at gifte menn som ikke har barn egentlig ikke er spesielt beskyttet mot selvmord selv om de er i et ekteskap. Samtidig ser han at barnløse gifte kvinner begår selvmord oftere enn enn barnløse ugifte kvinner. Altså er det slik at det å få barn knytter mennesker til livet på en helt annen måte enn ekteskapet. Når gifte sjeldnere begår selvmord, kommer det av at de oftere har barn.

Selvmord og politikk[rediger | rediger kilde]

Selvmordstallet synker under politiske kriser (feks. krig) og revolusjoner. Durkheim tror mange mener dette har med at menn blir sent ut i krigen og at det er vanskelig å holde kontroll på slike statistikker, men tilbakegangen skyldes faktisk like mye at kvinner sjeldnere begår selvmord. Dette mener Durkheim er fordi slike perioder skaper økt fellesskapsfølelse og integrerer samfunnet,[19] samfunnet jobber sammen mot ett mål og livet gir mer mening for folk.

Grunner for selvmord[rediger | rediger kilde]

Ut fra alt dette slår Durkheim fast følgende punkter:[20]

  1. Selvmord varierer inverst med graden av integrasjon i den religiøse gruppen
  2. Selvmord varierer inverst med graden av integrasjon i familiegruppen
  3. Selvmord varierer inverst med graden av integrasjon i den politiske gruppen

Selvmordstyper[rediger | rediger kilde]

Ut fra denne forståelsen stiller han videre opp fire hovedtyper selvmord:

  • Det egoistiske selvmordet[21] kommer av at individet er for lite integrert i samfunnet. For Durkheim er det det "sosiale jeget" som er det siviliserte mennesket, og det som gjør livet verdt å leve for mennesker. Ettersom kollektive krefter er et av de sterkeste hindrene for selvmord, vil selvmord øke når disse svekkes. I en sterk integrert gruppe er ikke individets mål bare seg selv, men individet har også gruppen som mål. Gruppen forbyr på en måte individet å disponeres helt over seg selv. I en kollektiv gruppe utveksles det følelser, tanker og ideer, og man kan få moralsk støtte når det trengs. Dette gjør at individet kan hente styrke til livet og ikke trenger å bekymre seg så mye om ikke alle individuelle mål oppnås. Om det motsatte er tilfelle, at individualismen tar overhånd, kan dette utløse selvmord. Dette er fordi mennesker trenger noe som er større enn seg selv, som gir livet mening. Individet er ikke nok, det er jo ubetydelig i den store sammenhengen fordi det ikke er knyttet til noe annet enn seg selv, og ettersom vi alle en gang skal dø vil alt man jobber for i livet være forgjeves om det bare er for seg selv. For lav integrasjon i sosiale fellesskap gjør at mennesker mister sitt sosiale jeg, og livslysten. Dette kan føre til det egoistiske selvmord. Det egoistiske selvmordet eksisterte nesten ikke i eldre tider, men er et moderne fenomen.
  • Det altruistiske selvmordet[22] er det motsatte av det egoistiske selvmordet, og kommer av at folk er for sterkt integrert i sosiale fellesskap og at den individuelle personligheten er altfor lite utviklet. Det altruistiske selvmordet er svært uvanlig i moderne kulturer, men har vært mer vanlig før. Durkheim skiller mellom det obligatoriske, det frivillige og det akutte altruistiske selvmordet. Det obligatoriske altruistiske selvmordet er et krav fra samfunnet, feks at koner, slaver og soldater skal følge med sin konge i graven. Det frivillige altruistiske selvmordet[23] er ikke obligatorisk, men blir positivt vurdert av folk. Durkheim nevner Indianere som begår selvmord pga plutselige oppflammede sjalusier, som eksempel på dette. Keltere som forpliktet seg til å bli drept for vin og penger er et annet eksempel. Det akutte altruistiske selvmordet kommer av at individet begår selvmord utelukkende av offerglede. Durkheim viser til India som det «klassiske landet for denne selvmordstypen».[24] Feks. oppfordres det til selvmord for eldre menn i Brahmanismen. Om man har nådd en viss alder og etterlatt seg en sønn har man ikke mer i denne verden å gjøre, og man vil motta æresbevisninger i guden Brahmas rike om man begår selvmord. Det akutte altruistiske selvmordet er mystisk begrunnet. Så mens egoistens melankoli består av nedstemthet, tomhet og tretthet og kommer til uttrykk ved at aktiviteter opphører, så vil altruistens melankoli springe ut av følelser om håp og en tro på at det finnes noe bedre hinsides.
  • Det anomiske selvmordet ligner litt på det egoistiske selvmordet, men kommer av at folk er for lite sosialt regulert. Det kommer også av at individet er for dårlig integrert i sosiale fellesskap. Durkheim viser til statistikker som viser at økonomiske nedgangstider fører til økt antall selvmord, men det viser seg også at selvmordsraten øker under plutselige økonomiske oppgangstider.[25] Durkheim forklarer dette med at den kollektive balansen forstyrres. Om man har mye, så vil man gjerne ha mer, men hva skjer når man setter seg mål som man aldri kan oppnå? De fleste mennesker gjør ikke dette, fordi man har en realistisk forståelse av hva man kan få til ut i fra hvem man er og hvor i samfunnet man befinner seg sosialt. Dette er spesielt for mennesket: Vi reguleres ikke ut ifra vårt fysiske miljø, men styres av moral og normer. Under plutselige økonomiske svingninger mister samfunnet den sosiale kontrollen fordi individet kreves å endre sin selvdisiplin raskt. Durkheim viser til en sektor som har kronisk anomi: handel og industri.[26] I det moderne samfunnet er markedene og handelsmulighetene blitt nærmest uendelig store. Dette gjør at folk i handelsnæringen hele tiden fokuserer på fremtiden og nye erobringer, heller enn å fokusere på nuet. De streber alltid etter det nye, men mister interessen for det straks det er oppnådd, for igjen å fokusere på nye markeder og fremgang. Denne tilværelsen er rastløs og fører til et tomt indre. Når den dagen kommer at man blir eldre og det ikke er mye fremtid å håpe på blir det tungt, fordi man ikke har noe fra fortiden å falle tilbake på. Industri og handel er den sektoren som har den høyeste selvmordsraten. Det anomiske selvmordet ligner litt på det egoistiske selvmordet: samfunnet er ikke tilstrekkelig tilstede hos individet. Forskjellen ligger i at det egoistiske selvmordet kommer av mangel på nærvær av de rene kollektive aktivitetene, mens det anomiske selvmordet kommer av mangel på nærvær av individets personlige følelser, som blir helt tøylesløse.[27] Vi kan være følelsesmessig knyttet til samfunnet, selv om vi ikke deltar i sosiale aktiviteter, dvs. vi kan leve i en tilstand av egoisme uten at det er snakk om anomi og vice versa. Vi finner altså disse to selvmordtypene i forskjellige miljøer. Videre skriver Durkheim om ekteskapet som institusjon. Det viser seg at land hvor det er vanligere (og altså mer akseptert med skilsmisser) så har ekteskapet en mer dempende effekt på gifte kvinners selvmordsrate, mens den gifte mannen i disse landene oftere begår selvmord. Dette mener Durkheim er fordi ekteskapet som institusjon er svekket, og mannen kan ikke føle seg like trygg på at kvinnen ikke forlater ham. Roen og sinnslikevekten til mannen i ekteskapet avtar ettersom ekteskapet mister sin styrke. Skilsmisse fører altså til ekteskapelig anomi.
  • Det fatalistiske selvmordet er det motsatte av anomisk selvmord og kommer av at folk er for strengt regulert: framtid deres er kontrollert og lidenskaper kvalt av undertrykkende disiplin. Dette forekommer i altfor undertrykkende samfunn fordi folk foretrekker å dø enn å leve. Dette er en sjelden grunn til at folk tar sitt eget liv, men kan forekomme, feks. i fengsel med tortur.

Selv om Durkheim skiller mellom fire selvmordstyper utelukker han ikke at flere enn en av disse selvmordstypene kan være involvert i et faktisk selvmord. Feks. kan en som har gått konkurs og dermed er satt i et anomisk forhold begå selvmord av altruistiske grunner, for å spare sin familie for den sosiale skammen.[28]

Er samfunnet en selvstendig kraft?[rediger | rediger kilde]

Durkheim tar i boka opp diskusjonen om samfunnet er en selvstendig kraft utenfor individet.[29] Durkheims prosjekt handlet mye om å få sosiologien akseptert som en vitenskap likeverdig andre vitenskapelige retninger som kjemi eller biologi. Mange på Durkheims tid betvilte at dette var mulig med henvisning til at sosiologer ikke har noe objekt å studere, og at emnet allerede var dekket av psykologien. Durkheim mente at det sosiale var noe mer og noe annet enn summen av individuelle handlinger og konfronterer sine kritikere med følgende:

  1. Hvis samfunnet kun består av individer, hvordan kan det ha seg at omtrent det samme antallet person begår selvmord hvert eneste år? Planlegger de dette sammen?
  2. Samfunnet består ikke bare av individer, men også av materielle ting[30] som spiller en viktig rolle i det sosiale livet. Feks: arkitektur, kommunikasjonsveien og transportmidler. Gjenstander som er skapt av mennesker, men som lever sitt eget liv utenfor oss. Eksempelvis vil kommunikasjonsveien avgjøre hvem vi vil drive handel med, arkitekturen vil påvirke vår estetiske sans. Disse fysiske gjenstandene påvirker samfunnet vårt: De er altså ikke individer, men kulturelle gjenstander.

Ut fra dette påstår Durkheim at sosiale krefter er like reelle krefter som de fysiske kreftene, men på en annen måte. Beviset for dette er at sosiale krefter holder seg konstant akkurat som fysiske krefter. Ideen om at sosiale fenomener ikke kan forskes på fordi det sosiale/samfunnet består av individer, sammenligner han med det å påstå at individer egentlig ikke kan forskes på fordi de består av død materie, ettersom hver enkelt celle er oppbygd av atomer uten eget liv. På samme måte er det riktig at samfunnet ikke er bygd opp av noe annet enn individene, men samspillet dem imellom utvikles til noe nytt, annerledes og noe mer enn individene hver for seg. Utvilsomt ligger de elementære egenskapene som resulterer i det sosiale, opprinnelig i de enkeltes sinn. Men kreftene spiller seg ut nettopp i den kontakten folk har med hverandre og selve assosieringsprosessen spiller en aktiv rolle, og dette er altså noe annet enn isolerte handlende individer.[31] Dette utløser igjen nye forandringer som igjen utløser nye ideer og normer, og på denne måten oppstår nye sosiale fenomener, hvor særtrekket ikke finnes i de enkeltmenneskene det består av.

Kritikk av boka Selvmordet[rediger | rediger kilde]

Durkheims tolkning av statistikker har blitt vist til som et eksempel på økologisk feilslutning[32] og Simpsons paradoks. Andre igjen fokuserer på Durkheims empiri, og viser til at katolikker og protestanter kategoriserte dødsårsakene forskjellig. «Plutselig død» eller «død av dårlig definert eller uspesifisert årsak» ble av protestanter sett på som selvmord, noe som ikke var tilfellet blant katolikker.[33]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side ?
  2. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side ?
  3. ^ Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 172
  4. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 26
  5. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 29
  6. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 44
  7. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 44
  8. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 53
  9. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 50
  10. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 58
  11. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 57
  12. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 60
  13. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 70
  14. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 71
  15. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 72
  16. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 72
  17. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 73
  18. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 74
  19. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 98
  20. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 99
  21. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 100
  22. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 107
  23. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 111
  24. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 113
  25. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 133
  26. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 149
  27. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 149
  28. ^ Hughes, Sharrock, Martin : Understanding classical sociology, SAGE Publications 2003, s. 178
  29. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 173
  30. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 180
  31. ^ Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse side 177
  32. ^ H. C. Selvin. 1965. "Durkheim's Suicide:Further Thoughts on a Methodological Classic", in R. A. Nisbet (ed.) Émile Durkheim pp. 113-136
  33. ^ Van Poppel, Frans, and Lincoln H. Day. "A Test of Durkheim's Theory of Suicide--Without Committing the Ecological Fallacy". American Sociological Review, Vol. 61, No. 3 (Jun., 1996), p. 500

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Durkheim, Emile : Selvmordet. En sosiologisk undersøkelse, norsk oversettelse, Oslo 2006, ISBN 978-82-525-6297-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]