Selvfokusering (optikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Innen optikk er selvfokusering en ikke-lineær optisk prosess hvor brytningsindeksen til et medium øker ved kraftig elektromagnetisk stråling.[1][2] Et eksempel er ved økende optisk intensitet i en laserstråle som i utgangspunktet er mer intens i midten enn ved kantene, og dermed skaper en positiv (konvergerende) og samlende linse i mediet den treffer. Intensiteten av den selvfokuserte regionen av den elektromagnetiske bølgen vil øke på vei inn i mediet, helt til strålen etterhvert er så fokusert at den forårsaker eventuelle skader på mediet og prosessen stopper opp.

Selvfokus har stort sett blitt observert når strålingen fra femtosekundlasere går seg gjennom faste stoffer, væsker og gasser. Avhengig av hvilke type materialer og intensiteten av strålingen er det flere ulike mekanismer som vil skape variasjoner i brytningsindeksen og resultere i selvfokusering. De to viktigste årsakene er Kerr-indusert selvfokusering og plasma-selvfokusering.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cumberbatch, E. "Self-focusing in Non-linear optics", J. Inst. Maths Applics 6, 250 (1970)
  2. ^ Mourou, G. A. et al. "Optics in the relativistic regime", Rev. Mod. Phys. 78, 309 (2006)

Bibliografi[rediger | rediger kilde]