Se et skip forlater havnen

«Se et skip forlater havnen» er en skillingsvise som handler mer om et forlis enn om utvandring, selv om moren og sønnen i visa er på vei over havet til California. Den svenske forfatteren, pastor John Johnson Daniels, skrev visa som en oppbyggelig fortelling. Visa ble trykket første gang i 1893, og siden i forfatterens bok «Berättelssånger» i 1897. Han skrev historien på bakgrunn av det tyske emigrantskipet «Austria» som gikk fra Tyskland til England med emigranter, på vei til Amerika. Den 14. september 1858 kom skipet i brann under et forrykende uvær i Atlanteren. Et fransk skip som var i nærheten reddet en del av passasjerene, men måtte oppgi forsøket da «Austria» gikk med full fart. Den norske båten «Catarina» med kaptein Edward Funnemark fra Porsgrunn fikk også se det brennende skipet, og styrte etter det. Livbåter ble satt ut, og det var så absolutt i siste liten, da de fleste hadde kastet seg i vannet. De fleste ble reddet og «Catarina» seilte så til Quebec der alle ble satt i land. For denne redningsdåden mottok kapteinen flere hedersbevisninger. Han ble utnevnt til æresborger av Hamburg, og Ridder av Den Røde Ørn. Visa er innspilt på Frem fra Glemselen kap. 6 med Rita Engebretsen.

Teksten

1. Se et skip forlater havnen stevner ut på bølgen blå
   vinden blåser friskt om stavnen fyller seil vi fart kan få,
   over oseanets bølger Californien jo er,
   målet for vår lange reise, gull vi skulle finne der.
2. Slik man tenker og bedømmer mens vår skute hastig flyr,
   mot det mål hvorom man drømmer mens man intet krafttak skyr.
   Lykken vil vi alle vinne ha en livsdag lys og lang,
   munter er enhver i sinne under bølgers tunge gang.
3. Og blant dem som lykken søker er en moder med sin sønn,
   akk om reisen snart er over, det er hennes stille bønn.
   Hennes mann er dragen forut og et hjem beredt for dem,
   og han venter nå sin hustru og sin lille sønn der hen.
4. Alt mens ingen frykt man huser, går alarmen hva er hendt,
   oseanets bølger bruser om et skip mot vesten vendt.
   Er vår skute sønderslagen, kan hun være sprungen lekk,
   alle opp ad leider ruser, og man hører så på dekk.
   Kor: Skipet brenner, hjelp å slukke, roper sjømenn springende frem,
   alt forgjeves, mastrer flammer, redningsbåter ut med dem.
5. Snart er alle båter fulle, men hva ser man så på dekk,
   moren som til vesten skulle med sin lille sønn så kjekk.
   Er det plass for dem i båten, nei kun en av dem kan gå,
   skynd Jer nu, kapteinen roper, hvem av Eder blir det så.
6. Først er moren blott fortvilet, men hun fast beslutning tar,
   sønnen han skal frem til vesten han skal leve se sin far.
   Og for siste gang så kjærlig, hun sin sønn inntil seg tar,
   derpå lyder hennes stemme over brått og bølger klar:
   Kor: Gå min sønn i redningsbåten jeg så gjerne blir igjen her,
   hils din pappa fra din mamma som dør for deg snill du er.
7. Da hver båt så levnet skipet det forsvant i fossig hav,
   sønnen han i land ble skikket, moren fikk den dype grav.
   Stor er moderkjærligheten, dog der er en større enn,
   Kristi som hans kors beviser, så besinn deg bror og venn.
   Kor: Da på korset han ble naglet, å hvor Herrens ømhet oss rør,
   ba han selv for sine bødler og for sin fiende han dør.

Kilder

• Sangene i våre hjerter, Elin Prøysen, Damm 2007
• Frem fra Glemselen kap. 6, bakgrunnstoff av Per Johan Skjærstad, Talent 1978