Schizoaffektiv lidelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Schizoaffektiv lidelse er en psykiatrisk diagnose som beskriver en psykisk lidelse karakterisert ved tilbakevendede episoder med elevert eller depressivt humør, eller ved samtidig elevert og depressivt humør, som veksler med, eller oppstår samtidig med sanseforvregninger.

Generelle kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Schizoaffektiv lidelse rammer vanligvis kognisjon og følelse. Hørselshallusinasjoner, paranoide, bisarre vrangforestillinger, eller forstyrrelser i tale og tanke, med betydelige sosiale og arbeidsrelaterte vanskeligheter, er typisk. Inndelingen i den depressive og bipolare typen er basert på hvorvidt den rammede noen gang har hatt en manisk, hypomanisk eller blandet episode. Symptomene starter vanligvis i tidlig voksenalder, ofte mellom 16- og tredveårsalder, mens diagnostisering før 13-årsalder er sjeldent.

Diagnosen er basert på pasientens selvrapporterte erfaringer og observerte oppførsel. Ingen nåværende laboratorietester av schizoaffektiv lidelse eksisterer.[trenger referanse] Som gruppe har personer med schizoaffektiv lidelse bedre prognose enn personer med schizofreni, men verre eller omtrent samme prognose enn personer med bipolar lidelse.

Genetikk, tidlig utvikling, nevrobiologi, psykologiske og sosiale prosesser er viktige medvirkende faktorer. Noen rekreasjons- og reseptmedisiner kan utløse eller forverre symptomer. Ny forskning fokuserer på den nevrobiologiske rollen, men ingen enkel organisk årsak er funnet.

Behandling er antipsykotisk medisin kombinert med stemningsstabiliserende medisiner eller antidepressiva, eller begge. Psykoterapi og faglig og sosial-psykiatrisk rehabilitering er også viktig for bedring. Ved tilfeller der det er en risiko for en selv eller andre, kan korte ufrivillige sykehusinnleggelser være nødvendig.

Mennesker med schizoaffektiv lidelse er trolig utsatt for komorbide tilstander, inkludert angstlidelser og rusmisbruk. Sosiale problemer som arbeidsledighet over lengre tid, fattigdom og hjemløshet, er vanlig. Gjennomsnittlig levealder for personer med lidelsen er kortere enn personer uten, på grunn av økte fysiske helseproblemer og en høyere selvmordsfrekvens.

Diagnosen ble introdusert i 1933, og vil bli fjernet fra eller korrigert i den neste iterasjonen av the American Psychiatric Association's Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-V), som blir utgitt i 2012.

Kjennetegn og symptomer[rediger | rediger kilde]

Schizoaffektiv lidelse begynner vanligvis i sen ungdom og tidlig voksenalder, selv om det har blitt diagnostisert (veldig sjeldent) i barndommen. Disse er kritiske perioder i en persons sosiale og faglige utvikling som kan bli alvorlig avbrutt av sykdomsutløsningen.

Schizoaffektiv lidelse er en psykisk sykdom karakterisert ved tilbakevendende episoder med humørsvigninger og psykose. Psykose er definert som paranoia, vrangforestillinger og hallusinasjoner. Humørsvigninger er definert som perioder med klinisk depresjon, blandede episoder og maniske episoder. Individer med lidelsen kan erfare psykotiske symptomer før, under eller (vanligvis) etter deres depressive, blandede eller maniske episoder.

Lidelsen tenderer å være vanskelig å diagnostisere fordi symptomene ligner andre lidelser med elevert humør og psykotiske symptomer som bipolar lidelse med psykotiske innslag, tilbakevendende depresjon med psykotiske innslag og schizofreni.

Det er mange likheter mellom schizoaffektiv lidelse, schizofreni, bipolar lidelse med psykotiske innslag og tilbakevendende depresjon med psykotisk innslag. Hovedlikheten er at det i alle tre lidelser oppstår psykose samtidig med humørsvigninger.

Diagnose[rediger | rediger kilde]

Diagnosen er basert på personens selvrapporterte opplevelser samt avvik i adferd rapportert av familiemedlemmer, venner eller kolleger, til en psykiater, psykiatrisk sykepleier, sosionom eller klinisk psykolog i en klinisk vurdering. En liste med kriterier må oppfylles for å bli diagnostisert. Dette avhenger både av tilstedeværelsen og varigheten av visse tegn og symptomer.

Som omtalt ovenfor er det flere psykiske lidelser som kan ha et tilsvarende omfang av psykotiske symptomer. Disse er bipolar lidelse med psykotiske trekk, depresjon med psykotiske trekk, schizofreni, rusutløst psykose, kort rusindusert psykose og schizofreniform lidelse. Disse lidelsene må utelukkes før schizoaffektiv lidelse kan diagnostiseres.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Behandling av schizoaffektiv lidelse består av en kombinasjon av medisin, psykoterapi og psykososial rehabilitering fokusert på bedring eller symptommestring, avhengig av pasientens individuelle situasjon.

En autorisert psykiater kan skrive resept på (vanligvis kombinasjoner av) medisin til personen. Hver enkelt person reagerer forskjellig på medisiner. Medisiner som vanligvis brukes for å behandle schizoaffektiv lidelse er listet nedenfor.

Mot psykotiske symptomer er fortrinnsvis en, men noen ganger to nevroleptiske medisiner preskribert. Eksempler på nevroleptisk medisin inkluderer følgende:

  • Olanzapin (Zyprexa)
  • Risperidon (Risperdal)
  • Quetiapin (Seroquel)
  • Aripiprazol (Abilify)
  • Ziprasidon (Geodon)
  • Amisulprid (Solian)

Mot maniske symptomer kan stemningsstabiliserende medisiner bli preskribert sammen med nevroleptika. Eksempler er:

  • Litium
  • Carbamazepin (Tegretol)

Mot depresjon kan antidepressiva bli preskribert sammen med et nevroleptika. Eksempler er:

  • SSRI antidepressiva (inkluderer Prozac og Zoloft, blant andre)
  • Lamictal (stemningsstabiliserende med antidepressiv virkning)

Prognose[rediger | rediger kilde]

Personer med schizoaffektiv lidelse har generelt bedre prognose enn de med schizofreni, og omtrent den samme eller verre (den depressive undergruppen har den minst fordelaktige prognosen) enn de med bipolar lidelse. Det er viktig å notere seg at individuelle utfall kan være bedre enn de sitert ovenfor, siden disse prognosene er basert på statistiske gjennomsnittsverdier på en stor gruppe pasienter.

Som ved kroniske lidelser er medvillighet til medisiner viktig, spesielt siden mer enn en type medisin ofte blir preskribert. Psykiatrisk rehabilitering spiller en viktig rolle i å maksimere den enkeltes sjanse til å bedres, som kan resultere i en bedre prognose.