Sayyid Qutb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skisse av Sayyid Qutb

Sayyid Qutb (arabisk سيد قطب, IPA ['saɪjɪd 'qʊtˁb], født 9. oktober 1906 i Mush, Egypt, død 29. august 1966) var en egyptisk muslimsk filosof som fra 1940-årene ble en av hovedpersonene i den egyptiske organisasjonen Det muslimske brorskapet. Hans syn hadde stor virkning på dagens religiøse vekkelsespredikanter i Midtøsten. Det blir i dag sett på som en del av den grunnleggende ideologi bak islamismen, og det har egget mange fundamentalistiske bevegelser, både fredelige og opprørske.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Kart over Egypt med Asyut-regionen avmerket

Qutb ble født i 1906 i Mush, en liten bygd i Asyut-regionen i Egypt. Hans far, en landeier av middelklassen, var en religiøs mann som også var aktivt med i det nasjonalistiske Wafd-partiet, som stod for uavhengighet og parlamentarisme for Egypt. Qutbs familie hadde vært rik en gang, men de kom i pengevansker da han var ung og måtte selge størstedelen av landet sitt. Qutb studerte på en verdslig skole, men fikk også religiøs undervising hjemme.

Som tenåring flyttet han til Kairo for å studere på en høyere allmennskole. Han gikk ut i 1929 og begynte på Dar al-'Ulum, en høyskole som på den tiden ble sett på som en mellomting mellom religiøse universiteter som Al-Azhar og de nye vestlige universitetene. På Dar al-'Ulum begynte Qutb å skrive dikt, romaner og litteraturkritikk, og han fortsatte med det på 1930-tallet. Disse tidligste verkene var for det meste verdslige og viser en tendens til eksistensialisme.

Veien til islamismen[rediger | rediger kilde]

Etter studiene ble Qutb lærer og i 1939 fikk han en stilling som byråkrat ved utdannelsesdepartementet i Egypt. Han ble medlem i Wafd-partiet, og begynte å engasjere seg i kulturell nasjonalisme. I noen artikler skrevet i 1938, som svar til Taha Husayns bok Fremtiden for kulturen i Egypt, hevdet Qutb at Vesten stod for materialismen, mens Østen hadde et mer åndsrikt syn. Han mente at det var tankeløst av et land å herme etter Vesten uten å tenke på sin egen arv. Han viser den samme holdningen i to bøker som han skrev om kunstneriske og litterære sider ved Koranen på midten av 1940-tallet. Bøkene var ikke ortodokse og ble skrevet fra et litteraturkritisk ståsted, men de viser at Qutb så på Koranen som en av de viktigste delene av kulturen sin.

Hendelser i Midtøsten etter slutten av andre verdenskrig skapte en skarp endring i Qutbs tanker. Krigen stoppet ikke europeisk imperialisme, som mange hadde trodd. Qutb ble også svært arg over dannelsen av Israel som en jødisk stat i 1948 med støtte fra Vesten. I tillegg var den egyptiske staten uredelig og korrupt. Alt dette var for han et tegn på at det vestlige systemet ikke var til gagn for Egypt, og at det bare var islam som kunne lindre nøden i Egypt.

I 1948 skrev Qutb sin første radikale islamistiske bok, Sosial rettferdighet i islam. Idéene som Qutb la frem i denne boken er svært forskjellige fra de som står i hans tidligere verker. Boken viser at Qutb hadde kommet til å avsky materialismen og alle vestlige levemåter, som etter synet hans var en plage fra Vesten som vilt og ustyrlig vokste i Egypt. Han sa at den eneste løsningen var å gjenoppbygge islam som en ny, sterkere religion bare basert på Koranen. Han mente at den eneste gangen mennesker bodde i et fullkomment samfunn, var i det 7. århundre mens det første kalifatet hersket over Midtøsten. Siden kristendommen fikk makt over verden hadde de fleste menneskene levd i trelldom under andre mennesker, og under verdslige krav og press.

Kapitalismen, kommunismen og andre vestlige systemer hadde ikke evne til å fri mennesker fra denne trelldommen. Det var bare islam som kunne gjøre det, fordi det bare var islam som prøvde å fri menneskenes sjeler fra å være slaver. Alle andre religioner hadde mistet åpenbaringen som Gud gav dem, eller fortapt seg i materialismen. Islam måtte derfor gjenopplives som et nytt sosialt, politisk og økonomisk eksempel. Qutb trodde at dette var både naturlig og uavvendelig, fordi det islamske systemet var det eneste som kunne skape et rettferdig samfunn. Han forventet likevel at å prøve å gjenoppbygge islam ville avle strid mellom dem som gjorde det på den ene siden, og kommunismen, kapitalismen og materialismen på den andre.

Radikalisering[rediger | rediger kilde]

I 1948 dro Qutb til USA for å studere utdannelsessystemet der. Han var i USA i 20 måneder. Han besøkte New York, Washington, Denver og California, men bodde lengst i Greeley, en småby i Colorado, og fikk til slutt en mastergrad ved Colorado State College of Education (nå kalt University of Northern Colorado).

For Qutb ble det han så og opplevde på reisen et bevis på det han hadde hevdet i Sosial rettferdighet i islam. Selv om USA var et rikt land og hadde blitt svært velstående, så han ingenting ønskelig eller prisverdig i det amerikanske samfunnet. Amerikanere var etter oppfatningen hans altfor overfladiske og verdslige. De hadde få kulturelle prestasjoner eller dyktigheter å vise frem. Alt de kunne gjøre, og alt de satte pris på, var å tjene penger og å få verdslige ting.

Han likte heller ikke umoralen som han merket seg i det amerikanske samfunnet, særlig når det gjaldt seksualitet. Religion hadde også forsvunnet. Han sa at kirkene minte han om en markedsplass der prester konkurrerte for å få den største kundekretsen. Sosial rettferdighet i islam viser at det ikke var USA-reisen som fikk han til å bli islamist, som noen hevder, men det er klart at reisen fikk han til å bli mer sikker på at vestlige levemåter måtte avvises.

I 1949, mens Qutb var i USA, ble Hasan al-Banna, grunnleggeren av Det muslimske brorskapet, snikmyrdet av den egyptiske staten. For Qutb var det et tegn på at han måtte velge hvilken side han stod på. I 1952 ble han medlem i Det muslimske brorskapet. Han ble redaktør av bladet deres, og ble snart kjent som en av hovedideologene av islamismen i Midtøsten.

I disse årene sluttet Qutb helt å bygge et kulturelt grunnlag for å gi islam den viktigste rollen i samfunnet. Istedet begynte han å bare legge frem religiøse og teologiske årsaker for det samme. Man ser endingene i synet hans i endringene han gjorde i hver nye utgave av Sosial rettferdighet i islam. Selv om den første utgaven av Sosial rettferdighet i islam var bygget på et sterkt religiøst grunnlag, var den likevel mildere og mindre ortodoks enn senere utgaver, særlig den sjette utgaven som kom ut i 1964. I den første utgaven la Qutb vekt på det at systemet som islam skaper var bedre enn det de vestlige systemene kunne skape. Men i senere utgaver framhevet han i stedet at islam var et fullkomment og uklanderlig system som hadde en makeløs plass i verden fordi, og bare fordi, Gud hadde bestemt det slik. Islam måtte gjenopplives fordi Gud hadde bestemt det som systemet som var best tilpasset menneskene, og menneskene var bundet til å leve og arbeide som Gud hadde bestemt.

«En ny jahiliyya»[rediger | rediger kilde]

Qutb og Brorskapet støttet Nasser i statskuppet mot kongen i 1952. Mange ventet at Qutb skulle bli utnevnt til utdannelsesminister, men det skjedde ikke. Det var for mange politiske saker som Brorskapet og Nasser var uenige om, og de begynte snart å stå direkte imot hverandre. Nasser slo ned på Brorskapet i 1954. Mange medlemmer, blant annet Qutbs bror, flyktet til andre arabiske land. Qutb selv nektet å forlate Egypt, og var blant de som ble arrestert og sendt i fengsel.

Tilstandene i fengselet var barske, og tortur var vanlig. I 1957 ble 20 fanger fra Brorskapet drept i et opprør i fengselet. Vaktene så hendelsen foregå, men prøvde ikke å hindre drapene. Man tror at disse erfaringene gjorde Qutb enda mer radikal. Det var etter disse hendelsene at Qutb skrev hovedverket sitt, I skyggen av Koranen, en kommentar i 30 bind over hele Koranen som ble skrevet og smuglet ut fra fengselet.

Kommentaren la det teologiske grunnlaget for Qutbs politiske manifest. Koranen bruker et spesielt ord, jahiliyya, for å skildre arabisk kultur slik den var før den islamske tiden. Ordet er vanligvis tolket som «barbarisme». Qutb ga ordet en ny betydning – herredømmet av mann over mann. Kjernen til jahiliyya i tolkningen hans var at et jahili-samfunn ikke så på Gud som den eneste maktinnehaveren over menneskene. Istedet ga et slikt samfunn vanlige mennesker suverenitet. Hele den moderne levemåten var bestemt til å gjøre hvert menneske til maktinnehaver over seg selv og andre mennesker. Hele verden var derfor «en ny jahiliyya».

Qutb sa at den nye jahiliyyaen hadde skapt en stor krise for menneskene. Menneskene ble skapt for å bli Guds viseregenterjorden. Men i de nåværende samfunnene hadde de istedet blitt verre enn udyr. Det moderne livet hadde gått vekk fra menneskenaturen, og kunne ikke forenes med den lenger. Qutb mente at grunnen til dette var at menneskene hadde sluttet å følge veien som Gud hadde valgt ut for dem. Fordi menneskene ikke hadde vært trofaste mot Gud, hadde de skilt kirken fra staten. Dette skillet hadde skapt en fæl, smittende schizofreni som nå fenget hele verden. Menneskene lengtet etter Gud og et liv ordnet etter Gud, men i de moderne samfunnene var et slikt liv sett på som en motsetning til vitenskap og fremskritt. Denne striden ledet menneskene og samfunnet til galskap, og til å miste det som gjorde menneskene høyere enn dyr.

Qutb mente at islam lot menneskene forene disse to sidene av seg selv, fordi islam forente alt og alle under hakimiyya, Guds herredom. Menneskene hadde gjort størst fremskritt i islams tidligste dager, da muslimer levde bare for Gud. Men skillet, som opprinnelig var kristendommens feil, hadde også infisert islam. Qutb sa at å skille det hellige fra det verdslige, eller å godta andre kilder enn Koranen for lover, etikk eller moral, var å nekte at bare Gud var herre. Å gjøre det, sa han, var det verste lovbruddet i islam, shirk, å avslå Gud. Siden alle muslimske land, og alle muslimer, godtok og var glad i shirk og jahiliyya, kunne de ikke kalle seg muslimer lenger. Islam, sa Qutb, var utdødd.

At islam var utdødd, var helt katastrofalt, sa Qutb, fordi islam var så makeløs at det bare var de som var praktiserende som kunne skjønne den. En som ikke fulgte Koranens vei var dømt til å misforstå hva islam betød. Qutb sa at hvert menneske som var glad i Koranen, og ville underkaste seg Gud og ta Guds veier, bar en spesiell plikt på grunn av denne tilstanden. Koranen ba menneskene om ikke å tåle jahiliyya eller shirk, og å arbeide for Guds skyld. Alle som ville bli muslimer var derfor bundet, som en religiøs plikt, til å motstå det moderne samfunnet, og kjempe for å gjenopplive en ekte islam bare basert på Koranen.

Plikt til jihad[rediger | rediger kilde]

I 1964 ble Qutb sluppet fri fra fengselet. Ikke lenge etter gav han ut en bok under tittelen Milepæler på veien, som var et politisk manifest for svært selvbevisst og stridbar islam. Qutb hadde hevdet i I Koranens skygge at muslimer var bundet til å arbeide og kjempe for å etablere et islamsk miljø over hele jorden, for å fri mennesker fra modernitetens trelldom. Milepæler tok denne saken opp igjen, og skildret hvorfor og hvordan muslimer burde utføre det.

Qutb sa at den sosiale tilstanden i alle land i verden, som inkluderte de såkalte muslimske landene, var ikke-islamsk og i strid med islam. Denne nye jahiliyyaen var så gjennomtrengende at et islamsk miljø ikke kunne etableres mens han fortsatte. Hvordan kunne muslimer motstå han da? Mange hadde spurt dette spørsmålet før Qutb, og foreslått politikk og lover basert på sharia som svar. Qutb vraket dette svaret. I stedet skildret han en vei som muslimer måtte gå steg for steg. Boken redegjorde for forskjellige «milepæler» som markerte hvert av disse stegene.

Det første steget var å forme en fortropp som kunne begynne arbeidet for å sette et nytt samfunn i stedet for det nåværende ikke-islamske samfunnet. Jahiliyya var islams fiende, og ville gjøre alt mulig for å stoppe islam. Derfor trengtes det at fortroppen tok seg ut og stod vekk fra jahili-samfunnet. Alle muslimer som egentlig trodde at «det er ingen Gud bortsett fra Gud, og Muhammed er profeten hans» måtte nekte å ha kontakt, vennskap eller slektskap med jahili-samfunnet. Det eneste troskapet de burde bære var til islamen, og til fortroppen som arbeidet for islams fremtid.

Det neste steget på veien var jihad, en strid mot jahiliyya i resten av verden. Dette jihadet var ikke bare en strid av idéene. I en god verden kunne menneskene overvinnes til islam, men ikke i en jahiliyya. Eit jahili-samfunn tvinger folk til selv å være jahili. Hver norm og ordning i et slikt samfunn, i grunnen hele samfunnets oppbygning, er bygget for å motstå islam og stoppe dens vekst. Det er derfor nødvendig å bruke knusende makt mot disse jahili-samfunnene for å bryte evnen deres og gjøre mennesket fritt. Det, sa Qutb, var ikke bare den eneste mulige løsningen, det var en religiøs plikt som islam og muslimer bar til Gud, som hadde bundet dem til denne veien for hele verdens skyld.

Det tredje steget var å etablere islams vei, veien av undergivelse til Gud. Dette målet kunne ikke nåes ved å innføre sharia, som mange tidligere islamister hadde hevdet. Jihadens mål må istedet være å få hele verden til tilstanden der den godtar at Gud er den eneste ekte maktinnehaveren over mennesket, med en makeløs suverenitet. Da, sa han, ville de neste stegene følge av seg selv. Guds universelle lover ville etableres. En islamsk kultur, som er menneskenes ekte kultur, ville vise seg og skape store forskjeller i den menneskelige tilstanden. Islam skal stå seirende, og mennesket skal få den ekte sannheten.

Disse synene var for radikale for den egyptiske staten. Qutb ble arrestert igjen i 1965. I 1966 ble han dømt skyldig i sammensvergelse mot Egypt. Han fikk dødsdom, og ble hengt den 29. august 1966.

Qutbs tanker i dag[rediger | rediger kilde]

Hans syn vekket ytterligere interesse etter hans død, og for mange islamister ble han en martyr. Tankene hans, og særlig de i Milepæler, vekket en generasjon radikale. Boken ble oversatt til mange språk og ble svært populære, særlig blant muslimsk ungdom. Det som skilte Qutbs tanker fra tidligere islamisters tanker var de nye tolkningene han gav mange kjente islamske begreper, særlig jahiliyya, hakimmiyah, takfir, shirk og jihad, og det var det som gjorde tankene hans så populære. Det var en tid av misnøye, og boken gav både en form til misnøyen og håp om at det kunne lindres.

Qutbs tanker har gitt iver til både fredelige og terroristiske bevegelser. Poengene som skiller terrorbevegelsers tolkninger av islam fra mer moderate tolkninger er svært like Qutbs ord, særlig når det gjelder verdenstilstanden og bruken av makt. På den samme tiden er det også mange som hevder at Qutb selv ikke støttet terrorisme. Den engelske oversetteren av I Koranens skygge sier at han selv hørte Qutb egge radikale ungdommer til å velge fredelige veier. Han, og andre moderate islamister, sier at når Qutb talte om bruk av makt mente han bare at muslimer måtte være klare til å bruke makt hvis det trengtes. De hevdet at han alltid mente at makten bare måtte brukes ifølge de koranske reglene, som verner borgere og de som ikke er soldater. De hevdet derfor at terroristene har misforstått Qutbs mening. Men til og med de moderate muslimene godtar de fleste av Qutbs tanker, at verden i dag egentlig er jahiliyya, og at det er bare islam som kan redde menneskene. Det er derfor uansett klart at Qutb var en av de største islamistene i det siste århundret, som gjenskapte radikal islam og gav den et konkret manifest som ennå har stor påvirkning på verden.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Litterært[rediger | rediger kilde]

  • Mahammat al-Sha'ir fi'l-Hayah wa Shi'r al-Jil al-Hadir (Poetens oppgave i livet og dagens generasjons poesi), 1933
  • al-Shati al-Majhul (Den ukjente stranden), 1935
  • Naqd Kitab: Mustaqbal al-Thaqafa fi Misr (Kritikk av en bok av Taha Husain: Fremtiden for kultur i Egypt), 1939
  • Al-Taswir al-Fanni fi'l-Qu'ran (En litteraturvitenskaplig avhandling om Koranen), 1945
  • Al-Atyaf al-Arba'a (De fire opplysningene), 1945
  • Tifl min al-Qarya (Et barn ifra landsbyen), 1946
  • Al-Madina al-Mashura (Den forheksede by), 1946
  • Kutub wa Shakhsiyyat (Bøker og personligheter), 1946
  • Askwak (Torner), 1947
  • Mashahid al-Qiyama fi'l-Qur'an (Aspekter om gjenoppstandelsen i Koranen), 1946
  • Al-Naqd al-Adabi: Usuluhu wa Manahijuhu (Litterær kritikk: Dens fundament og metoder), 1948

Teoretisk[rediger | rediger kilde]

  • Al-Adala al-Ijtima'iyya fi'l-Islam (Sosial rettferdighet i islam), 1949
  • Ma'arakat al-Islam wa'l-Ra's Maliyya (Kampen mellom islam og kapitalismen), 1951
  • Al-Salam al-'Alami wa'l-Islam (Verdensfred og islam), 1951
  • Fi Zilal al-Qur'an (I Koranens skygge), first installment 1954
  • Dirasat Islamiyya (Islamske studier), 1953
  • Hadha'l-Din (Den islamske religion), n.d. (after 1954)
  • Al-Mustaqbal li-hadha'l-Din (Denne religions fremtid), n.d. (after 1954)
  • Khasais al-Tasawwar al-Islami wa Muqawamatuhu (Karakteristikkene og verdiene ved islamsk skikk), 1960
  • Al-Islam wa Mushkilat al-Hadara (Islam og sivilisasjonens problemer), n.d. (after 1954)
  • Ma'alim fi'l-Tariq (Skilt på veien, eller milepæler), 1964 [1]
  • Grunnleggende prinsipper bak det islamske syn
  • Det islamske konsept og dets karakteristikker
  • Islam og universell fred

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Abu-Rabi, I.M.: Intellectual Origins of Islamic Resurgence in the Modern Arab World, State University of New York Press, New York: 1996.
  • Akhavi, S.: «Qutb, Sayyid» i The Oxford Encyclopaedia of the modern Islamic world, Oxford University Press, Oxford: 1995, Vol. 3, s. 403.
  • Calvert, J.: «'The World is an Undutiful Boy!': Sayyid Qutb's American Experience» i Islam and Christian-Muslim Relations 11:1, 2000, s. 87-103.
  • Calvert, J.: «Sayyid Qutb in America», Newsletter of the International Institute for the Study of Islam 7, 2001, s. 8.
  • Haddad, Y.Y.: «Sayyid Qutb: Ideologue of Islamic Revival», Middle East Journal, 37, 1983, s. 14-29.
  • Shepard, W.E.: Sayyid Qutb and Islamic Activism: A Translation and Critical Analysis of "Social Justice in Islam", Brill Academic Publishers, Leiden: 1996.
  • Qutb, S.: Milestones, American Trust Publications: 1993 (oversatt til engelsk).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]