Ull (tekstil)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Saueull»)
Ull
Foto: Ken Hammond
Ull fra australske merinofår
Ull som spinnes til tråd.
Foto: David Wilmot

Ull (norrønt: ull)[1] er fine isolerende hårfibre fra pelsen på ulike dyr. I dagligtale benevnes gjerne ull som en tekstilråvare fremstilt fra sauens ullrike pels, men også kameldyr og flere andre pattedyr kan gi ull. Ull spinnes til garn eller tråd og brukes til fremstilling av filt. Ull har flere kvaliteter som skiller det fra hår eller pels: det har tette krøller og er elastisk.[2]

Ull var blant de første produktene i bondesteinalderen, etter kjøtt og melk, fra tamsau, og således en viktig del av menneskehetens teknologiske utvikling. I norrøn mytologi var det en egen guddom ved navn Ull.

Vesenstrekk[rediger | rediger kilde]

Ull er varmt materiale som isolerer godt, fuktighet blir liggende utenpå og trekkes ikke inn. Ullfibre er skjoldete. Klesplagg laget av ull har egenskapen at det oppleves varmt, på grunn av luft mellom fibrene.

I motsetning til bomull, som er et karbohydrat framstilt fra et mykt fiber som vokser rundt frøene til plantearter av slekten Gossypium, er ulltråder en form for protein. Ullfiber er elastisk, men har dårlig sliteevne og egner seg ikke til tauverk. Den har tilbøyelighet til at briste i lengderetningen og skiller seg således fra andre tekstilmaterialer.

Det er mange myter om behandling av ull. Forskning har påvist at ull kan kokes, tåler sentrifugering godt og kan dessuten vaskes sammen med andre tekstiler på ullprogram.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Domestisering[rediger | rediger kilde]

Muflon (Ovis gmelini)
Håndrokk i antikken.

Villsauer (Ovis)[4] hadde langt mer hår enn ull. Selv om sauer ble domestisert (gjort til tamdyr) for mellom 9 000 og 11 000 år siden, har arkeologiske bevis fra statuetter funnet ved steder i dagens Iran antydet at sauer med ull kan ha begynt allerede rundt 6 000 f.Kr.,[5][6] mens de eldste vevde ulltøy har blitt datert til to til tre tusen år senere.[7] Ettersom ulltekstiler er organisk materiale er det ikke lett å påvise det ved arkeologiske undersøkelser. Både produksjon, bruk og eksport av ulltekstiler er en oversett kulturfaktor da så få tekstiler er bevart.[8]

Sauer med ull ble innført til Europa fra Midtøsten og Levanten ved begynnelsen av 3 000-tallet f.Kr. Det eldste kjente europeiske tekstil av ull er fra rundt 1 500 f.Kr. og ble bevart i en myr i Danmark.[9][10] Noe av det mest verdifulle bronsealderfolket i Danmark hadde var ulltekstiler. Ull var bronsealderens harde valuta, og tekstiler av ull kunne selges med fortjeneste i store deler av Europa nord for Middelhavet.[8]

Ull omtales i mange kilder fra bronsealderen, fra tavler med Linear B-skrift]] funnet i Knossos på Kreta og bronsealderpalasset i Pylos på Peloponnes. Fra Babylonia til oldtidens Egypt, hos hettittene og i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) finnes det omtaler av og prise på ulltøy. Det framgår klart at det har eksistert en organisert tekstilindustri fra de eldste tider og at ull var regnet som en verdifull vare. Sivilisasjonen i Babylonia i tiden rundt 1800 f.Kr. var berømt for sin ull. Folket skilte mellom «matsauer» og «ullsauer», og det var også en særegen gradering av ull i tre grupper: fjellull, andrekvalitet og god kvalitet.[9]

Før oppfinnelsen med å klippe ull, noe som antagelig skjedde i jernalderen, ble ullen enten plukket av sauen for hånd eller gredd med kammer. I romersk tid ble den europeiske befolkning kledd med klær av ull, lin eller lær; bomull fra India var en kuriositet som kun lærde hadde hørt om, og silke som ble importert langs silkeveien fra Kina, var en kostbar luksus for kun de rikeste. Plinius den eldre skrev i Naturalis Historia at omdømmet for å produsere den fineste og beste ullen var Tarentum i sørlige Italia hvor selektiv avl hadde frambrakt en sau med overlegen ull, men som krevde mye omsorg.[9]

Fra middelalderen til den industrielle revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Farging av ulltøy i Frankrike, 1482.
Engelsk vekt (med kongelig våpenskjold) for å veie ullballer.

I middelalderen da handelsforbindelsene økte, ble det egne årlige marked som dreide seg rundt produksjonen av ullkleder i små sentre innenfor det franske distriktet Champagne. Fra deres spede opprinnelse i lokale landbruksmarkeder, ble ullmarkedene i Champagne en viktig drivkraft i den voksende økonomiske historien i middelalderens Europa, «rene nervesentre»[11] som fungerte som ledende markeder ikke bare for ulltekstiler, men også for lær, pels og krydder. På deres høydepunkt mellom 1300- og 1400-tallet, knyttet disse markedene de tekstilproduserende byene i Nederlandene, særlig Flandern, sammen med de italienske byene som farget og eksporterte dem, hvorav Genova var den fremste.[12] Fra slutten av 1100-tallet var disse markedene, som beleilig lå langs oldtidens landruter, var i stor grad selvregulerende via utviklingen av Lex mercatoria. Ullhandelen utviklet seg til en betydelig forretning som genererte kapital og ull fra markedene ble distribuert til eksempelvis Napoli, Sicilia, Mallorca, Spania og selv Konstantinopel.[13]

England var en av de fremste eksportørene av råull i vestlige Europa, kun rivalisert av landbruket i Castilla på 1400-tallet. Mange land i Europa var avhengig av engelsk råull. Ullproduksjonen i England var en betydelig kilde for inntekter for den engelske kronen, som siden 1275 hadde opprettet en eksportskatt på ull kalt for «Great Custom». Betydningen av ull for den engelske økonomien, som til sist gjorde England/Storbritannia til en stormakt, kan bli sett i det faktum at siden 1300-tallet har ordstyreren i overhuset sittet på en «woolsack», ullsekk, det vil si en stol fylt med ull. Faktisk kommanderte kong Edvard III (1327–1377) sin Lord Chancellor å sitte på en ullsekk for å symbolisere ullens sentrale vesen og enorme betydning som ullhandelen hadde for den engelske økonomien.[14][15] Ved slutten av 1700-tallet var det mer enn 300 britiske lover som regulerte hvert aspekt av sauehandelen.[9]

Skalafordeler ble instituert i klostersetene til cistercienserordenen som hadde akkumulert store landområder i løpet av 1100- og tidlig på 1200-tallet da prisene på landområder var lave og arbeidskraft fortsatt begrenset. Råull ble pakket i baller og skipet fra havnene ved Nordsjøen og til tekstilbyene i Flandern, særlig Ieper og Gent i dagens Belgia, hvor råullen ble foredlet, farget og vevd til tekstiler. På tiden med svartedauden, som nådde England i 1348 (og Norge året etter), var den engelske tekstilindustrien ikke mer enn rundt 10 prosent av den engelske ullproduksjonen. Engelsk tekstilproduksjon økte i løpet av 1400-tallet, blant annet ved at vevere fra Flandern ble ønsket velkommen, og til sist var produksjon såpass stor at det ble frarådet å eksportere råull til utenlandsk tekstilproduksjon. I århundrenes løp har ulike britiske lover kontrollert ullhandelen, og smugling av ull ut av landet, kjent som «owling», var en tid straffet med lemlestelse som å hogge av en hånd.[16] Etter restaurasjonen begynte fint engelsk ull å konkurrere med silke på det internasjonale markedet, delvis støttet av navigasjonslovene av 1699 hvor den engelske kronen forbød de amerikanske koloniene å handle ull med andre enn England.

En stor del av verdien av ulltekstiler var farging og veving til et foredlet produkt. Før oppblomstringen av renessansen hadde Medici og de andre store bankhusene i Firenze bygget deres rikdom og banksystem på deres tekstilindustri basert på ull, overvåket av Arte della Lana, lauget for ull: ulltekstilens interesser ledet politikken i Firenze. Beiteområdene i Castilla formet landskapet og den økonomiske veksten i meseta, det store platået i hjertet av Den iberiske halvøy. På 1500-tallet tillot det forente Spania eksport av merinosau kun med kongelig tillatelse. Det tysk ullmarkedet, basert på sau av spansk opprinnelse, greide ikke konkurrere med britisk ull før relativt sent. Under den industrielle revolusjonen ble det innført teknologi for masseproduksjon i ull- og klesfabrikasjonen. Australias koloniøkonomi var basert på sauehold, og australsk ullhandel innhentet den tyske ved 1845.

Krig i Europa, skatt og ønske om større profitt var blant drivkreftene i England for framstilling av tekstiler innenlands av egen råull. I små hytter arbeidet vevere og deres familier med omforme råull til tøy som endte opp på markedene i Bristol, Gloucester, Kendal og Norwich. Etterspørselen krevde større volum og produksjonshastighet. Den byen som lå i forkant av den industrielle revolusjonen var Leeds, som det ble sagt var bygd på ull.[17] Industrien begynte på 1500-tallet og fortsatte inn i 1800-tallet. Byggingen av transportruter, som Leeds og Liverpoolkanalen, og senere jernbane til kysten, sørget for at de ferdige tøyprodukter av ull ble eksportert til verden.[17]

I Norge var ull den viktigste grunnen til å ha sau. På 1700- og 1800-tallet ble nye raser utviklet og importert til Norge. Fordelen med de nye rasene var at de hadde kortere og jevnere ull som var mer tilpasset de nye maskinelle spinnemaskinene. I senere tid har det vist seg at de gir mer kjøtt fordi de er store. I Norge, som i mange andre land, ble derfor de eldre, innenlandske arter nedprioritert, og de var i fare for å bli helt utryddet. Ulla til gammelnorsk sau (også kalt villsau) er fin og varierer i farge, men på begynnelsen av 2000-tallet rådet en oppfatning om ullgarn fra villsau var for grov til bekledning. I tidligere tider var fibre fra villsau blitt verdsatt som særlig egnet til fremstilling av så ulike produkter som sjøvotter og båtryer.[18]

Moderne utfordringer og endringer[rediger | rediger kilde]

Gutt hjelper mor med garnet, maleri av Hedwig Mechle-Grosmann, 1914.
Henry 'Babe' Curran (til høyre) av Ginninderra satte to samvelderekorder i 1. desember 1954 ved ullsalget i Goulburn.

Grunnet minsket behov samtidig med økende bruk av syntetiske fibre, ble ullproduksjonen langt mindre enn i tidligere år. Sammenbruddet for prisen på ull begynte i slutten av 1966 med rundt 40 prosent nedgang. Med få unntak har prisen fortsatt å synke. Resultatet har blitt en sterk redusert produksjon og med en bevegelse fra ull- til kjøttproduksjon.[19][20]

Maskinvaskbar ull (på engelsk også kalt «superwash») er en teknologi som først kom tidlig på 1970-tallet for å kunne framstille ull som etter særskilt kjemisk behandling kunne vaskes i en vaskemaskin og tørkes i tørketrommel. Behandlet ull er en prosess for å framstille ullfiber som kan konkurrere med syntetiske fibre; lang levetid, holdbarhet og samtidig beholde formen. Konsumentene lærte seg fordeler og ulemper mellom behandlet og ubehandlet ull.[21][22]

Forente nasjoner erklærte 2009 som FNs internasjonale år for naturfiber.[23] Hovedmålet med året er å gjøre naturfibre mer synlig på verdensmarkedet og samtidig framheve dets kvaliteter til forbrukerne, samt bidra til at bøndenes inntekter holder seg stabile. Miljømerking av ull og andre tekstilprodukter er knyttet til miljøbelastningen ved produksjon av selve råmaterialet, det vil si fiberen eller skinnet, og til de ulike prosessene som inngår, for eksempel farging, spinning, garving og etterbehandling.[24] Fra norsk forskerhold på Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) er det uttalt at ull ikke er et entydig begrep: «ull fra norsk sau er annerledes enn annen ull. Og den norske ullas sterkeste karaktertrekk er at den har god krus – og dermed god spenst og styrke.»[25]

Organisk ull[rediger | rediger kilde]

Organisk ull (eller økologisk ull eller ubehandlet ull) er ulike betegnelser for det samme. Da kommersielt produsert ull er ofte behandlet kjemisk for å konkurrere mot syntetisk fibre, har det i de siste tiårene oppstått et behov hos enkeltindivider og private strikkegrupper for ubehandlet ull, ofte fra spesielle sauearter hvor ullen har spesielle egenskaper. Mye av denne ullen kommer fra New Zealand og Australia. Markedet for denne ullen er mye mindre enn det kommersielle, og produktene er derfor mer kostbare.[26] Organisk ull er å foretrekke av miljømessige årsaker (i kontrast til nylon framstilt av råolje eller polypropen som er en polymer som også kan formes som fibre) som materiale for tepper, særskilt kombinert med naturlig binding og bruk av lim uten formaldehyd.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Håndspinning av ull.

Den globale ullproduksjonen er på omtrent 2 millioner tonn i året. Rundt 60 prosent går til tøyproduksjon. Australia er den ledende ullprodusenten hvor det meste kommer fra merinosau, men har blitt forbigått av Kina i total vekt.[27] New Zealand er per 2016 den tredje største produsenten av ull, og den største produsenten av ull framkommet ved krysning («crossbred wool»). I USA er det delstatene Texas, New Mexico, og Colorado som de største kommersielle saueflokkene, hovedsakelig rambouillet (eller fransk merinosau). En voksende andel av småbrukere har mindre flokker av særskilte sauearter rettet mot privatmarkedet for tradisjonell håndspinning.

Det globale mengden ull produsert årlig blant rangert per nasjon (året 2004/2005):[28]

  1. Australias flagg: 25 % av global produksjon (475 millioner kg uavfettet/uvasket ull, 2004/2005)
  2. Kinas flagg: 18 %
  3. USAs flagg: 17 %
  4. New Zealands flagg: 11 %
  5. Argentinas flagg: 3 %
  6. Tyrkias flagg: 2 %
  7. Irans flagg: 2 %
  8. Storbritannias flagg: 2 %
  9. Indias flagg: 2 %
  10. Sudans flagg: 2 %
  11. Sør-Afrikas flagg: 1 %

Ullindustri i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge leveres bortimot tre-fjerdeler av all ull inn til ullstasjoner hvor ulla sorteres og klassifiseres. Av denne ulla selges 70-80 prosent til utenlandske produsenter, mens de resterende 20-30 prosentene selges til norske ullvareprodusenter[29]. Vi har fortsatt noen spinnerier og garnprodusenter som lager garn i Norge av norsk ull, deriblant Rauma Ullvarefabrikk, Hillesvåg Ullvarefabrikk og Sandnes garn.

Ullsorter[rediger | rediger kilde]

Teknikker relatert til ull[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «ull», Bokmålsordboka
  2. ^ D'Arcy, J. B. (1986): Sheep and Wool Technology, NSW University Press, Kensington, ISBN 0-86840-106-4
  3. ^ Graven, Andreas R. (14. oktober 2011): «Knuser myter om ullvask», Forskning.no
  4. ^ Mouflon (Ovis gmelini) ble på Korsika lokalt kalt for mufro (hannsau) og mufra (hunsau), og den franske naturforskeren Georges-Louis Leclerc de Buffon gjenga det på fransk som «moufflon» i sitt verk Histoire naturelle générale et particulière (1785–1791)
  5. ^ Ensminger, M. E.; R. O. Parker (1986): Sheep and Goat Science, 5. utg., Danville, Illinois: The Interstate Printers and Publishers Inc. ISBN 0-8134-2464-X.
  6. ^ Weaver, Sue (2005): Sheep: small-scale sheep keeping for pleasure and profit. 3 Burroughs Irvine, CA 92618: Hobby Farm Press, an imprint of BowTie Press, a division of BowTie Inc. ISBN 1-931993-49-1.
  7. ^ Smith, Barbara; Kennedy, Gerald; Aseltine, Mark (1997): Beginning Shepherd's Manual, Second Edition. Ames, IA: Iowa State University Press. ISBN 0-8138-2799-X.
  8. ^ a b «Uld var bronzealderens hårde valuta», Videnskap.dk
  9. ^ a b c d «Fibre history», Woolmark. Arkivert fra originalen hos Archive.org
  10. ^ Study into Textile History and Properties, Scribd
  11. ^ Postan, M.M.; Miller, E., red. (1952): Cambridge Economic History of Europe, bind II, Cambridge University Press, s. 230
  12. ^ Reynolds, R.L. (1929): «The market for northern textiles in Genoa, 1179-1200» i: Revue belge de philologie et d'histoire 8(3), s. 495-533; Reynolds, R.L.: (1930): «Merchants of Arras and the overland trade with Genoa in the twelfth century» i: Revue belge 9(2), s. 495-533; Reynolds, R.L. (1931): «Genoese trade in the late twelfth century, particularly in cloth from the fairs of Champagne» i: Journal of Economic and Business History 3(3), s. 362-381.
  13. ^ Braudel, Fernand (1982): The Wheels of Commerce, bind 2 Civilization and Capitalism, New York: Harper & Row, s. 312–317
  14. ^ «Glossary: Woolsack», UK Parliament.
  15. ^ Friar, Stephen (2004): The Sutton Companion to Local History. Sparkford, England: Sutton. ISBN 0-7509-2723-2, s. 480–481
  16. ^ Clark, G.N. (oktober 1921): «Trading with the Enemy and the Corunna Packets, 1689-97» i: The English Historical Review, 36 (144), s. 521-539.
  17. ^ a b Johnson, Ben: «Wool Trade», Historic UK
  18. ^ Klepp, Ingun Grimstad & Tobiasson, Tone Skårdal (29. juni 2016): «Vi må ta vare på ulla fra villsauen», Forskning.no
  19. ^ «The end of pastoral dominance», Teara.govt.nz, 3. mars 2009
  20. ^ 1301.0 – Year Book Australia, 2000, Australian Bureau of Statistics
  21. ^ White, Sarah E.: «Superwash Wool», The Spruce
  22. ^ Lyngbø, Cathrine (27. november 2012): «- Behandlet ull har én stor fordel», Dagbladet
  23. ^ «International Year of Natural Fibres». Arkivert fra originalen 21. april 2017. Besøkt 21. mars 2017. 
  24. ^ Tekstiler, skinn og lær Arkivert 22. mars 2017 hos Wayback Machine. (PDF), Versjon 4.0, høringsutkast 27. mars 2012, Svanemerket.no
  25. ^ «Lokal ull blir forskning», SIFO 17. mars 2015
  26. ^ Speer, Jordan K. (1. mai 2006): «Shearing the Edge of Innovation», Apparel Magazine.
  27. ^ «Sheep 101», se avsnitt «Wool Production - Top 10 countries and states»
  28. ^ «WoolFacts» (PDF). Australian Wool Innovation. September 2005. Arkivert fra originalen (PDF) den 28. november 2007.
  29. ^ «Ull - Norilia». www.norilia.no. Besøkt 24. februar 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Klepp, Ingun Grimstad & Tobiasson, Tone Skårdal (2013): Ren ull (utdrag som PDF), Oslo: Aschehoug, ISBN 978-82-03-39056

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ull_(tekstil)&oldid=24078726»