Sannidal kirke

Sannidal kirke
Foto: Trond Strandsberg (2007)
Område		Kragerø
Bispedømme		Agder og Telemark bispedømme
Byggeår		1772
Kirkegård		Det er kirkegård ved kirken
Arkitektur
Byggemateriale		Tre
Tårn		I vest, fra 1803
Kirkerommet
Prekestol		Tidl. 1800-tall
Døpefont		Kleberstein, frå 1200-tallet
Alter		1600-tallet, overtatt fra gamle Kragerø kirke
Plasser		330
Beliggenhet
Sannidal kirke 58°53′36″N 9°15′59″Ø
Sannidal kirke på Commons

Sannidal kirke i Sannidal i Kragerø kommune i Telemark fylke er en tømret korskirke bygd i 1771. Sannidal var egen kommune fram til 1960, og den gamle hovedveien fra Oslo til Kristiansand ligger rett ved siden av kirken. Kommunesenteret Kil var et senter for området og store deler av opplandet.

På kirkegården er det to bautaer til minne om de som mistet livet i kriger. Den som er lengst syd er etter Napoleonskrigene 1807–1814 da Norge var under Danmark i krig mot den britiske flåten. Bautaen utenfor kirkedøren er etter de som gav sitt liv i den siste verdenskrigen. Disse minnes med bekransning 17. mai og frigjøringsdagen 8. mai.

1. september 1772 ble nåværende Sannidal kirke tatt i bruk. I 1766 ble Jakob Matssøn Lund utnevnt til sogneprest i Kragerø og Sannidal, og han har fått æren for at kirken ble bygget. Sannidal hadde verken egen prest eller klokker på denne tiden, ettersom bygda var anneks til Kragerø 1732–1868, og før det anneks til Bamble fram til 1732.

Jakob M. Lund blir betegnet som en ildsjel. Han var trønder, og i tillegg til teologi hadde han studert medisin og anatomi. Han var den første som utførte vaksinasjon mot kopper i Norge. Lund var også en av initiativtakerne til at det første skolemøtet i Sannidal ble holdt, 21. januar 1777. Etter dette fikk bygda en skoleordning.

Stavkirken

Det har vært kirke i Sannidal tilbake til 1200-tallet. På en liten haug syd for den nåværende kirken lå det en stavkirke. Denne var viet til St.Laurentius, en romersk diakon som led martyrdøden på bålet under kristendomsforfølgelsene under keiser Valerian i år 258 e. Kr.

Forskjellige ting fra den gamle stavkirken finnes i dagens kirke, blant annet er mange av de gamle plankene brukt i gulv og tak. Det finnes også verdifulle gjenstander på Norsk folkemuseum i Oslo, hvor også prekestolen og altertavlen er utstilt i kirkesamlingene.

Biskop Eysteins røde bok

Første gang kirken er omtalt i bevarte kilder, er i biskop Eysteins jordebok, «Den røde bok», fra 1398. Da er den omtalt som «Moo kirkia j Sandhauka dale». Eystein Aslaksson var biskop i Oslo fra 1385, og han satte seg bl.a. fore å bringe orden i bispestolen og kirkens forfalne økonomi. Under sine årlige visitasreiser samlet han materiale til en fullstendig fortegnelse over alt jordegods som kirken eide i Oslo bispedømme. Denne jordeboken fikk på 1500-tallet et rødt bind, derav navnet «Den røde bok». Stavkirken lå på gården Mos grunn. Slike gårder med usammensatte navn som beskriver naturforholdene, er gjerne de eldste i ei bygd. De lå ofte på sandholdig, grusrik og selvdrenerende morenejord.

Våpenhuset

Våpenhuset ble restaurert i jubileumsåret 1972 etter forslag fra Riksantikvaren. Her finnes utstilt en gravplate støpt ved Mørland jernverk i Kjølebrønd, det eneste synlige som er igjen derfra. Dette jernverket var i drift fra 1641 til 1665. Gravplata er fra 1643, og det står «Anna Krefting» på den. Det var antagelig kona til Herman Krefting, som drev jernverket de første årene. Inngangsdøren til stavkirken henger på sydveggen, og de gamle inngangsportalene er på siden av inngangsdøra til kirkerommet.

Et lite sverd som ble brukt til å forsvare seg med på kirkeveien er også hengt opp på sydveggen. Det skal minne om den rette bruken av våpenhuset i de tider da det var behov for våpen til å beskytte seg på kirkeveien. Våpen skulle ikke bringes inn i Guds hus.

På sydveggen henger også bilder av stedets siste prester. Torkell A. Tande, soknepresten som virket lengst i Sannidal, var også stortingsmann i flere år.

Kirkerommet

Prekestolen er gitt av Knut Knutsen Dobbe i 1840. Den er laget først på 1800-tallet i en forsinket louis-seize-stil med antikke forbilder. Den har rosetter og perlerader og er skåret ut av Peder Olsen, som var «formskjærer» først ved Bolvig verk i Bamble, deretter på Froland verk og så ved Egelands jernverk.

Døpefonten, som ennå er i bruk, ble overflyttet fra stavkirken. Den er i slipt kleberstein, og har antagelig kommet fra Gotland en gang på 1200-tallet. Ved siden av prekestolen og kirketjenerens stol er det to toarmede lysestaker i bronse fra 1400-tallet, i gotisk stil. Det finnes også to mindre lysestaker i bronse, fra tidlig på 1600-tallet.

Seilskutetrafikken var viktig for Sannidal i lang tid, spesielt da man eksporterte tømmer og senere is til Holland og England. Skipet som henger i kirken skal minne om dette. Det er verdt å merke seg at dette er et krigsskip med kanonen klar til kamp for Kristus.

Alteret

Altersølvet fra stavkirken er nedlåst til daglig, og noe av det har sin egen historie. En vakker, oval brødeske av sølv ble gitt som gave til stavkirken som takk for en mirakuløs redning av skipet «Patriarchen Jacob» av Kragerø utenfor Hollandskysten i 1703. Denne historien samt navnene til skipperen, Jacob Jensen, og rederne er inngravert. En vinkanne i sølv ble i 1708 gitt «til Guds aere og Sannichedals Kirches Prydelse paa Alteret» av skipper Olle Nielsøn og begge sønner Niels og Jon Olesøn samt sju andre personer. Det er et elegant barokkarbeid med tut og hank laget av gullsmed Ole Olsen i Kragerø i første halvpart av 1700-tallet. Alterbildet på altertavla i ble overført fra den gamle Christi kirke i Kragerø da denne ble revet i 1870. Det er fra 1600-tallet og forestiller frelseren på korset. På alterbordet ligger Frederik IIs bibel, trykt i København i 1589, med bind og messingbeslag. Den ble i sin tid gitt av Nils Jensen Farsjø. Øyet over alteret har malte kjeruber og stråleglans, og er muligens også kommet fra Christi kirke i Kragerø.

Andre bygninger i tilknytning til kirken

Huset vest for kirken er «Kirkestua», en rødmalt gammel bygning som blant annet har blitt brukt til skole. I dag er det kontor for presten og sekretæren. Det brukes også som samlingsrom for forskjellige kirkelige møter, inkludert konfirmasjonsklasser. På den andre siden av veien ligger Mo bedehus, som blir brukt til kristne møter. Det blir også leiet ut til samlinger etter dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser.

Litteratur

• Tande, Torkjell (1972). Sannidal kirke og menighet gjennom 200 år. Sannidal menighetsråd. 
• Henriksveen, Herman, red. (1986). Kirker i Telemark. Stathelle: Flora forlag. s. 80-81. ISBN 82-90695-00-4. 
• Rasmussen, Alf Henry (1993). Våre kirker. Norsk kirkeleksikon. Kirkenær: Vanebo forlag. s. 505. ISBN 82-7527-022-7. 

Eksterne lenker

• Ragnar Grønåsen: Sannidal kirkes historie
• Kragerø kirkelige fellesråd
• (no) «Sannidal kirke». Kirkesøk. Den norske kirke. 
• (no) «Sannidal kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.