Sandviksboder

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sandviksboder. Riksantikvarens fotoarkiv.
Sandviksboder 15-24
Sandviksboder 78 a-b, «Holmefjordsboden» og «Grønlandsboden» (Grønlandsnaustet)
«Fiskerimuseet» og «Sandviksboder kystkultursenter», Sandviksboder 68-72
«Gamle pakkhus», Sandviksboder 82, på Hægreneset rundt 1800
«Gamle pakkhus» og «nye pakkhus», Sandviksboder 82, i 2009

Sandviksboder eller Sandviksbodene er navnet på det historiske sjøbodmiljøet i Sandviken i Bergen.

Fra Hegreneset til Skuteviken ligger en rekke eldre sjøboder eller pakkhus. Bodene ble opprinnelig brukt til oppbevaring av handelsvarer, i stor grad tørrfisk fra Nord-Norge. Bodene lå opprinnelig langs stranden, på holmer og skjær eller på bolverk ute i sjøen. Sjøbodene har som regel flere identiske etasjer med laftetømrede lagerrom på rekke. Lagrene er forbundet med en svalganger med lasteluker. Mange av bodene har også hjørnerom med kontorer som har forseggjort detaljering og malt dekor.

De eldste bodene i Sandviken er datert tilbake til midten av 1600-tallet og de yngste stammer fra slutten av 1800-tallet. Da havneaktiviteten i Sandviken nådde sitt høydepunkt rundt midten av 1800-tallet, fantes det rundt 250 slike boder. Bygningstypen var på denne tiden dominerende i bydelen. De få gjenværende bodene vurderes som viktige havnetekniske kulturminner. Et representativt utvalg sjøboder i Sandviken og Skuteviken er fredet som kulturminner av nasjonal verdi.

Fredete sjøboder i Sandviken[rediger | rediger kilde]

  • «Haukedalsboden», Sandviksboder 3, demontert, laftet bygningsfragment med dekor, dendrokronologisk datert til 1649, remontert i nybygg og idag brukt til kontor.
  • «Fiskerimuseet» og «Sandviksboder kystkultursenter», Sandviksboder 15-24. Nordre del huser Museum Vest/Norges Fiskerimuseum, mens søndre del huser kystkultursenteret for frivillig kystkultur og havn for verneverdige fartøy, i regi av Fellesenheten for Sandviksboder kystkultursenter. Bodene er restaurert og delvis tilbakeført i årene 2009 til 2014 av Bergen kommune/Bergen kommunale bygg med restaureringsarkitekt Elin Thorsnes.
  • Sandviksboder 65b-68. I juli 1940 kjøpte Bergen kommune nr 66b for kr 19.000 + provisjon.[1] Høsten 1940 ble nr 66 brukt som vedlager for kommunen. Det var plass til 100-150 favner ved i boden, og en elektrisk sag til å kutte den opp til levering i ulike institusjoner.[2] Alt før første verdenskrig var det et politisk ønske å industrialisere hele Sandviken. Var planene blitt gjennomført, ville knapt en sjøbod stått i dag. I 1941 kjøpte A/S Wallendahl Sandviksboder 65b-66a av Johan C. Martens, og planene videre ble byggemeldt i 1942, men aldri gjennomført. Av målebrev tinglyst 19. januar 1966 fremgår at Wallendahl hadde kjøpt opp tilliggende sjøboder og stod som eiere av 65b, 66, 66a, 67, 67a og 68, samt offentlig grunn og sjøgrunn så tomten sammenlagt utgjorde nesten 7.000 meter. I 1982 søkte Wallendahl om å få rive sjøbodene, så det ble mulig å kjøre rundt lagerbygget. I 1966 ville nok dette blitt innvilget, men i 1982 så man verdien av fortidsminner, og rivesøknaden ble avslått. Men først ti år senere skjedde det noe, og da var forfallet så gjennomgripende at den eldste boden ikke lenger lot seg redde.[3]
  • «Holmefjordboden», Sandviksboder 78b, permanent fredet 29. mai 2017[4] som Bergens siste autentiske tørrfiskbod med den tradisjonelle sammensetningen av stolpeverk og lafteverk.[5] Bodens opprinnelige adresse var «Pakbod no. 78b, 1ste rode i Stor Sandvigen». En festeseddel til Johan Ernst Mowinckel angir byggeåret til 1804[6] da boden stod ferdig i april, men sannsynligvis er den bygget utenfor Bergen og brukt til andre formål før den ble kjøpt og flyttet til Sandviken. Byggherren var «kjøbmand og russisk visekonsul i Bergen», J.E. Mowinckel. Tomten var festet fra Johan Garmann, eier av Store Sandvigen som Garmann-familien eide fra 1658 til ca. 1860. Mowinckel var en driftig forretningsmann som tjente gode penger, blant annet ved å yte hjelp til de russiske offiserene på krigsskipet «St.Peter» som lenge lå til reparasjon på Rasmus Rolfsens verft på Elsesro, nå Gamle Bergen. Etter Mowinckels død ble boden i 1854 solgt til Nicolai Holm; i 1896 videresolgt til Konow & Co; og i 1907 til Bergen Havfiskeselskab. I 1913 ble den solgt til Clement Johnsen A/S, og i 1960 til Kåre Lekven. I 1982 ble den solgt til Kaare Holmefjord A/S, og i 1993 til Rolf Olsen A/S. Sandviksboder 78b har vært i sammenhengende bruk som pakkbod og tørrfisklager fra 1804 til 2002. Den ble bygget for tradisjonell bergensk handel; pakking og eksport av tørrfisk og import av korn, salt, sukker, kaffe og krydder. Boden stod opprinnelig på bolverk i sjøen. Den er bygget som en laftet pakkbod i 3 etasjer pluss loft, og den hadde «4 standardværks vindearker». Den hadde innvendige kammer og svalgang i front. Opprinnelig var det få og små vinduer i boden. Tilbygget på bodens nord- og østsiden, i Bergen kalt «tasken», ble bygget i flere omganger. Tasken på nordsiden ble bygget rundt 1840, mens tasken på østsiden ble bygget i flere omganger fra ca. 1870 til 1920. Sandviksboder 78b er Bergens siste autentiske tørrfiskbod. Dag Klett, Bergens siste «gesell», arbeidet i boden fra 1975 til 2002.

Andre sjøboder i Sandviken[rediger | rediger kilde]

  • Sandviksboder 56 ble revet i 1953 for å få plass til en kraftfôrsilo. Etter bybrannen i 1702 ble gårdene på Bryggen dekorert med rankemaling, regnet som det urbane utgangspunktet for bondekulturens rosemaling, og i Sandviksboder 56 måtte besøkende gå forbi 120 meter med veggmalerier underveis til kjøpmannens kontor i tredje etasje. Sjøbodene i Sandviken tjente om sommeren som utfluktsmål for kjøpmannsfamilien frem til oppgangstidene sist på 1700-tallet, da sommerværelsene i bodene ble avløst av lyststeder i Sandviken. Imidlertid ble veggmaleriene malt med billige limfarger som tålte dagslyset dårlig da det ble satt inn vinduer. Ikke bare falmet de, men noen tømmervegger ble hvittet med kalk til hjelp mot insektangrep. Vestlandske Kunstindustrimuseum og Det Hanseatiske Museum engasjerte Miranda Bødtker til å lage akvareller av veggmaleriene i nr 56 før bygget ble revet, og Marco Trebbi fikk utgitt en bok om disse, Edens hage luktet tørrfisk.[7]
  • «Lintoboden», Sandviksboder 69-72, midlertidig fredet, en av få boder i Bergen som fortsatt hviler på bolverk (nedrammede pæler i havneanlegg). Branntakster daterer bygget til før 1766, og interiørdetaljer tyder på at den er fra 1600-tallet.[8]
  • Sandviksboder 70, 71A og 72 kjøpt av Reidar Osen i 1996. Deretter ble de stående og forfalle i flere tiår.[9] Nr 72 er omtalt i panteregisteret i 1797, men innvendige dekorrester utført med barokkens typiske farger kan tilsi høyere alder.[10]
  • Rivingen av Sandviksboder 74b som var vurdert å fredes, ble bestilt av skipshandlerfirmaet W. Giertsen A/S, og boden jevnet med jorden samme dag som Bergen kommune mottok søknaden om rivingstillatelse. Byråsjef Astrid Bonesmo i miljøverndepartementet sa at rivingen etter hennes skjønn var «en straffbar handling etter bygningsloven».[11]
  • «Lehmkuhlboden», Sandviksboder 76a, brant ned i september 2008.
  • «Rolf Olsenboden», Sandviksboder 77ab, er gjenreist som kopi. Opprinnelig en del av godset Store Sandvigen, eid av Johan Garman fra 1600-tallet til ca. 1850. Grunnen festet til consul Alexander Wallace og monsieur Jesper de Fine i 1767 for oppføring av sjøbod. Eid av Hans Tank fra 1779. Eid av Johan C. Harmens i 1805. Eid av Johan Mohn fra 1840. Eid av Albert Mohn fra 1861. Eiet av Joachim Konow fra 1888. Eid av Edward C. Mowinckel & Co. fra 1909. Eid av Rolf Olsen A/S fra 1914. Rolf Olsen A/S kjøper grunnen fra Bergen kommune i 1952. Saltsildproduksjon i boden frem til ca. 1975, deretter brukt som lager og bl.a. flypakking av fersk laks på eiendommens søndre del med platting og kjølelager frem til 1987. Boden revet i 1989 etter at den holdt på å falle ut i sjøen. I 2006 starter prosjektering av gjenoppbygging. Boden var ferdig gjenoppbygget i 2013 som moderne kontor for Mowi AS. Boden ble i 2019 solgt fra Rolf Olsen Eiendomsselskap AS til Profier AS.
  • «Grønlandsboden» eller «Grønlandsnøstet», Sandviksboder 78a, bygd i 1797, står med gavlen mot sjøen.[12] Bygget ble istandsatt og delvis ombygget i 1994, men er reist som utrustningsnøst, sannsynligvis av Hans Egede, også kalt «Grønlands apostel», som i 1720 stiftet «Det grønlandske Compagnie» sammen med bergenske kjøpmenn for å drive kombinert handel, kolonisering og misjonsvirksomhet på Grønland.[13] Den første norske grønlandsekspedisjonen ble utrustet fra et nøst her i 1721,[14] der Egede i samarbeid med kjøpmennene drev utrustning av ekspedisjoner og mottak av grønlandske fangstvarer. Virksomheten fikk etter hvert kongelige privilegier (monopol), flyttet til København og fikk navnet Den Kongelige Grønlandske Handel, stiftet av den danske stat i 1774 og i dag i grønlandsk eie med navnet Royal Greenland.[15] Første branntakst fra 1765 omtaler bygget som «Jan Frøchens Nøst, tilhørende det Grønlandske Compagnie».[trenger referanse] Senere har det hatt flere eiere, bl.a. Johan C. Martens, Clement Johnsen A/S og Kaare Holmefjord A/S, og vesentlig vært benyttet som tørrfiskbod. Boden ble i 1993 solgt til Rolf Olsen A/S, og rehabilitert og ombygget til kontor i 1994 av arkitekt Claus Lindstrøm med bistand fra arkitekt Hansteen. Boden har siden 2002 vært hovedkontor for Mowi AS. Boden ble i 2019 solgt fra Rolf Olsen Eiendomsselskap AS til Profier AS.
  • Sandviksboder 79 og 80. 30. november 1938 søkte kjøpmann E. Marthinussen kommunen om dispensasjon for få bygge et kjølelager på fjæregrunnen utenfor nr 80. I festeseddelen stod det at det ikke kunne bygges nærmere bryggen enn 12,55 meter, men fundamenteringen ville koste langt mindre om anlegget ble reist inne på fjæregrunnen. Tidligere hadde iblant fiskerne måttet kjøpe en del av isen i andre byer fordi Bergen manglet kjølelager og dermed også gikk glipp av fisken deres. Marthinussen anførte at når Bergen hadde økt sin eksport av håbrann til ca 90 % av Norges håbranneksport, var et kjølelager verd å satse på. Matjessilden hadde måttet lagres i Haugesund og Florø. Håbrannfiskernes forening meldte 11. oktober 1938 at siden noen av dem også fanget småhval, måtte fisket innstilles før tiden, fordi de tidligere hadde opplevd å måtte vente opptil tolv timer på is i Bergen.[16] Innenriksdepartementet godkjente i november 1940 Bergen formannskaps vedtak om på nærmere angitte vilkår å garantere for et lån til E. Marthinussen til oppførelse av et kjøleanlegg på Sandviksboder 79-80.[17]
  • Den store boden på Måseskjæret, sameiet «Tørrfiskkatedralen», Sandviksboder 81 – Måseskjæret 10.
  • «Gamle og nye pakkhus» på Hægreneset Valsemølle, Sandviksboder 82 (2006). Gamle Pakkhus på Hegreneset er datert tilbake til ca. 1760. Nye pakkhus er bygget ca. 1860.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mappe 3334/1940, A-0155 arkivet etter finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv
  2. ^ Mappe 3702/1940, A-0155 arkivet etter finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv
  3. ^ Elin Thorsnes: «Sandviksboder 67a og 68», Årbok for Gamle Bergen, 1996
  4. ^ «Holmefjordboden» fredet i 2017
  5. ^ «Kulturminnegrunnlag for bybanen Bergen sentrum-Åsane» (s. 52), Bergen kommune 2012
  6. ^ Anders Haaland: «Skuteviken-Sandviken; sjøbodenes alder» (s. 11), Sandvikens bataljon nr 3, 2006
  7. ^ [1] Miranda Bødtkers akvareller fra nr 56
  8. ^ Elin Finne: «Kulturminnevernets grenser» (s. 18), NTNU 2015
  9. ^ «Forfalne boder», Bergens Tidende 23. januar 2018
  10. ^ [2] Byantikvar Siri Myrvoll: «Prosjekt bod» (s. 15), statusrapport september 2008
  11. ^ «Straffbar riving», forsiden av Bergens Tidende 13. august 1982
  12. ^ «Sandviksboder 78b» Hordaland fylkeskommune
  13. ^ «Egedes gate», Bergen byleksikon
  14. ^ Anders Haaland: «Skuteviken-Sandviken; sjøbodenes alder» (s. 11), Sandvikens bataljon nr 3, 2006
  15. ^ Royal Greenland, tidligere Grønlandske Handel
  16. ^ Mappe 2431/1940, A-0155 arkivet etter finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv
  17. ^ Mappe 3886/1940, A-0155 arkivet etter finansrådmannen i Bergen, Bergen byarkiv

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sandviksboder&oldid=24381447»