Sandviken (Bergen)
| Sandviken | |||
|---|---|---|---|
 Sandviken sett fra Sandviksbatteriet i Munkebotn. Foto: Svein Harkestad | |||
| Land |  Norge | ||
| Areal | 3,43 km² | ||
 Sandviken 60°24′21″N 5°19′27″Ø | |||
Sandviken er et strøk i Bergen i Bergenhus bydel, nordvest for Bergens sentrum. Opprinnelig strakte Sandviken seg fra Mulelven til Hellen,[1] men ble skilt ut fra Bergen av lensherre Erik Rosenkrantz i 1561 gjennom makeskifte med kong Frederik 2. Sandviken ble innlemmet i Bergen igjen i 1876.
Sandviken het ifølge Bergen byleksikon Toluvik[2] i middelalderen. Kristiansholm het Toluholm.
Strøket Sandviken ligger mellom Ytre Sandvikens grense i nord ved Munkebotnselven (Storemølleelven/Gunnildarå)[3] og i sør Mulelven. Elvene ligger nå i rør gjennom bebyggelsen. I sør går grensen gjennom Fjellveien til det gamle grensegjerdet ved Christinegård, så ned til sjøen ved Småmøllen (Slaktehustomten). Grenselinjen i sør er identisk med grensen mellom Bergen og Sandviken før 1877.
Sandviken står på World Monuments Funds liste som truet kulturminne.[4] I 1995 etter at det for lengst var ropt varsko, kom det toppeksperter på besøk fra hele verden. De betegnet Sandviken som «et havneteknisk kulturminne i verdensklasse».[5]
Strøk[rediger | rediger kilde]
Sandviksveien er hovedveien gjennom området, som for det meste består av boligbebyggelse i strøkene:
- Munkebotn
- Måseskjæret
- Wilhelmineborg
- Sandvikstorget
- Rosegrenden
- Kirkegaten
- Christinegården
med til sammen 3 737 innbyggere pr 1. januar 2014 og et areal på 0,87 km².
Sandviken bydel[rediger | rediger kilde]
Sandviken er også navnet på en tidligere bydel i Bergen, som i hovedtrekk inkluderte strøkene Bergenhus, Skuteviken, Ladegården, Sandviken og Ytre Sandviken. Begrepet Sandviken benyttes fortsatt om store deler av disse områdene. Sandviken bydel ble innlemmet i Bergenhus bydel i 2000.
Historie[rediger | rediger kilde]
Sandviken ble tidlig utbygd med vannmøller og skipsverft. Mølledriften ved Mulelven kan muligens gå tilbake til slutten av middelalderen. Storemøllen kan spores tilbake til 1300-tallet.
Sandviken tilhørte stattholder Hannibal Sehested fram til 1651, da han måtte forlate sin stilling og Sandviken ble overtatt av kronen. Kjøpmann Gabriel Marselis (1609–73) kjøpte Sandviken i 1657. Rundt 1660 ble eiendommen solgt til kommersedirektør Herman Garmann (1612–74). Garmannslekten satt på eiendommen fram til 1850, da Johan Mohr kjøpte Sandviken og solgte til Bergen kommune i 1876 for 200 000 kr.
Ifølge Bergen byleksikon var Hegravík [6] navnet på nordre del av Sandviksbukten i middelalderen etter fuglen hegre. Derav også navnet Hegreneset i Ytre Sandviken.
Toluvík var navnet på søndre del av Sandviksbukten bukten mellom Rothaugen og Toluholm (Kristiansholm). Det nevnes også en stor gård som var store deler av Sandviken som het Hǫfuðit[7] (norrønt: «Hodet»).
Sandviksbukten ble tatt i bruk som stapelhavn, eller avlastningshavn, for Bergen fra 1600-tallets slutt. Kjøpmenn fra Bergen bygde båtstøer og sjøboder. I 1776 var det fire reperbaner i Sandviken. På markene innenfor havneanleggene ble det i løpet av 1700- og 1800-tallet etablert bebyggelse som etter hvert dannet «grender». I Sandviken finner man Grensegrenden, Fæstergrenden, Pyttergrenden, Rosegrenden/Fjæregrenden og Strandens grend. Grendene vokste frem i takt med virksomheten i Sandviksbukten, med småveier tilknyttet postveien gjennom området. Dette var små trehus på selveiende grunn, bygslet fra Garmann-familien. Ofte var husene flyttet hit fra Bergens omland.[8] Rosegrenden fikk navn etter skipper Frederik Rose som tok borgerskap i Bergen i 1821, og i 1828 fikk oppført et hus her. Roses hus har gitt navn til Rosegrenden (men har adressen Sandviksveien 16). I dagens nr. 21 skjenket to generasjoner madam Felle øl.[9]
Etterhvert som beboerne fikk bedre råd, ble noen av bygningen påbygd med ark og andre etasje. På 1700-tallet ble det også bygget en rekke lyststeder i Sandviken Christinegård, Brødretomten, Måseskjæret, Frydenlund, Krohnstedet, Hoffmannsgård (Püttergaarden), Christineborg, Ditlefsengen og Skansehaugen.[10]
[rediger | rediger kilde]
Hegravik ble på 1600-tallet omdøpt til Laksevåg, siden det var en god fiskeplass. Sandvikens eier på 1680-tallet, Christopher Garmann, fortalte om Johan Aastvedt at han hadde en not han holdt øye med fra et svaberg like nord for det nåværende Elsesro. Der fikk han ofte godt med sei og sild. Jørgen Thormøhlen innredet en havneplass for skip i vinteropplag i denne bukten. Fortøyningsringer ble slått inn i fjellet, og Laksevåg var dermed blitt byens nye havn, Nyhavn, mens navnet Laksevåg ble navnet for området på Puddefjordens vestbredd.[11]
I dag er også Holen et sted på Puddefjordens vestside, men tidligere var Holen et stedsnavn i Sandviken, der boliglagene Kyrresborg og Sandviken brygge ligger i dag. Sandvikens gutter hadde fotballbane der, og det er synlige rester etter knausene der det ble tørket klippfisk. Men idyllen tok slutt, først da Norsk saltimport bygget et lagerskur her i 1918, og siden da Johan C. Martens anla et stort tranraffineri på slutten av 1930-tallet. Kastanjetrærne ble hugget ned, fotballbane og badeplass forsvant.[12] På 1950-tallet arbeidet rundt 300 mennesker for Tran-Martens. I 1999 ble bedriften lagt ned. I dag er bygget er revet, og Måseskjæret borettslag er reist på den gamle industritomten.[13] Herman Foss og Lyder Sagen skriver i sin bybeskrivelse fra 1824 at i Holen i Sandviken ble slaktekveg satt i land. Dette kvegmarkedet omtales første gang i 1785, da Hans Krohn kranglet med eieren av det lokale vertshuset fordi buskapen beitet inne på Krohnstedet. Først i 1804 ble saken avgjort. Driftebøndene i Holen kom fra Nordfjord, Sunnfjord og Osterfjorden, men særlig Jølster leverte kjøtt til Bergen. En jølstring huskes fordi han hadde fått beskjed av sin kone om å kreve 11 daler for en stut. Slakteren i Holen bød 13 daler, men jølstringen insisterte på å få 11, ellers ville konen hans bli sint. Kjøperne kom inne fra Sandviken, selve Bergen og fra slakteriene i Skuteviken. Gjest Baardsen skal ha deltatt i forkledning. Vertshuset i Holen ble i 1810 drevet av Ola Mjåtvedt fra Vossestrand, men etternavn etter en plass han overtok på Holsnøy. Ølet ble brygget av hans eldste sønn Per, som var en kjent spillemann, elev av spillemenn fra Vossetraktene og Telemark. I årene 1820-61 var Reinert Jacobsen vertshusholder. «Reinert i Holen» var fra Rygg (Rygh) i Nordfjord og tok håndverksbrev som slakter i 1852. Knausene bak vertshuset var Sandvikens største klippfiskberg med opptil hundre mennesker i arbeid, ledet av en «forekone». Reinerts svigersønn, Ander Olsen Bø, fornyet i 1871 skjenkebevillingen og drev vertshuset frem mot år 1900, da slaktemarkedet var stengt.[14]
De gamle slaktebodene i Sandviken rett over gaten for Skuteviksbodene fra 1600-tallet. Strekningen derfra ned til sjøen ble tidligere kalt for «bloddalen», for der rant slakteblodet.[15]
Adkomst[rediger | rediger kilde]
Sandviken var lenge en isolert forstad, selv om sjøen var alternativ reisevei. Bergestøen er den lille fjæregrunnen som tidligere ga Rosegrenden navnet Fjæregrenden. Bergestøen var i sin tid det første stoppestedet for lokalbåten til Hegreneset.[16] Dampbåtene anløp den første tiden Småmøllens brygge, men dette var upraktisk, ettersom de reisende måtte gå gjennom deler av mølleanlegget på vei til og fra båten. Etter noen år ble stoppestedet derfor flyttet til Bergestøen litt lenger nord. Navnet kommer etter en Anders Berge som hadde et hus rett ovenfor fjæregrunnen, men offisielt ble navnet først da båtanløpene begynte.[17] I dag er Bergestøen den eneste opptrekksfjæren som er tilbake i Sandviken.[18]
Forbindelsen til byen over land gikk over Rothaugen, Ladegården, Stølen og Steinkjelleren. Nye Sandviksvei ble anlagt til Rothaugen 1869–1873. I 1883 kom en 6 alen bred kjørevei til Hellen, året etter en vei til Breiviken i Ytre Sandviken om Nyhavn. Sporvognslinjen Nygård-Sandviken skole ble åpnet i 1897, forlenget til Sandvikstorget i 1905 og videre til Sandviksveien 127 i 1911.
1911–1914 ble Nye Sandviksvei forlenget nordover ved at den ble flyttet inn i Rothaugen, og gatebredden utvidet til 15 meter. I midten av 1920-årene var Sjøgaten langs strandlinjen fra Skuteviken til Sandvikstorget fullført. 23 000 m3 stein ble sprengt ut og for det meste brukt til byggingen av Skoltegrunnskaien. Forbindelsen videre nordover kom i stand etter hvert. Arbeidet med Helleveien tok til i 1922, parsellen til Lynghaugen var ferdig i 1927, mens resten av strekningen til Hellen ble åpnet i 1930.
Først nå kunne utbyggingen av nordre bydel for alvor komme igang. Etter andre verdenskrig tok det tid før Sandviken ble videre utbygd. 1952-57 ble Sjøgaten og Sandviksveien modernisert. Helleveien nådde frem til Åsane i 1960-årene, parallelt med boligreisingen på strekningen.
Ytre Sandviken ble eget sogn i 1957, og fikk navnet Biskopshavn etter en folkeavstemning i 1961. Eidsvågstunnelene ble åpnet i 1956 og 1988, og i 1970 ble veistrekningen mellom Skutevikstorget og Bontelabo utvidet.
Skoler[rediger | rediger kilde]
Nedlagt:
Kultur[rediger | rediger kilde]
- Sandvikens Bataljon er det lokale buekorpset
- Statuen av Madam Felle på Sandvikstorget av billedhuggeren Kari Rolfsen, reist i 1990
Museum[rediger | rediger kilde]
Friluftsliv[rediger | rediger kilde]
- Stoltzekleiven, bratt tursti/trapp som leder opp mot Sandviksfløyen med vindpilen på Sandviksfjellet
- Fjellveiens nordre del
- Sandviksbatteriet, et forsvarsanlegget med utsikt over Sandviken og byen med tilgang via veien til Munkebotn, eller rett opp via en restaurert avstikker fra nord i Fjellveien.
Historiske bygg[rediger | rediger kilde]
- Sandviksboder, verneverdige (sjøboder) fra 1600-tallet
- Stoltz' reperbane fra 1690-tallet
- Møllersalen, gjestehus og traktørsted fra midten av 1700-tallet
- Christinegård, lystgård fra 1763
- Krohnstedet, lyststed fra 1785
- Måseskjæret, lyststed fra 1795
- Frydenlund, lyststed fra 1797-1799
- Brødretomten, lyststed fra 1797
- Lehmkuhlboden, verneverdig (sjøbod) fra 1790-tallet, men brant i 2008
- Mon Plaisir, vernet lysthuspaviljong fra ca. 1836
Sjøflyhavn[rediger | rediger kilde]
Bildegalleri[rediger | rediger kilde]
-
Grendbebyggelsen. -
Fjæregrenden. -
Fæstergrenden. -
Rosegrenden. -
Pyttergrenden. -
-
-
Sandviken, sett fra Breistølen. -
Sandviken sett fra Sandviksbatteriet i Munkebotn.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Kristin Elven: «Med byantikvaren til Sandviken», Bergen byavis, oktober 2010
- ^ «Toluvik» som tidligere navn på Sandviken, Bergen byleksikon. Besøkt 5. desember 2020.
- ^ «Storemøllevassdraget», Bergen byleksikon. Besøkt 5. desember 2020.
- ^ WMFs rapport fra oktober 2010
- ^ Kristin Elven: «Med byantikvaren til Sandviken», Bergen byavis, oktober 2010
- ^ «Hegreneset» angående Hegravík, Bergen byleksikon. Besøkt 5. desember 2020
- ^ «Hǫfuðit», Bergen byleksikon. Besøkt 6. desember 2020
- ^ Kulturminnegrunnlag: Kommunedelplan for Sandviken og Fjellsiden nord
- ^ Lotte Schønfelder: «Med mesterhus og ølskjenkende madammer», Bergens Tidende 10. mars 2002
- ^ Konrad Pedersen: Sandvikens historiefortellende elementer
- ^ Jo Gjerstad: «Nyhavns vei fra trankokeri til boliger», Bergens Tidende 31. juli 2021
- ^ «Holen i Sandviken», Sandviksnytt, desember 1965
- ^ http://www.histos.no/bergen/Tran
- ^ Jo Gjerstad: «Guttelek og slaktemarked i Holen», Bergens Tidende 21. november 2021
- ^ Kristin Elven: «Med byantikvaren til Sandviken», Bergen byavis, oktober 2010
- ^ Konrad Pedersen: Sandvikens historiefortellende elementer
- ^ «Stem på Bergens kulturminne», Bergens Tidende, 21. juni 1997
- ^ Bergestøen