Samskriving (samforfatterskap)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Samskriving (i betydningen samforfatterskap) forutsetter at flere personer - som kan ha ulike oppgaver – sammen bidrar til én felles tekst, i motsetning til tekster som er skrevet individuelt.[1]

Det forskes på (med)forfatterrollen, hvem som har ansvar for en tekst, opphavsrett og på ulike sider av skriveprosessen. I den forbindelse har det blitt laget en systematisk analyse av samskriving, der man definerer nøkkelbegreper og har utarbeidet en konsistent terminologi.[2]

Samskriving kan ses fra ulike synsvinkler, praktiske, teoretiske og læringsmessige.

Den grunnleggende studien av samskriving ble gjort i USA på begynnelsen av 1990-tallet av Ede og Lunsford.[3] De undersøkte samskriving i sju yrkesorganisasjoner. Studien, som var basert på spørreskjemaer og tilbakemeldinger fra 1400 respondenter, viste at samforfatterskap var meget utbredt og forekom i alle typer dokumenter.

I de senere år har det skjedd en sterk økning i samforfatterskap innen grunnskole, høyere utdanning og forskning.[4]

Praktiske tilnærmelser[rediger | rediger kilde]

Blant de praktiske spørsmål som må avklares ved samskriving er organisering og rollefordeling, tidsbruk og kommunikasjonsformer.

Organisering og rollefordeling[rediger | rediger kilde]

Deltakerne i skriveprosessen kan ha ulike roller. Hver person kan skrive én del og delene føyes sammen til slutt, hver person kan arbeide på hele dokumentet eller én person kan skrive hele dokumentet, mens andre kan ha roller som f.eks kommentator, korrekturleser, bearbeider eller redaktør. Samarbeidet kan være hierarkisk ordnet med én ansvarlig person eller ansvaret kan være likt fordelt. I Wikipedia bidrar personer, som ofte er ukjente for hverandre på ulike måter — med skriving, oppdateringer, tilføyelser, endringer, diskusjoner, kommentarer — til én felles tekst i form av en leksikonartikkel.

Tidsaspekt[rediger | rediger kilde]

Samskriving kan pga. de spesielle utfordringene knyttet til samarbeidet totalt sett ta lengre tid enn en individuell skriveprosess. På den annen side kan ulike erfaringer og kunnskaper forbedre slutt-teksten og en god arbeidsfordeling kan forenkle arbeidet for den enkelte og faktisk forkorte tidsbruken. Samarbeidet kan foregå synkront i sanntid og ved hjelp av forskjellig programvare, eller det kan foregå asynkront der hver og en arbeider på sin del på ulike tidspunkter.

Kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Datateknologien bidrar til å lette kommunikasjon, planlegge arbeidsprosesser og å overvåke dem, f.eks gjennom overvåkning av forskjellige versjoner av teksten.

Den viktigste og beste kommunikasjonsformen er den personlige og direkte, ansikt til ansikt der hele gruppen deltar. Dokumentene skrives gjerne i et tekstbehandlingssystem og filene kan utveksles gjennom epost, eller i et publiseringssystem (eng. Content Management Systems, CMS), på læringsplattformer (eng. Learning Management Systems, LMS) eller i wikier.[5]

Forutsetninger for et godt sluttprodukt er god kommunikasjon, klar strategi, et felles mål og god motivasjon blant deltakerne.[6]

Læringsperspektiver[rediger | rediger kilde]

Gjennom å samarbeide om tekst blir elever og studenter bedre til å skrive.[7][8]

Å skrive sammen med andre kan være en viktig læringsstrategi:

  • Man trenes opp til å lese andres tekster kritisk og får reaksjoner på det en selv har skrevet.
  • Man blir del av et faglig fellesskap, lærer å tenke faglig og man skriver seg inn i faget.
  • Det å skrive sammen kan være motiverende for aktiv læring fordi man ser teksten innenfra og kan diskutere språklige fenomener.

Denne måten å utvikle en tekst på er noe som mange elever og studenter vil oppleve senere i yrkeslivet[9]

Teoretiske tilnærmelser[rediger | rediger kilde]

Ede og Lunsford (1992) har et sosiokulturelt og konstruktivistisk perspektiv på samskriving. I følge dette synet blir kunnskap og mening konstruert gjennom språklig interaksjon og i en sosial og kulturell kontekst, f.eks i en læringssituasjon. Nøkkelbegreper er dialog og flerstemmighet. Disse begrepene er hentet fra den russiske språkforsker og litteraturteoretiker Mikhail Bakhtin og psykologen Lev Vygotskij.[10] For Bakhtin er språk og tanker dialogisk fundert. Hver og en av oss kan bare erfare og erkjenne en liten bit av virkeligheten. Ingen sitter på "sannheten" alene. Gjennom å dele meninger og erfaringer, oppstått nettopp i en dialogisk prosess, kan vi utvide vårt perspektiv på oss selv og verden. Samskrivingsprosessen kan oppfattes som en flerstemmig dialog, hvor de ulike stemmene supplerer, utfordrer og konfronterer hverandre. Det dialogiske ligger i spenningen og konflikten mellom de ulike stemmene.[11] Spenninger og konflikter i skrivegruppen kan oppfattes som positivt fordi det styrker engasjementet og gjerne får fram de beste idéene[12]. Ved at flere deltar i skriveprosessen kan man oppnå en rikere og bedre tekst der flere synspunkter og idéer kan bli inkludert. Flere personers erfaringer, kunnskaper og skrivekompetanse kan gjøre sluttproduktet mer fullstendig, forståelig og leservennlig. Som ulemper eller utfordringer kan nevnes personlige konflikter i gruppen, misforståelser og dårlig eller mangelfull kommunikasjon. Konstruktivistiske og dialogiske kunnskapsteorier er først og fremst knyttet til filosofen Kant og hans etterfølgere.[13]

Se også[rediger | rediger kilde]

Kollaborativ publisering

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eritsland, 2008, s. 10
  2. ^ Lowry, Curtis og Lowry 2004
  3. ^ Ede og Lunsford, 1992
  4. ^ Samskriving og samforfatterskap, 2010, s. 207
  5. ^ Lund, 2010, s. 208-211
  6. ^ Samskriving og samforfatterskap, 2010, s. 199
  7. ^ Eritsland 2008
  8. ^ Eritsland 2009
  9. ^ Aamli 2008
  10. ^ Eritsland 2008, s. 19-21
  11. ^ Dysthe 2003, s. 51
  12. ^ Eritsland 2008, s. 31
  13. ^ Dysthe 2003, s. 39

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dysthe, O. (2003). «Teoretiske perspektiv». O.Dysthe og K.S. Engelsen, Mapper som pedagogisk redskap: perspektiver og erfaringer (s. 37-60). Oslo: Abstrakt forlag. ISBN 8279350764
  • Ede, L. S., og Lunsford, A. A. (1992). Singular texts/plural authors: perspectives on collaborative writing. Carbondale, Ill.: Southern Illinois University Press. ISBN 0809317931
  • Eritsland, A. G. (2008). Samskriving: ny veg i skriveopplæringa. Oslo: Samlaget. ISBN 9788252171556
  • Eritsland, A. G. (2009). «Samskriving som tilpassa opplæring». U. Stålsett, M. Storhaug, og R. Sandal (Red.), Veiledning i tilpasset opplæring: arbeidsmåter - fra oppskrift til refleksjon (s. 109–124). Bergen: Fagbokforl. ISBN 9788245007107
  • Lowry, P. B., Curtis, A. and Lowry, M. R. (2004). «Building a Taxonomy and Nomenclature of Collaborative Writing to Improve Interdisciplinary Research and Practice». Journal of Business Communication, Vol. 41, No. 1, s.66-99. doi: 10.1177/0021943603259363
  • Lund, A. (2010). «Skriving i nettverk». O. Dysthe, F. Hertzberg, og T.L. Hoel, Skrive for å lære: skriving i høyere utdanning (s. 208-211). Oslo: Abstrakt. ISBN 9788279352938
  • Samskriving og samforfatterskap (2010). O. Dysthe, F. Hertzberg, og T.L. Hoel, Skrive for å lære: skriving i høyere utdanning (s. 197-212). Oslo: Abstrakt. ISBN 9788279352938