Samojedhund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Samojedhund
Samojed
Samojedhund
Hundetype spisshund, laikahunder
Opprinnelse Russland/Skandinavia
Egenskaper familiehund
Forventet livsløp 10–12
Størrelse middels–stor (17–30 kg)
Passer for aktive
Anerkjennelser
FCI Gr. 5 sek. 1
AKC Working
CKC Working
KC Working
UKC Northern Breeds
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Samojedhund (FCI #212) er en polar spisshund som opprinnelig stammer fra Sibir i Russland, men som må kunne sies å ha fått sin endelige utforming i Skandinavia. I all enkelhet kalles gjerne denne hunderasen for samojed i vesten, men per definisjon gjelder egentlig denne benevnelsen en gruppe urfolksamojedene.

Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]

Samojedene er en gruppe urfolk som lever på tundran og taigan i det nordlige Russland og de nordvestre delene av Sibir. Siden uminnelige tider har disse urfolkene brukt hunder til ulike arbeidsoppgaver, for eksempel til å gjete rein og jakte med. Hunden ble også brukt som sledehund. Nøyaktig hvor gammel denne hunden er i sin opprinnelse vet man ikke, men den opprinnelige samojed laikaen regnes som en sibirsk urhund, og den eksisterer fortsatt, men den kan ikke sammenstilles med den moderne vestlige samojedhunden. Benevnelsen er dessuten en samlebenevnelse for flere typer laikaer, sidene de samojediske folkegruppene gjerne hadde sine egne typer.

Samojedhunden er i likhet med grønlandshund, alaskan malamute og sibirsk husky østasiatisk av type. I dag er den gjerne helhvit eller nær helhvit, men de opprinnelige hundene kunne ha både sorte og brune avtegninger. Disse innslagene har imidlertid med årene blitt avlet vekk, selv om man på enkelte hunder den dag i dag kan se spor etter slike tegninger.

Opprinnelig var samojed laika en meget allsidig brukshund, og samojedene brukte den til en rekke formål, f.eks. som sledehund, jakthundbjørn og rype, gjeterhund for reinsdyr og vakthund for familien.

Første gang denne hunden beskrives er i 1875, da den britiske ornitologen Henry Seebohm fra Sheffield så slike hunder brukt som gjeterhunder. Han beskrev hundene som helhvite, men unntak av en hund som var svart. Videre beskrev han hundene som små og kraftig bygget, med et revelignende hode og med ringlet busket hale.[1]

Det var trolig Joseph Wiggins som først bragte med seg slike hunder til England. Han var sjøkaptein og ledet i 1875-1895 seks ekspedisjoner for å finne en raskere handelsrute til Sibir. Det mangler imidlertid dokumentasjon på disse hundene. Briten Ernest Kilburn Scott kjøpte en valp i Arkhangelsk. Den fikk navnet Sabarka og var en gave til kona Clara, men denne hunden var brun med hvitt kun på labbene og halen. Scott ble senere en betydelig oppdretter av slike hunder. I 1909 dannet han The Samoyede Club, som altså ble den første raseklubben for samojedhunder i verden. I mai samme år publiserte Scott den første rasestandarden. I den står følgende å lese om farger:

Sitat Colour. Pure white; white, with slight lemon markings; brown and white; black and white. The pure white dogs came from the farthest north, and are most typical of the breed. Sitat
– Sarah de Monchy og Pieter Keijzer, ON THE PRESERVATION OF A CULTURAL HERITAGE, R-PADS

Sent i 1893 importerte Francis Leybourne Popham den første kjente helhvite samojed laikaen til England, etter å ha kjøpt en slik hund av jenisejerne i Golchika.

Det var den kjente polarforskeren Robert Falcon Scott (18681912) som først demonstrerte disse hundenes evne til å trekke tunge lass over lange strekninger. Etter dette startet spredningen til resten av verden. Fridtjof Nansen benyttet seg i 1894/1895 av samojed laikaer på sin første ekspedisjon mot Nordpolen. For å skaffe seg hundene benyttet han seg av Joseph Wiggins nære vennskap og gode kontakter med samojedene. Nansens lederhunder var Kaifas og Suggen, som begge ble avlivet den 7. august 1895, da Nansen møtte åpent hav og ikke kunne ta med hundene. Den siste tiden hadde trolig Nansen foret hundene med kjøtt fra de andre hundene, etter hvert som disse døde. I Roald Amundsens beretning om Nordøstpassasjen kan man også lese at han hadde med slike hunder på sine ekspedisjoner. Amundsens lederhund het Etah.

Utseende, anatomi og fysikk[rediger | rediger kilde]

Samojedhund har en rektangulær og kraftfull bygning. Kroppen er robust, kompakt og muskuløs. Halsen er kraftig, ryggen er rett og muskuløs. Bred og dyp brystkasse, og måtlig opptrukket buklinje. Hodet er kraftig og kileformet og snuten typisk. Leppene skal være sorte og stramme, mens munnvikene gjerne er litt opptrukket og gir hunden det karakteristiske «samojedsmilet». Ørene er triangulære, relativt små og høyt ansatte, rørlige og stående. Muskuløs og kraftig benstamme med ovale labber og godt skilte tær. Halen bæres ringlet over ryggen eller noe ned langs siden.

Pelsen er rikelig, tett, tykk og elastisk. Den danner manke rundt halsen og frambrystet (kraftigere hos hanner). Kortere behåring på hodet og framsiden av lemmene. Underullen er tett, myk, kort og kompakt. Det er underulla som holder hunden tørr og varm. Fargen skal være hvit eller kremfarget, eller hvit og såkalt bisquit (hvitt bunnfarge med svake lys brune områder). Blant oppdrettere og eiere i Norge har det de siste årene vært diskutert hvor lang samojedhundens ytre pels skal være. De som driver mest med utstilling, vil gjerne at pelsen skal være noe lengre enn dem som bruker hunden aktivt i f.eks. hundespann. Problemet med for lang pels er ising, og at hunden fort blir for varm ved hard fysisk aktivitet.

Hannhundene blir normalt 54–60 cm i skulderhøyde og veier ca. 20–30 kg. Tispene blir normalt 50–56 cm i skulderhøyde og veier ca. 17–25 kg.

Bruksområde[rediger | rediger kilde]

Samojedhund er en god brukshund og en snill og vennlig familiehund. Den egner seg spesielt godt som trekkhund og kløvhund, men den har også en rekke andre egenskaper innen hundesport. I motsetning til de andre polarhundene, er samojedhund også en habil vakthund/varslerhund. Som type er den seig og utholdende.

Lynne og væremåte[rediger | rediger kilde]

Samojedhund er en robust, energisk og aktiv hund som passer best i en familie som er glad i mosjon og lange turer i skog og mark, sommer som vinter. Som type er den selvstendig, selvsikker og rolig, men rasen er kjent for å skjelle mye og ofte. Den er tillitsfull og snill, men trenger en tydelig leder som kan gi den fast dressur og som har stor tålmodighet og kjærlighet å gi tilbake. Denne hunden passer ikke i en liten leilighet, men trenger å få være mye ute hele året rundt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Seebohm, Henry. 1875. Siberia in Europe. London,1880, p. 65-67. ISBN 142-126-507-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til