Samer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Sameflagget)
Gå til: navigasjon, søk
For det arabiske navnet Samer, se Samir.
Samer (Sámit)
Totalt antall: 60 000–70 000 Galdu.org.
Nevneverdig befolkning i: Norge, Sverige, Finland, Russland
Språk samiske språk, norsk, svensk, finsk, russisk
Beslektede språk (til samisk): De uralske språkene: finsk, kvensk, karelsk, estisk, vepsisk, votisk, livisk, ingrisk, marisk, mordvinsk, komi, udmurtisk, ungarsk, hanti, mansi, nenetsisk
Religion: Protestantisme, bl.a. læstadianisme; russisk ortodoks; samisk religion; ny-sjamanisme.

Samer er en folkegruppe tradisjonelt bosatt i fra Hedmark i sør til Kola-halvøya i øst, med et kjerneområde i de indre delene av Nordkalotten og fjordstrøkene i Nord-Norge. Tradisjonelle samiske leveveier inkluderer reindrift og kombinasjon av småbruk og fiske, men utøves i dag kun av et mindretall.

Betegnelsen same er den skandinaviske formen av det samiske ordet sápmi (nordsamisk) eller saemie (sørsamisk), som viser til både område, befolkning og språk. Etnonymet synes lånt fra urbaltisk *žeme, «land», til urfinsk/ursamisk *šämä, og deretter endret til sápmi via regulære lydoverganger. Formene sápmi, sábme, sábmelasj og saemie er etnonymer (folkets navn på seg selv). Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre, og språket ble kalt finsk og lappisk. Ordene lapp og finn oppfattes i dag ofte som nedsettende av samene i Norge (og Sverige), og derfor har de siste tredve årene etnonymene same og samisk stort sett tatt over for de gamle betegnelsene i Norge. Internasjonalt er 'lapp' fortsatt noe brukt.

Det er vanskelig å si hvor mange samer det finnes, i og med at det bare er Russland og dels Finland som fører statistikk over slike spørsmål. Et sannsynlig anslag er mellom 50-80.000[1] (1 600 i Russland, 7 000 i Finland, 17 000 i Sverige og 40 000 i Norge). I underkant av en tredel av disse snakker samisk (15 000 i Norge, 3 000 i Sverige, 2 000 i Finland og 500 i Russland) (for redegjørelse for og drøfting av tallet på samiskspråklige, se Rasmussen 1999, for Russland: Scheller 2006, Rantala 1994).

Samisk historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Samisk historie

Forhistorie i arkeologisk og språkhistorisk lys[rediger | rediger kilde]

De første menneskene kom til Nord-Skandinavia for 12 000 år siden. Om samene er etterkommere av disse menneskene vet vi ikke, men det er ikke noe som tyder på diskontinuitet i det arkeologiske materialet fra samisk jernalder til yngre steinalder og fra yngre steinalder til eldre steinalder. Samene skiller seg også genetisk fra de andre europeerne, også fra finnene, som de språklig sett er nært i slekt med. Sannsynligvis skiftet innbyggerne i dette området språk, det uralske urspråket har sannsynligvis oppstått for 6000 år siden, og dette språkskiftet må altså være yngre. Dette språkskiftet er datert til ha skjedd i løpet av jernalderen. Det språklige skillet mellom nordlig og sørlig vesturalsk, det vil si mellom samisk og østersjøfinsk oppstod senere, med germansk og baltisk påvirkning i sør, for mellom 3000 og 3500 år siden. Resultatet av denne "baltifiserte samisken" ble altså østersjøfinsk. Etnonymet same, som er det samme som både suomi og häme, oppstod i denne konktaktprosessen, som et lån fra baltisk.

Det eksisterte samisk bosetning på Nordkalotten før dannelsen av statene Finland, Norge, Russland og Sverige. Siden samiske bosetningsområder ble innlemmet i alle fire statene vil samene regnes som urfolk i hver stat. Men det er kun Norge som har anerkjent samene som urbefolkning (etter ratifiseringen av ILOs konvensjon nr. 169).

Samisk forhistorie i lys av moderne språkforskning[rediger | rediger kilde]

Det har blitt avdekket et stort substrat leksikon i samiske språk som har opprinnelse i det utdødde paleo-europeiske urspråket som ble snakket av samenes forfedre helt til jernalderen eller til så sent som år 500 e.kr. Det er blitt påvist at substrat konsentrerer seg i leksika innen bestemte semantikkområder som topografi, den biologiske verden og for begreper og konsepter innen kultur, men er ikke nødvendigvis avgrenset til disse. Det er for eksempel flere ganger mer substratumleksikon for jakt og fiske enn det er tilsvarende ord av uralsk opprinnelse i samisk og en betydelig mengde navn på topografi som er uforståelig på moderne samisk. Det er ingen som vet om dette språket var beslektet med uralsk, men ingenting tyder på dette (Aikio 2004). Det er derfor all grunn til å tro at det har vært en betydelig grad av kulturell kontinuitet mellom det tidligste jeger og fangstfolket og de moderne samene (Aikio 2004, Aikio 2006).

Samisk forhistorie i lys av moderne genforskning[rediger | rediger kilde]

Det har vært en rivende utvikling innen genetikk siden 1990-tallet, og samenes opprinnelse har vært av spesiell interesse fordi samene skiller seg mest ut genetisk fra den øvrige europeiske befolkningen. Det er i hovedsak den nord-samiske befolkningen i Sverige, Finland og Norge, og den øst-samiske befolkningen i Finland og Russland som har blitt analysert. Det er avdekket variasjoner mellom disse, men alle har i stor grad felles opphav. Det er blitt forsket på mitokondrielt DNA, Y-kromosomer, X-kromosomer og klassiske autosomale markører. Forskningen indikerer at 95.6% av samisk kvinnelig mtDNA er av europeisk opphav og trolig kom fra den iberiske halvøya, mens 4,4% er av sibirsk-asiatisk opphav (Tambets 2004). Det er også påvist 9.000 år gammelt mtDNA-slektskap med de nordafrikanske berberne (Achilli 2005). På basis av varians er det estimert at de to dominerende mtDNA-gruppene hos samene har en alder på mellom 5.000 og 10.500 år (Delghandi 1998, Tambets 2004, Ingman 2006). Samisk mannlig Y-DNA indikerer at 29,8% kommer fra den iberiske halvøya og 58,2% fra Øst-Europa (Tambets 2004). De genetiske migrasjonsrutene er i samsvar med de rekonstruerte spredningene av de paleolitiske Ahrensburg- og Swiderkulturene (Tambets 2004). Den autosomale DNA-forskningen viser at samene ikke har nære slektninger i noen befolkninger (Cavelli-Sforza 1994, Niskanen 2002), men separerte seg fra dagens europeiske befolkning for ca. 10.000 år siden (Chikhi 1998) og derfor er generelt nærmere beslektet med européere. Nærmeste fjerne slektninger er finnene, trolig etter nyere tids immigrasjon inn i de samiske områdene. Spesielt i Nord-Finland ble den tidlige samiske befolkningen assimilert i den øvrige finske befolkningen (Meinila 2001). Samene er ikke mer beslektet med de sibirske og mongolske befolkningene enn den øvrige europeiske befolkningen (Niskanen 2002). Dette er i kontrast til den klassiske oppfatningen om at samene er et sibirsk folkeslag. Den genetiske avstanden til andre folkegrupper kommer trolig av betydelig grunnleggereffekt og genetisk drift som følge av lang isolasjon og liten, spredt befolkning.

Historisk tid[rediger | rediger kilde]

Eldre kilder[rediger | rediger kilde]

Sápmi i vikingtida, navn med [klammer] er moderne.

Den eldste skriftlige kilden om samene er fra år 98 e.Kr. Da skriver den romerske historikeren Tacitus om folket fenni. De fleste av antikkens og middelalderens lærde som skriver om Skandinavia, nevner disse "fenni", "finnoi, "finnas" eller "skridfinnar" (geografen Klaudios Ptolemaios i 2. årh., historikerne Prokopios og Jordanes rundt 550, Varnefrid eller Paulus Diakonen rundt 780, geografen fra Ravenna på 700- eller 800-tallet, den engelske kong Alfred den store rundt 900, Adam av Bremen rundt 1070, den anonyme norske forfatteren av Historia Norvegiae fra slutten av 1100-tallet, islandske og norske sagaskrivere); de mange beskrivelsene stemmer godt overens: "finnane" skilte seg ut ved at de levde av jakt og ikke dyrket jorda; både menn og kvinner deltok i jakta; de var kledd i dyreskinn; de var ikke bofaste, men holdt til i noe som ut fra beskrivelsene må ha vært lavvoer eller gammer. Beskrivelsene passer til minste detalj på det vi vet om samene; alle andre folk som da levde i Norden, var bønder som levde av jordbruk og husdyrhold. Det er ingen tvil om at alle omtaler av "finnene" gjelder det samme folket, samene, og ennå i dag er "finn" i norsk folkemål det samme som "same". (henvisning: Leiv Olsen: "Sørsamisk historie i nytt lys", blir utgitt av Universitetet i Tromsø 2010)

Ifølge Historia Norvegiae kalte samene ski for "ondros". Dette er et norrønt ord som har levd videre i Ranværingsmålet helt til våre dager, men ski blir i norrøne kilder alltid forbundet med samene, for eksempel i trygdamål, der det heter at freden skal rå så lenge falkene flyr, furua vokser, elvene renner til havet, barna roper på mor og samene renner på ski (Mundal 1996:103). I år 550 e.Kr. skriver grekeren Prokopius om landet lengst mot nord, Thule. Der bodde et folk som gikk på ski; dette folket kalte han skridfinner. I år 551 e.kr. skriver goteren Jordanes om folkene Screrefennae og Adogit på de nordlige deler av øya Scandza der solen skinte i førti dager midtsommer og var borte like mange dager om vinteren. Skribentene i middelhavslandene fortalte hva de hadde hørt av andre. Men da høvdingen Ottar fra Hålogaland ca. 890 e.Kr. fortalte kong Alfred den store i England om finnene (samene), gjør han det ut fra egne erfaringer. En stor del av inntektene hans kom fra skatten han tok inn fra finnene (samene) som dyreskinn, fjær, hvalbein og skipsreip laget av hval- og selhuder. Dette viser at samene på hans tid ikke bare drev omfattende jakt på rein og pelsdyr, men også omfattende sel- og hvalfangst, og var vant til å ferdes på havet. Snorre skriver at Sigurd Slembe lot finnene (samene) bygge skuter for seg: "Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet." Samene var ifølge sagaen kjent som dyktige sjøfolk; mye tyder på at samer også deltok i landnåmet på Island.

Ottar var den første som fortalte mer presist hvor samene holdt til. "Han sa at nordmennenes land var meget langt og smalt, og det ligger ville fjell mot øst, ovenfor og langsmed det dyrkete landet. I disse fjellene lever samene." En gang la Ottar ut på langferd til bjarmene ved Kvitsjøen; under heile den lange reisen fra Ottars gård i midtre Troms til Kvitsjøen var det bare samisk land. Samene må derfor ha holdt til i grenselandet mellom Norge og Sverige, trolig i storparten av dette grenselandet, og like til Kvitsjøen i nordøst; fra Troms til kvitsjøen fantes bare samisk land. Det samme inntrykket gir Historia Norvegiae, som gir detaljerte opplysninger: Norge er delt på lang i tre soner, og den østlige sonen, grenseområdet mot Sverige, er "skogene der finnene holder til", Finnmarka, sameland.

Finnene (samene) nevnes innenfor lovområdet til Borgartingslov og Eidsivatingslov skriftfestet 1067-1120. Det skal også være nevnt at det var en nomadiserende gruppe i Fjordane i Gulatingsloven. Sagaene fortelles blant annet om handel og skattlegging, og om hvor gode båtbyggere finnene var. De var også flinke med å risse inn runer. På denne tiden bodde det finner over hele landet. Finnene drev allmenningsbruk og dyrket en religion som er eldre enn Åsatrua. Arkeologen Jotein Bergstøl har i Østerdalen avdekket enkle terrasseåkrer fra eldre jernalder; disse må være anlagt av samene som hadde store dyrefangstsystem i området (Bergstøl, doktoravhandling 2008).

Begynnende kolonisering[rediger | rediger kilde]

Utover middelalderen prøvde både Norge, Sverige og Russland å få kontroll over Finnmark. Periodevis måtte innbyggerne betale skatt til alle tre rikene samtidig. I 1613 ga danskekongen avkall på det som nå regnes som samisk kjerneområde til fordel for Sverige. Ved grensedragningen i 1751 ble disse områdene overført til Norge. Kautokeino, Karasjok og Utsjok var organisert som svenske kirkesogn med kollektiv eiendomsrett til jord. Denne rettsoppfatningen har holdt seg helt til våre dager.

Befolkningen på Nordkalotten, både norsktalende, samisktalende, finsktalende og andre levde også i middelalderen av all slags jakt og fangst, på land og hav. De var organisert i allmenningssamfunn: Flere familier eller hushold forvaltet et område i fellesskap. Men etter som ressursgrunnlaget ble redusert og koloniseringen av Sápmi økte, gikk man over til andre, mer spesialiserte måter å livberge seg på. Nå utvikla tamreindrifta og fiskerbondehusholdet seg. I stedet for almmenningssystemet måtte befolkningen godta et godseiervelde der ressursene ble forvaltet av godseiere og embetsmenn.

De første kirkene i Sápmi ble bygd på 1100-tallet. Men misjonsarbeidet blant samene startet ikke før flere hundre år seinere. I de tidligere svenske områdene i indre Finnmark begynte misjonsarbeidet på 1600-tallet. I det øvrige Nord-Norge begynte misjonsvirksomheten etter at presten Thomas von Westen i 1714 ble leder for Misjonskollegiet i København.

Han foretok selv tre reiser i hele Nord-Norge. Von Westen mente at samene burde få høre evangeliet på sitt eget språk. Derfor måtte prester og misjonærer lære seg samisk, hevdet han. Ut ifra denne tankegangen ble det viktig å lage samiske grammatikker og ordbøker, og oversette religiøse skrifter til samisk.

Først i 1751 ble hele grensa mellom Norge og Sverige fastlagt, mellom Norge og Russland i 1826. Mellom Norge og Finland ble grensa i 1852 stengt for samene som hadde reinen sin på vinterbeite i Finland. Noen forskere mener de problemene som denne stenginga førte med seg, var en av årsakene til det blodige opprøret i Kautokeino dette året, mens andre legger mer vekt på at de som stod bak det, var religiøse mennesker som reagerte på brennevinshandel.

Assimileringspolitikk[rediger | rediger kilde]

Samisk familie i Norge mellom 1890 og 1900, fotokromtrykk fra Library of Congress

Sammen med kristningen kom skolene etter hvert til Sápmi. I starten ble det også undervist på samisk, men utover 1800-tallet forandra dette seg radikalt. Fra 1850 ble samene utsatt for en hard fornorskningspolitikk, både som følge av den rådende ideologien, sosialdarwinismen, nasjonalisme og kollektivisme. Samene skulle bli norske og lære norsk, samisk skulle brukes stadig mindre i skolen.

12.februar 1752 foreslo amtmann Fries på Vardøhus en ny postrute, som etter hans beregning kunne få frem et brev på bare to uker fra Trondheim til Vardøhus, og med den ekstra fordel at området ville fanges opp av sivilisasjonen: «Finderne som der vandre omkring, blive bragt tilrette, og især de vilde Lapper, som svæve omkring på Nordlandenes Fjelde, komme for Lyset».[2]

Fra 1888 kunne samisk bare være hjelpespråk i kristendomsundervisningen. Jordsalgsloven av 1902 slo fast at bare norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som daglig brukte norsk, kunne få kjøpe jord. Jordeiendommen måtte gis norsk navn. Denne språkklausulen ble formelt opphevet først i 1965, men den ble ikke så ofte håndhevet etter 2. verdenskrig.

Skoleloven ble offisielt forandret i 1959, slik at fra da av ble det igjen lov til å bruke samisk som opplæringsspråk. Margarethe Wiigs ABC med parallelltekst på nordsamisk og norsk ble utgitt i 1951, mens samisk begynnerundervisning kom så smått i gang fra 1967/68.

Selv om fornorskningspresset var sterkt i over hundre år, var det likevel mange samer som prøvde å stå imot det, både i nord og i sør. I nord utga Anders Larsen avisa «Sagai Muittalægje» i perioden 19041911. Isak Saba ble den første samiske stortingsrepresentanten i 1906. Sørsamen Daniel Mortensson stod bak avisen «Waren Sardne», som kom ut i periodene 19101913 og 19221926.

Sammen med Elsa Laula Renberg var han drivkraften bak det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim 6.-9. februar 1917. Det ble da prøvd å få til en samisk riksorganisasjon, men det lyktes ikke før etter 2. verdenskrig med Norske Reindriftssamers Landsforbund i 1948 og Norske samers riksforbund i 1968.

Ny politikk etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den offisielle norske politikken overfor samene forandret seg etter 1945, også fordi allmenne ideer om menneskeverd og små nasjoners rettigheter påvirket styresmaktene. Samenes situasjon ble utredet, og samenes rett til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur ble offisielt godkjent i 1960-årene. Men på norsk side kom debatten om retten til land og vann først for alvor i gang i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 1970-årene.

Motstanden mot utbyggingen ble så sterk at regjeringen i 1980 oppnevnte Samerettsutvalget til å utrede samenes rettsstilling. Utvalgets arbeid førte til Sameloven (1987)[3], som er grunnlaget for Sametinget og samenes rettigheter i Grunnloven.[4] Sametinget ble første gang åpnet 9. oktober 1989. I 2006 ble retten til land og vann i Finnmark fylke endelig avklart, og eiendomsretten ble overført til befolkningen i Finnmark (Finnmarkseiendommen). Rettighetsspørsmålene for Troms og Nordland er fortsatt ikke avklart.

Samepolitikk utenfor Norge[rediger | rediger kilde]

På finsk side fikk samene det samiske parlamentsutvalget (saamelaisvaltuuskunta) i 1973, avløst av Sametinget i 1996; på svensk side Sametinget i 1993. Samene på russisk side har ennå ikke fått noe tilsvarende organ, selv om de har arbeidet mot det en tid. En felles nordisk samekonvensjon er heller ikke utformet ennå, og fortsatt får ikke samene være med i Nordisk råd på samme måte som ålendingene og færøyingene.

Det samiske flagget[rediger | rediger kilde]

I 1977 lanserte den samiske kunstneren Synnøve Persen fra Porsanger et forslag til samisk flagg. Flagget hadde et rødt felt til venstre og et blått felt til høyre, separert med ei venstrestilt gul linje. Dette flagget ble i årene etter brukt som symbol for å markere samiskhet, især under Alta-kampen. På 1980-tallet ble en konkurranse avholdt for å komme fram til et felles, internasjonalt samisk flagg. Et av forslagene som kom inn var fra den samiske kunstneren Astrid Båhl. Forslaget fra Båhl baserte seg på Persens flagg fra 1977, men tilførte ei grønn stripe til venstre for den gule og en sirkel i rødt og blått på midten av flagget. Det ble vedtatt av Samekonferansen i Åre i 1986 at dette skulle være samefolkets felles flagg.» Det har de samiske fargene og en sirkel som symboliserer solen (rødt) og månen (blått).

Flagget ble i 2003 i Norge offisielt anerkjent gjennom endringer i Sameloven og Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Stortinget bemyndiget samtidig Sametinget til å vedta forskrifter for bruk av flagget, noe Sametinget gjorde 27. mai 2004. Flagget har offisiell status, men det er ikke et nasjonalflagg og flagging med det samiske flagget i Norge må ikke føre til at det reises tvil om hvilket flagg som folkerettslig og statsrettslig representerer kongeriket Norge.

Samiske flaggdager[rediger | rediger kilde]

I 1993 fastsatte Den 15. samekonferansen syv samiske flaggdager. Senere er flere dager lagt til.

  • 6. februar: Samefolkets dag. Den er til minne om det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Dette var første gangen at samene var samlet for å arbeide for felles samiske saker over nasjonalstatsgrensene. Dagen ble første gang feiret i 1993.
  • 2. mars: Sametinget i Finland ble åpnet (1996).
  • 25. mars: Marimesse. Maria bebudelsesdag. En tradisjonell samisk merkedag.
  • 24. juni: Midtsommer. Sankthansdagen.
  • 9. august: FNs internasjonale urfolksdag.
  • 15. august: Dagen da sameflagget ble godkjent
  • 18. august: Samerådet ble stiftet (1956).
  • 26. august: Sametinget i Sverige ble opprettet (1993).
  • 9. oktober: Sametinget i Norge ble åpnet (1989).
  • 9. november: Sameparlamentet i Finland ble opprettet (1973).
  • 15. november: Isak Sabas fødselsdag. (født 15. november 1875 i Nesseby. Han har skrevet teksten til den samiske nasjonalsangen «Sámi soga lávlla».)

Kriterier for sametingets valgmanntall[rediger | rediger kilde]

For å registrere seg i sametingets valgmanntall og dermed få rettigheter til å delta i valg ved sametingsvalg må en oppfylle følgende kriterier[5]:

Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten a) har samisk som hjemmespråk, eller; b) har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført i Sametingets valgmanntall.

Sametingets valgmanntall er basert på frivillighet og har kun funksjon som valgmanntall. I Norge kan enhver person oppfatte seg og definere seg som same, uavhengig av valgmanntallet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hvor mange samer er det egentlig...? Nordisk Samisk Instiutt, 2008
  2. ^ E.B.Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.13), Fahlcrantz' boktryckeri, Stockholm 1945
  3. ^ Lov av 12. juni 1987 nr 56: Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven).
  4. ^ Grunnlovens § 110a, tilføyd ved grlbest. 27 mai 1988 nr. 432, endret ved grlbest. 3 mars 2006 nr. 270.
  5. ^ Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold, §2,6, 1987

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Carpelan, Christian, Asko Parpola og Petteri Koskikallio: Early Contacts between Uralic and Indo-European. Mémoires de la Société Finno-Ougrienne 242, 1999
  • Rantala, Leif 1994: Kolasamerna i dag. Journal de la Société Finno-Ougrienne 85:200-204.
  • Rasmussen, Torkel: Sámegiella lea jávkamin. 10 jagi gielain ja mielain. Sámi allaskuvlla avvoseminára raporta. skábmamánu 1.-3. beaivvi 1999. p. 16-19, 1999.
  • Sammallahti, Pekka: Saamelaisten esihistoriallinen tausta kielitieteen valossa. Suomen väestön esihistorialliset juuret. Bidrag till kännedom av Finlands natur och folk ; 131, S. 137-156. Helsinki, 1984.
  • Sammallahti, Pekka: A linguist looks at Saami prehistory. Acta borealia : Nordic journal of circumpolar societies.6 no. 2, 1989
  • Sammallahti, Pekka: Zur Herkunft der Lappen. Jahrbuch für finnisch-deutsche Literaturbeziehungen : [Mitteilungen aus der Deutschen Bibliothek Helsinki]. Nr. 30 S. 16-22. Helsinki : Deutsche Bibliothek, 1998.
  • Sammallahti, Pekka 1998: The Saami languages : an introduction. Kárásjohka : Davvi girji, c1998.
  • Scheller, Elisabeth 2006: »Die Sprachsituation der Saami in Russland«. In: Hornscheidt, Antje, Kristina Kotcheva, Tomas Milosch and Michael Rießler (eds.): Grenzgänger. Festschrift zum 65. Geburtstag von Jurij Kusmenko. (= Berliner Beiträge zur Skandinavis- tik; 9). Berlin: Nordeuropa-Institut der Humboldt-Universität, 280-290.
  • Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie – fram til 1750 Cappelen akademisk forlag, 2004, ISBN 82-02-19672-8
  • Hætta, Odd Mathis: Samene – Nordkalottens urfolk, Høyskoleforlaget, 2002, ISBN 82-7634-428-3
  • Bergsland, Knut: Bidrag til sydsamenes historie Senter for samiske studier UiT, 1999, ISSN 0804-6093

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Samiske studier[rediger | rediger kilde]

Samiske organisasjoner og institusjoner[rediger | rediger kilde]

Samisk statistikk[rediger | rediger kilde]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Historie[rediger | rediger kilde]

Paleo-Europeisk urspråk bevart i Samisk[rediger | rediger kilde]

Eldre skriftlige kilder[rediger | rediger kilde]

Sørsamene[rediger | rediger kilde]

Sjøsamene[rediger | rediger kilde]

Generelt[rediger | rediger kilde]

Det samiske flagget[rediger | rediger kilde]

Genetisk historie[rediger | rediger kilde]