Saintongekrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fransk maleri som minnes Saintongekrigen.

Saintongekrigen var et føydalt dynastisk sammenstøt i 1242 mellom hærstyrkene til Ludvig IX av Frankrike og de til Henrik III av England og opprørsk fransk adel. Saintonge er regionen rundt byen Saintes vest i Frankrike. Konflikten oppsto da en del vasaller av Ludvig IX var misfornøyd med tiltredelsen av kongens bror Alphonse som greve av Poitou. Franskmennene beseiret engelskmennene grundig i det andre slaget ved Taillebourg og avgjorde striden ved beleiringen av Saintes, men på grunn av dynastiske følelser og ønsket om å dra på korstog annekterte ikke Ludvig IX den (historiske) regionen Guyenne som var len av den engelske kongen.

Foranledning[rediger | rediger kilde]

Ved vilkårene i sitt testamente hadde Ludvig VIII av Frankrike etterlatt Poitou som apanasje til sin yngre sønn Alphonse. I juni 1241 holdt Ludvig IX fullt hoff ved Saumur i Anjou og annonserte at Alphonse, som da var blitt voksen, var moden for å komme i besittelse av sin arv. Mange adelige fra Aquitaine var tilstede ved hoffet, blant dem Isabella av Angoulême og hennes ektemann Hugo X av Lusignan, greve av La Marche. Etter sammenkomsten ved Saumur dro kongen til Poitiers hvor han lot sin bror bli installert som greve av Poitiers. Familien Lusignan var ikke underlagt kongens autoritet i denne regionen, og særlig Isabella, tidligere hustru av kong Johan av England, var frustrert over at hennes sønn Rikard, jarlen av Cornwall og bror til kong Henrik III av England, ikke hadde fått tittelen. Kort tid etter hans ankomst ved Poitiers fikk Ludvig IX høre at Hugo X av Lusignan hadde samlet en hær ved nabobyen i Lusignan. Forhandlinger mellom Ludvig IX og Alphonse på den ene siden og Isabella og Hugo på den andre siden førte ikke fram.

I april 1242 samlet Ludvig IX en hærstyrke ved Chinon som en del samtidige kilder har beregnet til hele 50 000 mann. Den 20. mai 1242 kom Henrik III av England til Royen og slo seg sammen med de opprørske franske adelsmennene og dannet en hær som til sammen kan ha bestått av opp til 30 000 mann.[1] De to kongene utvekslet brev, uten at det løste konflikten.

Slaget ved Taillebourg[rediger | rediger kilde]

Henrik III avanserte til Tonnay-Charente i midten av juli og Ludvig IX forflyttet seg til Saint-Jean-d'Angély, rett nord for Taillebourg, og de to hærene hadde til hensikt å krysse broen over elven Charente i Taillebourgs kommune. Henrik III og Hugo posisjonerte deres hær i nærheten av en landsbyen Saint-Jacques på vestsiden av elven og slo leir på nabomarkene mens Ludvig IX ble ønsket velkommen til borgen til Geoffroy de Rancon, greve av Taillebourg.[2] Henrik III besluttet å sende en forspiss for å beskytte venstrebredden av Taillebourg-broa, en beslutningen som førte til et heftig sammenstøt med en del franske tropper på enten 21. eller 22. juli. Ludvig IX besluttet å følge opp denne striden og gikk til angrep med hele hæren. Det aggressive franske angrepet pågikk hele dagen til den engelske kongen flyktet sørover til byen Saintes sammen med de opprørske baronene.

Beleiringen av Saintes[rediger | rediger kilde]

Den 22. eller 23. juli kom den franske hæren fram til Saintes. Henrik III innså at Hugo ikke hadde så mange tilhengere som han antagelig tidligere må ha hevdet at han hadde og trakk seg ut av byen og videre til Bordeaux. Det er usikkert om det skjedde militære sammenstøt i forbindelse med beleiringen, men uansett da Hugo innså at han var i en håpløs situasjon overga han seg til den franske kongen den 24. juli, noe som avsluttet Saintongekrigen.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Antallet døde og skadede er ikke kjent, men var antagelig ikke så veldig omfattende. Hugos opprør og den engelske kongens støtte var hovedsakelig rettet mot å utnytte at franskmennene var opptatt med Albigenserkorstoget. Raymond VII av Toulouse ledet et opprør i mai 1242, men hans allierte trakk tilbake sin støtte etter at engelskmennene ble beseiret. Raymond underkastet seg kongens autoritet ved Montargis i januar 1243. Ludvig IX tok ikke fordel av hans seier ved å annektere den engelske kongens len i Guyenne, antagelig ettersom han var mest opptatt av å gå på Sjuende korstog i 1248. Han lot ganske enkelt Henrik gjøre hyllest uten å påføre ham ytterligere straff.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Begge disse samtidige beregningene har blitt glamorisert.
  2. ^ Se artikkel Geoffrey de Rancon om denne greven av Taillebourg, og hans familie.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]