Sabeltannkatter
| Sabeltannkatter | |
|---|---|
Smilodon (Smilodon californicus) |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Machairodontinae Gill, 1872 |
| Norsk(e) navn: | sabeltanntigere |
| Hører til: | kattedyr, kattelignende rovpattedyr, rovpattedyr |
| Habitat: | terrestrisk, temperert klima |
| Utbredelse: | Afrika, Eurasia, Amerika |
| Delgrupper: | |
Sabeltannkatter (Machairodontinae), eller sabeltanntigere som mange fortsatt liker å kalle dem, er en utdødd underfamilie av kattedyr. Gruppen oppsto under oligocen og døde ut mot slutten av siste istid.
Disse kattedyrene er kjent for sine forstørrede hoggtenner, men ikke alle hadde like store hoggtenner som smilodon. Hos flere arter var forstørrelsen faktisk ganske beskjeden.
Til tross for tilnavnet sabeltanntigere er det bevist at disse kattene ikke er nærmere beslektet med verken tiger eller noen andre nålevende kattedyr. I den grad man kan snakke om slektskap til dagens katter er geparden sabeltanntigerenes nærmeste nålevende slektning, men også dette slektskapet er fjernt.
Sabeltannkattene deles gjerne inn i to hovedretninger etter hoggtennene; dolketannkatter og sabeltannkatter. Dolketannkattene hadde forstørrende smale hoggtenner i overkjeven og kompakte kropper. Sabeltannkattene hadde bredere og kortere hoggtenner i overkjeven. Kroppen hadde dessuten en smidigere form og lenger lemmer. Flere forskere har tatt til orde for at sabeltannkattene ikke utgjør noen naturlig gruppe, men representerer fler uavhengige linjer som alle har utviklet store «sabeltenner» for å leve av store dyr. I dag er treleoparden det kattedyret med de lengste hjørnetennene i forhold til kroppen, og hodeskallen har utviklet flere trekk som tilsynelatende gjør den primitiv.
Sabeltannkattene utviklet seg i en annen retning enn andre kattearter grunnet sine tenner. De store hjørnetennene betydde at kraniet også måtte endre seg. Det er antatt, grunnet beregninger, at sabeltannkatter kunne åpne munnen i 110 grader, i motsetning til moderne tigre som klarer 65 grader. Det førte til at bittet ble mindre kraftig, og dyret utviklet en ny jaktteknikk hvor byttet ble dolket. Mens store katter kan bite i strupen på byttet døde av kvelning, noe som krevde store krefter, dolket sabeltannkattene byttet ved å ramme de store halspulsårene. [1]
Selv om tennene og jaktteknikken gjorde sabeltannkatter til et hurtig og effektiv rovdyr, var det også de spesialiserte tennene som førte til at dyret døde ut. De malte seg opp i et hjørne: Deres jaktteknikk gjorde det mulig å jage store byttedyr som betalte seg energimessig, og da den siste istid kom for 11 000 år siden, endret miljøet seg. Da byttedyrene forsvant, forsvant også sabeltannkattene. [1]
Det er beskrevet en rekke arter og to grupper, hvorav bare en anerkjennes fullt ut. Dette er Smilodontini, hvor man blant annet finner Smilodon. De to andre gruppene er «Metailurini» og «Homotherini». Metailurini er imidlertid senere reklassifisert som en gruppe under Felinae. I tillegg til slektene og artene i disse gruppene er det også beskrevet sju slekter/arter som mangler tilhørighet til en gruppe.
Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo har hodeskalle av en Smilodon utstilt.
Referanser [rediger]
- ^ a b «Sabelkatten dolkede sine ofre», Videnskap.dk 17. oktober 2008
Eksterne lenker [rediger]
| Commons: Kategori:Machairodontinae – bilder, video eller lyd |
| Wikispecies: Machairodontinae – detaljert artsinformasjon |