Søyle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Søyler)
Gå til: navigasjon, søk
Doriske søyler er brukt på tempelet i Segeste på Sicilia

En søyle er et bygningselement som tjener til å overføre vekt fra en overliggende struktur mot bakken eller en underliggende struktur. Søyleskaftet kan være rundt, kvadratisk eller med polygonalt tverrsnitt, og kan ha ulike avfasninger eller forsiringer. Søylen kan ha en basis som skiller seg fra skaftet, og et kapitél (søylehode) øverst. Søyler har gjennom tidene vært gjort i ulike materialer; tre, murstein, stein, jern og betong.

Jonisk søyle. Fra Julien David LeRoy, Les ruines plus beaux des monuments de la Grèce Paris, 1758
Korintiske søyler. Maison carrée, Nimes, 14 f.Kr.

Fra det gamle Egypt kjenner vi steinsøyler fra så tidlig som 2600 f.Kr., da arkitekten Imhotep lagde steinsøyler utforma som plantestengler – som en viderutvikling av eldre søyler i tre.

I det gamle Persia førte mangelen på stein til at en bygde søyler i murstein. For å kunne bære overliggende strukturer måtte disse ha et stort tverrsnitt i forhold til høyden, og vi kjenner søyler med diameter opp mot tre meter herfra. Se Persepolis.

I det gamle Hellas utvikla søylene seg mot stadig slankere former.

  • Den doriske søyleordenen ble utvikla i andre halvdel av det 7. århundre f.Kr. og var gjennom hele antikken den mest brukte på det greske fastlandet og i koloniene i vest. Den doriske søylen er uten basis og står rett på stylobat, skaftet er rifla, kanellert, og noe videre nede enn oppe, og kapitelet er en enkel utkraging eller mangler helt. Over kapitelet ligger en kvadratisk plate - abakus - som bjelken hviler på. Vitruvius hevder at den doriske søylen utvikla seg fra tidligere søyler i tre. At grekerne skulle ha utvikla steinsøylen direkte fra eldre tresøyler, og ikke fra egyptiske og persiske forbilder i stein eller tegl, er et omdiskutert standpunkt. Det doriske bjelkeverket består av arkitrav, frise med metope og triglyfer og øverst geison gesims.
  • Den joniske søylen ble utvikla i det østlige Hellas; de eldste kjente eksemplarene er fra Smyrna, om lag 600 f.Kr. Den er noe slankere enn den doriske, har vanligvis basis, og kapitelet har form av en halvt utrulla pergamentrull med uthugde blomsterbånd, volutter. Søylen har også dype kanellyrer. Det joniske bjelkeverket har tannsnitt, eggestav, arkitrav.
  • Den korintiske søylen har fått navn etter byen Korint. De eldste eksemplarene av denne søyleordenen er imidlertid funnet i Apollontemplet i Bassae, datert 427 f.Kr. Den har en overdådig dekor av akantusblader på kapitelet, som er forma som ei korg eller ei omvendt klokke. Korintiske søyler tar seg dermed likt ut fra alle fire sider, mens de joniske er ment å bli sett forfra. Den korintiske søylen ble den foretrukne i romersk arkitektur. Den blir noen ganger kalt den kvinnelige søyleorden, fordi den brukes i de øvre søylegangene i Colosseum og bærer minst vekt – til forskjell fra den mannlige doriske, som brukes nederst og bærer størst vekt.

Søyler har også vært brukt som frittstående monumenter på åpne plasser, f.eks. Vendômesøylen i Paris.

Kolossalorden[rediger | rediger kilde]

Kolossalorden er en arkitektonisk orden med søyler eller pilastre som strekker seg over to eller flere etasjer, ofte i hele fasadens høyde. Søyler i vanlig etasjehøyde kan flankere vindus- eller døråpninger i hver etasje mellom kolossalsøyler eller -pilastre. Kolossalordenen kan gjøre bruk av alle de klassiske søyleordener; dorisk, jonisk, korintisk osv. Systemet kom i bruk under renessansen, og et tidlig eksempel er kirken Sant'Andrea i Mantova av Alberti, påbegynt i 1472. Michelangelo brukte kolossalsøyler i fasadene på Capitol i Roma, oppført fra 1564 til 1568. Kolossalordenen ble særlig utbredt under manierismen og barokken og ble tatt opp igjen under historismen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]