Sør-hollandsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sør-hollandsk er et felles navn for et stort antall dialekter som brukes i den sydlige delen av det hollandske språkområdet i Nederland. Nærmere bestemt omfatter dialekten områder i provinsen Zuid-Holland med unntak av Goeree-Overflakkee og Alblasserwaard, og i provinsen Noord-Holland er byene Amsterdam og Haarlem med nærliggende områder unntatt. Dialektene fra denne gruppen har levert et meget stort bidrag til det offisielle språket, standardnederlandsk.

Slektskap[rediger | rediger kilde]

Sør-hollandsk ligner mest på Utrechtsk-Alblasserwaardsk som er nabodialekten i øst. I de sørvestlige områdene har dialekten hatt innflytelse fra zeeuws, mens westhoeks er en blanding av sør-hollandsk og nordvest-brabantsk. Kennemerlandsk, zaansk og waterlandsk er tre små dialekter som snakkes i Noord-Holland og former overgangen fra sør-hollandsk til vest-frisisk.

Språkhistorie[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av middelalderen, det vil si etter folkevandringstiden, ble det i sydlige deler av det som senere skulle bli kjent som grevskapet Holland antagelig snakket frisisk. I middelalderen ble språket hovedsakelig påvirket av de sydligste statene, slik som for eksempel hertugdømmet Brabant. Det betød at språket i sydlige deler av Holland ble sterkt påvirket av flamsk og brabantsk. De få kildene som finnes viser at Dordrecht ble sterkest påvirket, fulgt av Rotterdam.

I begynnelsen av åttiårskrigen var brabantsk fremdeles vel ansett og fortsatte det å påvirke det sydhollandske språket. Tradisjonelt forklares dette med at strømmen av adelige og fornemme protestanter som flyktet fra Brabant sørget for at denne prosessen fortsatte, mens denne teorien i nyere tid har blitt angrepet av Nicoline van der Sijs i boken Taal als mensenwerk. Het ontstaan van het ABN (Språk laget av mennesker. Hvordan ABN ble til). Uansett hvilken teori som er korrekt, viste det seg at hollandsk med en brabantsk farge etterhvert ble overklassens språk. Dette fant ikke bare sted syd i landet, men også i Amsterdam og Haarlem, der dialekten frem til denne tiden hadde hatt et mye sterkere frisisk substratum.

Da et nederlandsk standardspråk oppstod i det 17. århundre begynte dialektene i Hollands sydlige deler å konvergere, de tilnærmet seg mer og mer til standardspråket. Dette spredte seg fortest blant befolkningen i de høyere klassene, men spredte seg snart nedover i klassene også. Da det 20. århundre begynte, var standardnederlandsk språket de fornemme sydhollenderne benyttet seg av. Dialektene som de lavere klassene brukte hadde ofte blitt marginalisert slik at de kun var gjenkjennelige på aksenter og et par avvikende former. Eksempler på slike avvik er kenne istedenfor kunnen (å kunne), legge istedenfor leggen (å legge fra seg / ned). På nederlandske skoler ble disse dialekttegnene kalt "språkfeil" og avlært. Kun i mer isolerte samfunn i det sydhollandske språkområdet, som fiskerlandsbyene langs Nordsjøkysten, hadde dialektene i større grad overlevd.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Mangel på bruk av det høytyske refleksivum zich og avvikene som ble nevnt i siste avsnitt mellom for eksempel kennen og kunnen skiller Zuid-Hollands fra standardnederlandsk. Dette er generelle kjennetegn på at en dialekt hører til den hollandske gruppen. Zuid-Hollandsk og andre hollandske dialekter skilles ad ved blant annet verb i annen person entall enten får en t-endelse eller en nullutgang. Eksempler på dette er je haal(t) (du henter), som i vest-frisisk blir je hale, og bruk av høflighetsformen u (de). Høflighetsformen brukes ikke i de mer autentiske dialektene i Noord-Holland.

Videre inndeling[rediger | rediger kilde]

En som snakker denne dialekten vil aldri kalle den Zuid-Hollands, men gir den et navn som viser til sin by, landsby eller område. Disse navnene vil brukes i dette avsnittet, slik at forvirring kan unngås.

Dialektene som faller i denne gruppen kan inndeles på to måter:

  • nord – syd
  • landdistrikt – by, der småbyer og landsbyer regnes til landdistriktene

Bydialektene har ofte kjennetegn som for eksempel mange lånord fra andre språk og skarre-r.

Fra nord til syd avtar båndene med vest-frisisk, mens tilknytningen til zeeuws tiltar. Haarlemsk og amsterdamsk er begge nordlige dialekter. Før åttiårskrigen var antagelig dialekten som ble brukt i Haarlem kennemerlandsk, mens man i Amsterdam snakket waterlandsk. Dette finnes det fremdeles spor etter i dialektenes uttale og ordforråd. Slektskapsbåndene er rett nok så utvannet at myten kunne bli til om at den mest rene formen for nederlandsk ble snakket i Haarlem.

Lengre mot syd finnes dialektene haagsk (den Haag) og leidsk (Leiden). Fra ulike kilder, ofte uten lingvistisk bakgrunn, er det kjent at bred-leidsk lenge hadde et par arkaiske kjennetegn og andre unike lyder som var ukjent innen hollandsk. Disse forskjellene ble marginalisert da standardnederlandsk forsterket sin posisjon i det tyvende århundre. Haagsk kjenner store forskjeller innen uttalen, mens det internt har få avvikelser. Fra slutten av syttiårene ble denne dialekten mer og mer populær. Blant annet avholdes diktatkonkurranser, utgis det en tegneserie på haagsk (Haagse Harry) og opptrer revyartister på haagsk.

Langs den sydhollandske kysten finnes det et antall konservative dialekter i fiskerlandsbyer. Disse hører til gruppen som kalles strand-hollandsk.

Rotterdamsk har en mer sydlig klang og farge, og har mye til felles med Voorne-Puttensk og hoekschewaardsk som begge har tydelige trekk fra zeeuws. IJsselmondsk ligner sterkt på standardnederlandsk, noe som dels også krimpenerwaardsk gjør. Dordsk, som snakkes i Dordrecht ligner ikke på de andre sydhollandske dialektene takket være at den er tydelig påvirket av brabantsk og zeeuws. I senere tid forsvinner stadig mer av disse påvirkningene.