Fëanors sønner

I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard, var Fëanors sønner, de syv sønnene av den Noldoske alvefyrsten Fëanor, den største av noldoenes prinser, som ledet deres folk fra Valinor for å danne kongeriker i den nordøstre Beleriand:

• Maedhros den høye, som styrte over Maedhros grensemark, fra sitt hovedsete i Himring åsen.
• Maglor den mektige sanger, som styrte over Maglorgapet
• Celegorm den fagre, som styrte over Himlad med sin bror Curufin
• Caranthir den dystre, som styrte over Thargelion
• Curufin den kraftfulle, som styrte over Himlad med Celegorm
• Amrod og Amras

De reiste sammen med sin far og ledet Noldoene fra Valinor til Beleriand i forfølgelsen av Morgoth, dom hadde stjålet Fëanors største skatter og arbeid, Silmarillene, og hadde drept Fëanors far Finwë. Siden Fëanor døde i et av de tidlige slagene, var det hans sønner som var den pågående makten bak de følgende krigene mot Morgoth. Deres heltemot var stort og de var mektige ledere og fiender av Morgoth, men på grunn av Fëanors ed (som de også hadde sverget) ble deres handlinger også omgjort til det onde.

Bare en av dem overlevde det første tidevervet. P.g.a. edens natur – at de ikke skulle la noe andre ha Silmarillene, noe som opprinnelig var ment som Morgoth, men som ble til at heller ikke andre alver eller valaene kunne ha dem – var deres døde ikke en følge av slagene mot Morgoth, men heller i desperate forsøk (drevet av eden) på å ta tilbake silmarillene fra andre alver. De eneste tre som ikke ble drept på denne måten var Amras, som ble drept ved et uhell da hans far beordre at Teleriskipene skulle brennes, Maedhros, som drepte seg selv på slutten av det første tidevervet, og Maglor, som den eneste av Fëanors sønner overlevde, men som siden vandret trist og alene langs Midgards kyster.