Rusmiddel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Rusgift)
Gå til: navigasjon, søk
Kaffe inneholder koffein, det mest utbredte psykoaktive stoffet i verden.
Sigaretten er en av de vanligste beredningsformene av tobakk – som inneholder det psykoaktive stoffet nikotin.
Cannabis, med det psykoaktive stoffet THC er et av de vanligste illegale rusmidlene, et mildt Hallusiongen.
Vin er en meget utbredt alkoholholdig drikk og en lovlig dagligvare i mange land.

Rusmiddel er en vare – nærings- eller legemiddel – som konsumeres for sitt innhold av kjemiske stoff som påvirker nervesystem og sanseapparatet, dvs. såkalte psykoaktive eller berusende stoffer, med en viss avhengighetsskapende effekt. Slike midler brukes til alt fra bedøvelse, for sin stimulerende effekt, eller for rekreasjon og nytelse, og er i mange kulturer en viktig del av en rekke sosiale og religiøse sammenhenger.

Noen rusmidler er mer allmenne og brukes som dagligvarer og næringsmiddel. For eksempel finnes det alkohol i øl og vin, nikotin i tobakk og koffein i kaffe. Andre rusmidler er i utgangspunktet kun lovlig til medisinsk bruk, som bedøvende opiater (morfin, heroin), eller beroligende midler som valium. Disse regnes ofte som «narkotika» på folketale, dog de færreste substansene omtalt som narkotika, har narkotisk virkning. Og noen rusmidler blir kun fremstilt som tekniske varer, slik som lim og bensin brukt til «sniffing».

Kjært barn, mange navn[rediger | rediger kilde]

«Rusmiddel» er bare ett av mange samlebegrep for ulike sansepåvirkende stoff brukt til forskjellig «rus». «Dop» eller bare «stoff» er eksempler på alternativer, i likhet med «(rus)gift», «toksiner», «legemidler», og «nytelsesmidler». I tillegg kommer de endeløse rekkene av slangutrykk, spesielt for bestemte grupper og typer av rusmidler. Droge brukes på norsk først og fremst for preparat brukt til medisin (noe det forsåvidt også gjør på engelsk, fj. «drugstore», og svensk). Alle disse alternativene er imidlertid mindre innarbeidede i norsk fagspråk og dagligtale enn «rusmidler». «Psykoaktive», eller «psykotrope stoff» er en mer nøytral og naturvitenskapelig term, og en egen Wikipedia-artikkel tar derfor for seg psykoaktivt stoff, ut fra et mer rendyrket medisinsk og biokjemisk perspektiv. Artikkelen her tar for seg rusmiddel ut fra et mer helhetlig samfunnsperspektiv.

Begrepet «rusmiddel» har vel å merke blitt kritisert for å være både misvisende og unøyaktig. I vid forstand kan begrepet (mis)forstås som både kjemiske substanser såvel som aktiviteter som er i stand til å skape rus og avhengighet. Eksempel på ikke-kjemiske rusmidler i denne betydningen, kan være samleie, spilleautomater, risikosport, sukker og hyperventilering. Gledesrus, seiersrus, samleierus er uttrykk som viser at også rusbegrepet har en mer utvidet betydning enn den kjemikalieframkalte stemningspåvirkning. Enkelte avholdsforkjempere bruker betegnelsen «rusgift» – for å påpeke de skadelige virkningene til rusmidlene – men også for å skille mellom psykoaktive rusmidler og andre naturlige typer (se Forbundet mot rusgift). (Dette kan vel å merke være problematisk i forhold til f.eks. sukker, og visser rusmidler som ikke gir noen fysiologisk avhengighet). Delordet «-middel» henviser imidlertid til nettopp inntagbare substanser (i likhet med lege- og næringsmiddel), og avgrenser mot rus- eller avhengighetsfrembringende handlinger og opplevelser.

På den andre siden kan begrepet «rusmiddel» kritiseres for å redusere en rekke ulike bruksområder (medisinsk, soialt/religiøst, rus/nytelse) til å utelukkende omhandle rus/nytelse. Poenget med begrepet er imidlertid ikke å redusere denne sammenblandingen, men likevel understreke at fellesnevneren er at stoffene allment blir ansett å være anvendelige til rus/nytelse.

Virkninger, avhengighet og skade[rediger | rediger kilde]

Et forsøk på å sammenlikne skade- og avhengighetspotensialet ved ulike rusmidler inndelt i myke (gule), harde (røde) og mellomliggende (oransje) stoffer. Fra det britiske medisinske tidsskriftet The Lancet.[1]

Rusmidler kan deles inn etter tre hovedtyper av virkninger på brukeren: «Dempende», «stimulanter» og «hallusinogene». Det finnes imidlertid også andre inndelingsmåter, og ett stoff kan ha flere ulike virkninger (se artikkel om psykoaktive stoff for en mer detaljert beskrivelse).

«Dempende» rusmidler

«Stimulanter»

«Hallusinogene» rusmidler Hallusinogener deles opp i tre kategorier; psykedeliske, dissasosiativa og derilanter, Hallusinogener blir ofte misforstått som «illusjonsfremkallende» men dette er en misoppfatning som ikke stemmer over ens med de fleste substansene i kategorien hallusinogener.

Hallusinogener har som oftest følgende egenskaper:

  • Ikke avhengighetsdannende
  • Ikke giftige
  • Ikke egnet til misbruk
  • Lite, til ingen abstinenssymptomer

Lignende kan rusmidler også deles inn i de fysiologiske skadevirkninger de gir, både ved kortsiktig forgiftning og overdose, eller mer kroniske skader. Og tilsvarende kan de deles inn etter stoffenes potensial til å fremkalle fysisk avhengighet. På bakgrunn av dette er vanlig å dele inn stoffene etter hvor «tunge» eller «harde» de er (se eksempel i figur). Fysisk avhengigheten vil kunne gjenkjennes som abstinenssymptomer hvis forbruket opphører i en periode, og økt toleranse, noe som betyr at det kreves større og større doser for å fremkalle samme virkning.

Virkningene, avhengigheten og dermed også skadene knyttet til rusmidler er imidlertid ikke bare fysiologiske. Man snakker også om psykiske (innbilte) og sosiale virkninger og avhengighet, så vel som skader, slik som voldelig atferd som en reaksjon på inntak av rusmidler.

I motsetning til de to andre kategoriene av rusmidler, har hallusinogener som oftest helt andre skadevirkninger. Hallusinogener er som oftest ikke giftige, ergo vanskelige å overdose på, samt ikke avhengighetsdannende, dog de kan føre til mental avhengighet, egner de fleste hallusinogener seg ikke til misbruk, da den ønskede effekten ikke oppnås ved varig bruk, eksempelvis LSD danner hurtig toleranse i brukeren, og man må som oftest vente 1-2 uker for å oppnå ønsket effekt.

Hallusiongener har som oftest mentale skadevirkninger, og kan ofte trigge latent schizophreni i ca. 1 av 1000 brukere, noe som kan avsløres med en genprøve, dette blir derimot ikke praktisert av de fleste statlige helseinstutisjoner da substansene er ulovlige, dette gjør at brukeren ikke vet om de har latent schizophreni, noe som er med på å øke faren ved bruk. Det anbefales derfor å vente med å bruke slike substanser, inkludert cannabis (som også er et mildt hallusinogen, men ofte blir misforstått som en stimulant)), til man er ferdig utviklet mentalt.

Utbredelse, bruk og misbruk[rediger | rediger kilde]

I Norge er i dag alkohol, kaffe og tobakk, ved siden av svakere smertestillende midler de klart mest utbredte rusmidlene. De fleste rusmidlene – spesielt de ulovlige – blir imidlertid brukt relativt sett mindre enn i de fleste europeiske land, med unntak for den noe særegne nordiske bruken av snus, og en tendens til å drikke mye alkohol når en først drikker. Cannabis er det klart vanligste ulovlige rusmiddelet, både i Norge og verden generelt.

Det er ikke noe klart skille mellom bruk og misbruk av rusmidler, men det er beregnet at det i Norge i dag er omtrent 100 000 til 300 000 alkoholmisbrukere, og rundt 8 – 12 000 personer som injiserer heroin og/eller amfetamin.

Religiøs bruk av rusmidler[rediger | rediger kilde]

Noen rusmidler har i uminnelige tider vært brukt i religiøs sammenheng. I kristne messer, som nattverden, serveres alkohol til deltakerne (se også alkohol i Bibelen). I ulike varianter av sjamanisme brukes rusgivende urter for å skape transe og åpne porten til andre verdener. I hinduiske seremonier brukes cannabis til ære for guddommene Shiva og Kali. Rastafarianerne anser cannabis som sitt viktigste sakrament og røyker dette til ære for Jah Rastafari.

De såkalte psykedeliske urtene har en viktig plass i flere religioner. Peyotekaktus er et sentralt element i ritualene i Native American Church, som i USAs høyesterett har fått akseptert et unntak fra forbudet av denne grunn. Et annet psykedelisk preparat som bruks i religiøs sammenheng er ayahuasca, som opprinnelig har vært brukt i latinamerikanske land, men som nå også forekommer i religiøse grupper i Europa og Nordamerika.

Etter andre verdenskrig har en rekke syntetiske psykedelika kommet på markedet, og det har vært dannet flere religiøse grupper rundt bruk av for eksempel LSD eller meskalin og psilocybin.

I moderne tid har vi sett utbredelsen av såkalt enteogenturisme, der turister fra den vestlige verden reiser til land hvor slik praksis er tillatt, som oftest i Sør-Amerika for å ta ayahuasca, en DMT og harmalin/«telepathine»-innholdig te, som brygges på jungeltreet mimosa hostilis(DMT) og banisteriopsis caapi (harmalin/«telepathine») av kirken Unio De Vegetal/Santo Daime, som brygger og bruker enteogenet med tillatelse av den brasilianske regjeringen, denne praksisen er også tillatt for medlemmer av Unio De Vegetal i USA.

Med utbredelsen av internett har vi sett stor oppgang i bruken av enteogener samt såkalte Research Chemicals. Dette har medført en rekke lovendringer for å stanse trafikken, samt utviklinger av nye systemer for distribusjon som den frie handelssiden Silk Road. Med utviklingen av internett har folket fått nærmest ubegrenset tilgang til informasjon om disse substansene, noe som attribueres til økningen av bruk, der man før måtte belage seg på begrenset informasjon og jungeltelegrafen, får man nå presis vitenskapelig informasjon rundt ellers sagnomsuste substanser, og de reelle faktaene har som oftest vist seg å være svært annerledes enn samfunnets syn på emnet.

Regulering og lovgivning[rediger | rediger kilde]

Det finnes ikke noe eget lovverk for regulering og kontroll med rusmidler generelt, men ulike stoffer reguleres i stedet i en rekke forskjellige lover. Fra gammelt av var apotekene hovedutsalget for ulike rus- og legemiddel, som oftest bestående av opiater og alkohol. Kort beskrevet har rusmiddelkontrollen på 1900-tallet i Norge – i likhet med en rekke land – beveget seg fra streng kontroll med alkohol til en strengere kontroll med narkotika og delvis tobakk. Et alkoholforbud innført i første runde under 1. verdenskrig ble opphevet på 20-tallet, mens en på slutten av samme århundre så en økning av vinmonopolets utsalgssteder og omlegging til selvbetjente butikker, og en betydelig nedgang i realprisen på alkohol. Ulike former for såkalt narkotika ble forbudt fra rundt 20-tallet og kraftig kriminalisert fra 60-tallet med en topp ved overgangen til det 21. århundre. Tobakkreguleringen har fra slutten av 1900-tallet gått mot høyere aldersgrenser og forbud mot bruk i det offentlige rom. Apotekene har etter å ha ligget på et stabilt antall fra begynnelsen av århundret fram til 1980 årene, mangedoblet seg. I likhet med alkohol, har det også blitt åpnet for salg av flere legemidler i dagligvareforretninger.

Alkohol, tobakk og legemidler[rediger | rediger kilde]

Alkohol og tobakk er de eneste stoffene som har sine egne lovverk i alkoholloven og tobakkskadeloven. Her gis det blant annet regler for hvem som kan selge disse stoffene og aldergrenser for kjøp. I Norge er det 18 års aldersgrense for kjøp av tobakk og drikker med under 22 prosent alkohol, og 20 års aldersgrense for kjøp av drikker med over 22 prosent alkohol. Det er bare Vinmonopolet som har rett til å selge alkoholholdig drikke med alkoholprosent over 4,7, mens skjenking krever kommunal bevilling. Kaffe reguleres i «Forskrift om kaffe- og sikoriekstrakter» med hjemmel i matloven og Lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer. For øvrig reguleres de fleste andre rusmidler i legemiddelloven.

Tilpasningdyktige Coca-Cola har gått fra alkohol og kokain til i dag å inneholde koffein.

Narkotika[rediger | rediger kilde]

I juridisk sammenheng brukes «narkotika» om de illegale rusmidlene, stoffene og preparatene, hvis bruk, besittelse, salg, smugling etc. er straffbart ifølge norsk og internasjonal lov. At «narkotika» har blitt det juridiske begrepet for de forbudte stoffene, knytter seg til den medisinske betydningen av ordet. På begynnelsen av 1900-tallet ble den første kriminaliseringen av visse legemidler innført gjennom Opiumsloven, som altså rettet seg mot de «narkotiske» (bedøvende), opiatene morfin og heroin (kokain og cannabis inkludert først noen år senere). Hvilke stoffer som i dag klassifiseres som narkotika blir i Norge definert gjennom legemiddelloven, i forskriftene om narkotika – den såkalte Narkotikalisten – som igjen bygger på to FN-konvensjoner fra 1960- og 1970-tallet. Det er i dag ca. 200 stoffer på den norske narkotikalista. Nye stoffer kan også tilføyes av myndighetene. For eksempel ble khat narkotikaklassifisert så seint som på slutten av 1980-tallet.

Narkotikalovbrudd deles vanligvis inn etter de to lovverkene som har straffebestemmelser for dette. I legemiddellovens §32 (jf.§24) gis det mulighet til å straffe bruk og besittelse (i praksis 1-2 brukerdoser) med bøter eller fengsel inntil 2 år. I straffelovens §162 gis det mulighet for å straffe så å si alle andre former for ulovlig befatning med narkotika. De aller groveste narkotikalovbruddene kan straffes med opp til 21 års fengsel, som er lovens strengeste straff (på linje med drap, grov voldtekt og lovbrudd mot rikets sikkerhet). I norsk lov finnes det ingen inndeling av typer stoff i ulike juridiske «klasser» narkotika, slik som for eksempel i England. Type stoff skal likevel ha betydning for straffereaksjonen. Befatning med stoffer ansett som «harde», slik som heroin og kokain, gir derfor generelt strengere straffer enn «mykere» stoffer som cannabisprodukter eller khat.

Produksjon og handel[rediger | rediger kilde]

Gammel reklame for Bayer Heroin, Aspirin og andre legemidler.

I sammenheng med lovgivningen eksisterer også mer eller mindre adskilte markeder, bransjer og industrier for produksjon, import/eksport og handel med de ulike rusmidlene. Helt enkelt kan de deles inn i legemiddelindustrien, alkohol- og tobakksindustrien og næringsmiddelindustrien. I tillegg eksisterer et omfattende illegalt marked for narkotika og andre legemidler, og et tilsvarende svart marked for handel og produksjon av tobakk og alkohol (se også hjemmebrent).

Rusmidler i populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Rusmidler er et både elsket og hatet fenomen og mye omtalt i bøker, såvel som i film og musikk og i massemedia. Mens en del beskrivelse av slike midler er mer anekdotisk, som kulisse og karakterkjennetegn, har også mange verk rusmidler som et sentralt tema.

Film og litteratur[rediger | rediger kilde]

En mye omtalt rusmiddelbruker er Conan Doyles Sherlock Holmes, som foruten sin tobakkspipe har blitt kjent for sin kokainavhengighet og sporadiske morfinbruk. På den andre enden av skalen for rusmiddelbruk kan nevnes en annen kriminalitetsbekjemper, Fantomet, kjent for sitt totale avhold og smak for et glass melk.

Charles Bukowski beskriver i flere av sine halv-biografiske verk – som den fandenivoldske, mellomkrigstid oppvekstromanen Nedenom og hjem (org. Ham on Rye) – sammenblandingen av smertefulle livssituasjoner, depresjoner og destruktiv vold – og alkohol som et middel til komme seg vekk fra alt. I samme tråd finner vi 1990-tallsfavoritten Irwin Welsh' Dritt, en mer absurd og karikert beskrivelse av en skotsk politimanns dypdykk i alkohol og nark og gatekjøkkenkurry og annet – og til dels langt verre – svineri. Wellsh har også hatt suksess med flere andre bøker om rusmiddelsentrerte subkulturer. Mest kjent er Trainspotting, som ble presentert for et filmpublikum i 1996. På den norske scenen kom Margreth Olin i 2009 med den semi-dokumentaristiske spillefilmen Engelen. (Olin begynte prosjektet som en dokumentarfilm, men valgte å gjøre den om til spillefilm.) Filmen handler om en jente som vokser opp i et hjem med alkoholmisbruk, misshandel og omsorgsvikt, og ender etterhvert selv opp i tung heroinavhengighet.

Ingvar Ambjørnsen har i flere av sine bøker tatt opp rusmiddelbruk som et mot-kulturelt fenomen.

Av Norske bøker, og senere filmer, som tar for seg problematisk rusmiddelbruk er Ingvar Ambjørnsens Døden på Oslo S blant de mest populære. Historien, som er er en del av «Pelle og Proffen»-serien, tar for seg det tunge misbruksmiljøet i Oslo sentrum. Ambjørnsens Den siste revejakta, som omhandler en hasjsmuglers livshistorie har også blitt filmatisert.

I til-skrekk-og-advarsel generen har Vam & Vennerøds Himmel og helvete, med en ung Lillebjørn Nilsen i en av hovedrollene, blitt en kultklassiker. Handlingen om et ungt pars gang fra flørting med hasj til tung rusavhengighet og selvmord (om enn på noe urealistisk kort tid), har sin nyere US-Amerikanske parallell i den kritikerroste filmatiseringen av Hubert Selbys Requiem for a Dream. Røttene til slik filmatisk framstilling av rusmidler (spesielt de ulovlige) er å finne i den mye omtalte opplysnings-/exploatationfilmen Tell your children/Reefer Madness.

Av filmer med et mer humoristisk blikk på rusmiddelbruk har Cheech and Chongs farse Up in Smoke fra 1970-tallet en unik plass. Senere har også filmatisering av rus-journalisten Hunter S. Thompsons virke, Fear and Loathing in Las Vegas, regissert av Terry Gilliams, blitt en stor publikumsfavoritt. I Norge har det kommet bidrag som Christoffer Nielsens animasjonsfilm Slipp Jimmy fri, en kinoversjon av tegne- og tv-serien To trøtte typer.

Jim Jarmusch' kortfilmparade Coffee and Cigarettes er blitt priset som et skrått, humoristisk blikk på og hyllest til livets små avhengigheter, selv om det blir kommentert i filmen, at sigg og kaffe kanskje ikke er en diett som anbefales av legen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rus : bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historie, av Hans Olav Fekjær, 3. utgave utgitt i 2009 (Oslo) – ISBN 978-82-05-39068-3.
  • Den gode fiende : narkotikapolitikk i Norden, av Nils Christie og Kettil Bruun – 3.utgave utgitt i 2003 (Oslo) – ISBN 82-15-00360-5

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nutt D, King LA, Saulsbury W, Blakemore C (2007). «Development of a rational scale to assess the harm of drugs of potential misuse». Lancet 369 (9566): 1047–53. doi:10.1016/S0140-6736(07)60464-4.