Runebrakteaten Ågedal 1

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Runebrakteaten Ågedal 1 er en brakteat fra et rikt gravfunn i 1879 i en kvinnegrav i Audnedal i Vest-Agder. Den er av gull med tverrmål 29,4 mm. Bildet på brakteaten viser et menneskehode over en hest. Langs kanten er det en runeinnskrift.

Brakteaten er datert stilhistorisk til ca. 500–525 av Egil Bakka, men ut fra språket til noe etter 550 av Ottar Grønvik.[1] Grønvik mener runeinnskriften er samtidig med brakteaten.[2] Innskriften var lenge ansett som meningsløs, men i 1987 kom Ottar Grønvik med en tolkning.[3] Denne reviderte han i 1996.[4]

Innskriften leser han slik (litt forenklet):[5]

þīR æje, i-riōð, ī yhli-afl hāha!
līð tiāðe ellī aiga ī tāhe.
"Trellkvinnen, rødlett, i juletidsstyrke,
føre hesten på beite!
Følge viste det seg at den gamle
hadde i tunet (i sin egen gård)."

Grønvik[6] tolker tekstens innhold slik: Innskriften handler om en gammel mann og en trellkvinne, som er mannens følge. Hun har frisk ansiktsfarge og har drukket øl («i juletidsstyrke»), og føler seg opprømt og sterk, dvs. er beruset. Hun skal føre hesten på beite.

Dette sammenholder Grønvik med beskrivelsen som araberen Ahmad ibn Fadlān gav i 922 av begravelsen av en væringhøvding. Han ble brent på bålet, sammen med våpen, to hester og en trellkvinne som hadde meldt seg frivillig til å følge sin herre i døden. Under begravelsen ble hun skjenket med øl og ble sterkt beruset.

Grønvik mener det ikke kan være tvil om at innskriften beskriver en hedensk begravelse, "der en fornem mann eller kvinner blir lagt på likbålet sammen med en trælkvinne, som frivillig har gått med på å følge med til dødsriket."[7] Trellkvinnen, hestene og gravgodset skal være med mannen på veien til dødsriket. Det er åpenbart viktig at trellkvinnen er en av hans egne trellkvinner, og at hun blir med frivillig.

Grønvik mener innskriften ikke er laget i samband med begravelsen, men at teksten kan være fra et mytisk dikt som var velkjent i samtida[8]. Diktet har hatt som funksjon å forklare den religiøse tanken ved bålbrenningen, nemlig at den døde kom raskt av gårde og kom fram til dødsriket. Den skulle også motivere trellkvinner til frivillig å bli med på ei slik reise. Diktet beskriver derfor et kjernepunktet i den hedenske troen: menneskets nye liv i en hinsidig verden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grønvik 1996, s. 252.
  2. ^ Grønvik 1987, s. 62.
  3. ^ Grønvik 1987.
  4. ^ Grønvik 1996.
  5. ^ Grønvik 1996, s. 247.
  6. ^ Grønvik 1996, s. 248-254.
  7. ^ Grønvik 1996, s. 249.
  8. ^ Grønvik 1996, s. 250.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grønvik, Ottar (1987). Fra Ågedal til Setre. Sentrale runeinnskrifter fra det 6. århundre. Oslo. ISBN 82-00-18436-6. 
  • Grønvik, Ottar (1996). Fra Vimose til Ødemotland. Nye studier over runeinnskrifter fra førkristen tid i Norden. Oslo. ISBN 82-00-22701-4. 
  • Egil Bakka: 'Goldbrakteaten in norwegischen Grabfunden: Datierungsfragen', i Karl Hauck (red.): Frühmitteralterliche Studien. Jahrbuch des Instituts für Frühmittelalterforschung der Universität Münster. Bd. 7. 1973.