Route 66

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
U.S. Route 66
U.S. Route 66
Strekning
ChicagoSanta Monica
LandUSA
Data
Lengde3 940 km
Statuserstattet av Interstate Highway

Kart over Route 66.

Route 66, også kjent som U.S. Route 66, US 66, «The Mother Road» eller Will Rogers' Highway, var en hovedvei i USA. Veien var en del av U.S. Highway System. Den ble grunnlagt i 1926, og skilt ble satt opp i 1927. Veien begynte i Chicago, Illinois, gikk gjennom Missouri, Kansas, Oklahoma, Texas, New Mexico, Arizona og California frem til Los Angeles, hvor den sluttet. Veien hadde opprinnelig en samlet lengde på 3.939 km.

Historie[rediger | rediger kilde]

Route 66 hovedveisskilt.

I 1923 begynte man i USA å snakke om å etablere et nasjonalt hovedveissystem. Dette skulle ikke bygges fra grunnen av, men skulle settes sammen av allerede eksisterende veier, noen av disse skulle forbedres, og det skulle også bygges nye veier. I 1926 ble flere veier etablert, blant annet altså også US 66. I 1927 ble det satt opp skilt på veistrekningen fra Chicago til Los Angeles.

I 1928 ble det gjennomført et løp fra Los Angeles til New York, og den første del av ruten, fra Los Angeles til Chicago, gikk på Route 66. På utvalgte steder langs Route 66 stod berømtheter, blant andre Will Rogers, klar til å hilse på løperne når de kom forbi.

Etter hvert vokste trafikken på veien, som de fleste steder var forholdsvis flat. Den ble derfor en yndet rute for lastebiler som fraktet gods mellom øst og vest. I 1930-årene i den såkalte Dust Bowl (en lang tørkeperiode, som la mange landbrukseiendommer i Midtvesten øde), reiste mange bønder, ikke minst fra Oklahoma og Kansas, til California for å få jobb. De fleste av disse menneskene, som litt hånlig ble kalt for "oakies", reiste langs Route 66.

Her fører Route 66 gjennom Oatman, Arizona

Trafikken på veien medførte at mange små samfunn skjøt opp langs veien, og under depresjonen klarte noen av disse samfunn seg noe bedre enn andre småbyer i USA, da mange av beboerne levde av å handle med de reisende på veien. Bensinstasjoner, restauranter og moteller blomstret i disse små byer.

Store deler av den opprinnelige hovedveien var som alle andre tidlige hovedveier jord- eller grusdekket, men i 1938 ble Route 66 den første hovedvei som ble asfaltert i hele sin lengde. På tross av dette var mange strekninger på veien livsfarlige å kjøre, og økenavnet "Bloody 66" ble brukt om flere av disse strekningene. Særlig ga strekningen gjennom Black Mountains i Arizona anledning til problemer. Strekningen var fylt med skarpe hårnålssvinger og stigningene var de bratteste på hele ruten. Mange reisende var så redde for å kjøre denne strekningen at de leide lokale som veivisere.

Under 2. verdenskrig ble veien også flittig benyttet, da reiste enda flere mennesker mot vest for å arbeide for krigsindustrien i California. Veien, som allerede var populær, ble brukt av mange av de som tok turen mot vest, og også militæret benyttet Route 66 til transport av utstyr.

Painted Desert nær Route 66 i Arizona

I 1950-årene ble veien primært brukt av de mange mennesker som etter hvert hadde fått mer fritid, og som reiste til Los Angeles på ferie. Painted Desert, Grand Canyon og det store meteorkrater, alle i Arizona var blant de attraksjoner som turistene stoppet ved langs eller i nærheten av veien. Turismen fikk også nye forretninger til å blomstre opp, blant annet isboder, nye moteller, butikker med indiansk kunsthåndverk og mye annet. Meramechulene nær St. Louis, Missouri, reklamerte langs vejen med at her kunne man se Jesse James sitt tilfluktssted, og i Springfield, Missouri oppstod verdens første "Drive Thru" restaurant: Red's Giant Hamburgers. Route 66 ble simpelthen symbolet på et USA som ble bundet sammen av bilene. I 1956 begynte nedturen for Route 66. Den daværende president, Dwight D. Eisenhower, skrev under et lovforslag som etablerte USA sitt nye motorveinett, "The Interstate Highway Act". Eisenhower var under 2. verdenskrig blitt imponert av Tysklands motorveier, og ønsket å etablere et tilsvarende veinett i USA.

Veiskilter, som egentlig er en reklame for firmaet Burma Shave

Etter hvert som nettet av Interstate Highways ble utbygget, forsvant betydningen av det gamle hovedveinettet, og det gikk også ut over Route 66. I dag forbinder Interstate Highway 80 (eller bare I-80) Chicago med San Francisco, fra Los Angeles til Chicago kommer man fortest ved å ta I-15 til Salt Lake City i Utah, hvor den møter I-80. Man kan også reise gjennom Colorado og Kansas til Missouri. Fra det sydlige California gjennom Arizona, New Mexico, Texas og Oklahoma går I-40, og gjennom Missouri og Illinois går I-44 og I-55. Turen fra Los Angeles til Chicago kan i dag gjøres på omkring 30 timer, mens det tok flere dager langs Route 66. Mange av de strekninger som i dag er Interstate Highways, var opprinnelig deler av Route 66 som ble bygget ut til motorveier. På slutten av 1960-årene ble I-40 ferdig, og dermed flyttet nesten all trafikken vekk fra Route 66. Etter hvert som de forskjellige Interstatestrekninger ble ferdige, ble hovedveiskiltene fjernet fra de tilsvarende strekninger av Route 66. Det siste sted hvor veien ble nedlagt, var i Williams, Arizona i 1984. I 1985 ble Route 66 endelig tatt ut av hovedveisystemet, selv om den ikke ble erstattet av noen enkelt Interstate.

Route 66 mellem Kingman og Hackberry, Arizona, som den så ut i juli 2006

Noen deler av Route 66 ble i stedet overtatt av delstatene som statsveier, noen deler ble lokale eller private veier, mens andre deler ble oppgitt helt og fikk lov til å forfalle.

Endringer av ruten[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1930-årene ble Route 66 endret flere ganger, og senere har det skjedd ytterligere endringer. Blant annet er veien blitt ledet utenom flere større byer, for eksempel St. Louis, Missouri og Oklahoma City, Oklahoma. Veien ble også forlenget slik at den sluttet i Santa Monica i stedet for Los Angeles, men den har aldri gått helt ut til Stillehavet, som mange ellers påstod. Den stanset noen kilometer før havet, noenlunde der hvor Olympic Boulevard i Santa Monica i dag krysser I-10.

Veiens gjenoppstandelse[rediger | rediger kilde]

Et av de nye Historic Marker skilt.

I dag er det ikke lenger mulig å kjøre Route 66 i hele sin utstrekning, som den opprinnelig hadde, men mer enn 80 % av veien eksisterer fortsatt, eller er blitt gjenoppbygget. Noen av de opprinnelige strekninger er vel bevart, mens andre ikke har blitt vedlikeholdt. I noen stater heter veien fortsatt nummer 66, men nå som statsvei, det gjelder blant annet en strekning i California. I 1990 oppstod forskjellige Route 66-foreninger i Arizona og Missouri, og senere kom foreninger i andre stater til. I 1990 erklærte staten Missouri Route 66 som "State Historic Route" og deler av veien i Arizona, New Mexico og Illinois er i dag erklært som "National Scenic Byway – Historic route 66" og nye skilt er satt opp langs disse veistrekningene. Strekningen mellem Kingman og Seligman i Arizona betraktes som den del av Route 66, hvor det meste av den originale veien og dens stemning er beholdt.

Route 66 og den amerikanske popkultur[rediger | rediger kilde]

I Williams, Arizona er Route 66 fortsatt hovedgate. Byen reklamerer med, at det er 45 km til nærmeste trafikklys.

Route 66 har gitt navn til et firma, og oljeselskapet Phillips 66 fikk sitt navn på grunn av tilknytningen til veien. På en testkjøring, der et nytt bensinprodukt skulle prøves, kjørte man Route 66, og da man oppnådde den dengang forrykende topphastighet på 66 miles (106 km) i timen, kom dette tall til å inngå i selskapets navn. Veien er også udødeliggjort i litteratur, film, tv og musikk. I John Steinbecks romanVredens Druer som handler om bønder som reiste fra Oklahoma til California under Dust Bowl-tørken, bruker han et helt kapittel på å beskrive turen mot vest, herunder turen via Route 66, som han kalte "Mother Road", ett av de klengenavn som veien fortsatt har. Det faktum at Steinbeck vant en Pulitzerpris for romanen, var med på å øke veiens popularitet.

I 1946 skrev jazzkomponisten Bobby Troup sangen (Get Your Kicks On) Route 66, etter selv å ha kjørt på veien til California. Han gav sangen til Nat King Cole, som fikk sin karrieres største hit med den. Siden da har også hans datter Natalie Cole, og navn som Chuck Berry, Manhattan Transfer, Oscar Peterson, Depeche Mode, Van Morrison (med Them) og Rolling Stones laget sine versjoner av låten.

Også et TV-show, som simpelthen het Route 66, har sitt navn etter veien, og flere andre TV show er tatt opp på lokaliteter langs eller i nærheten av Route 66, samtidig som mange filmer benytter eller viser til veien, og U2 nevner den i sangen Heartland.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]