De romersk-persiske kriger

Ydmykelsen av keiser Valerianus av persiske Sjafur. Penn og tusj, Hans Holbein den yngre, ca. 1521.

De romersk-persiske krigene var en serie med konflikter mellom den gresk-romerske verden og to påfølgende persiske riker: det partiske rike og Sasanideriket. Slag som ble utkjempet mellom Partia og den romerske republikk begynte i 54 f.Kr.; kriger begynte under senrepublikken, og fortsatte gjennom Romerriket og Sasanideriket. Flere vasallkongeriker i form av bufferstater foruten flere allierte nomadiske folk spilte også en rolle. Krigene endte med de arabiske og muslimske erobringer som førte til at Sasanideriket falt og store territoriale tap for det bysantinske Østromerriket kort tid etter slutten av den siste krigen mellom dem.

Om sett i sammenheng varte de romersk-persiske krigene varte i over 680 år, og utgjorde en av de lengste militære konflikter i menneskelig historie. Til tross for dette forble grensene i stor grad stabile. Det var en form for tautrekking: byer, befestninger, og provinser ble jevnlig angrepet, herjet, erobret, ødelagt og forhandlet. Ingen av partene hadde logistisk styrke eller nok arbeidskraft og menneskelige ressurser for å opprettholde slike langvarige kampanjer så langt fra sine grenser, og ingen av dem kunne avansere for langt uten å risikere å strekke sine grenser for tynne. Romerne angrep eksempelvis Ktesifon mer en et halvt dusin ganger, og ved fem anledninger tok de byen ved storm. Begge sider gjorde sine erobringer bortenfor grensene, men over tid ble balansen bort imot alltid gjenopprettet. Grensen endret seg noe på 100-tallet e.Kr.: den hadde gått langs nordlige Eufrat; den nye grensen gikk øst, eller senere nordøst, over Mesopotamia til nordlige Tigris. Det var flere betydelige endringer ytterligere nord, i Armenia og i Kaukasia. Selv det i begynnelsen var ulik militær taktikk mellom partene, tilpasset militæret seg på begge sider hverandre og på andre halvdel av 500-tallet var de bort imot like og tilpasset hverandre.