Roland MT-32
Roland MT-32 er en MIDI-kompatibel lydmodul utgitt i 1987 av Roland Corporation.
Egenskaper[rediger | rediger kilde]
Slik som Roland D-50, bruker denne modulen også Linear Arithmetic-syntese, som er en form for sample-basert syntese kombinert med subtraktiv syntese, for å produsere lyd. Sample-basert blir brukt på stigning av lyd og trommer, mens tradisjonell syntese blir brukt for å opprettholde lyden.
MT-32 kommer med 128 lyder og 30 rytmelyder. Lydene kan spilles på opp til 8 kanaler og rytmelydene på en kanal. Den har også en digital gjenklang-effekt. Etterfølgerne hadde også 33 lydeffekter inkludert. På grunn av at den mangler en piano-sample, kan den ikke spille en overbevisende, akustisk pianolyd.
Siden den er en synthesizer istedenfor en enkel wavetable-modul, er den programmerbar. Lyder blir laget ved å kombinere opp til 4 partieller på forskjellige måter (inkludert ringmodulasjon). Modulen kan spille 32 partieller samtidig, så polyfonien bestemmes av hvor mange partieller hver lyd består av. Modulen kan derfor spille fra 8 til 32 noter samtidig.
MT-32 bruker ikke MIDI-kanal 1 (og derfor bruker heller ikke MIDI-filer skrevet for modulen denne kanalen), men den kan bli programmert til å bruke den med sysex-beskjeder. Dette kan brukes for å gjøre modulen mere kompatibel med den populære General MIDI-standarden.
Modeller[rediger | rediger kilde]
Det er tre hovedversjoner av MT-32:
Første generasjon[rediger | rediger kilde]
Ingen hodetelefonutgang. LA32 er en 80-pinns PGA-brikke. Kontrollprosessoren er en Intel C8095-90. DAC er en Burr-Brown PCM54 uten trimpot; dens signal har en oppløsning på 15 biter (se under).
- MT-32 med revisjon 0 kretskort, brukt i flere enheter opp til serienummer 851399
LA32-brikken blir senere byttet ut med en 100-pinns flatbrikke.
- MT-32 med «gammeltype» revisjon 1 kretskort, brukt i enheter med serienummer 851400–950499
- Roland MT-100: En kombinasjon av MT-32 med en Roland PR-100 maskinvare-sekvenser
Andre generasjon[rediger | rediger kilde]
Hodetelefonutgang er lagt til. Kontrollprosessoren er en Intel P8098. Samme DAC, men med full 16-bits inngangsoppløsning (se under).
- MT-32 med «nytype» revisjon 1 kretskort, brukt i enheter med serienummer 950500 og høyere
Etter dette fikk alle moduler 32 ekstra lydeffekter.
- Roland CM-32L: Lydmodul beregnet for bruk med datamaskiner (CM står for «computer music»). Den har derfor bare en volumkontroll og to indikatorlys. Utgitt i 1989
- Roland CM-64: En kombinasjon av CM-32L med den sample-baserte CM-32P, en CM-versjon av Roland U-110. CM-32P-delen bruker MIDI-kanalene som CM-32L-delen ikke bruker
- Roland LAPC-I: Et ISA-kort for IBM PC-er. MPU-401-grensesnittet er inkludert
Tredje generasjon[rediger | rediger kilde]
DAC er nå en Burr-Brown PCM55, som er fabrikkjustert (se under). Vibrato er merkbart sterkere enn på tidligere modeller.
- Roland CM-32LN: En lydmodul for NEC PC-98-serien av bærbare PC-er. Den har en spesiell tilkobling slik at den kan kobles til PC-ens 110-pinns ekspansjonsport. Bare utgitt i Japan
- Roland CM-500: En kombinasjon av CM-32LN og den Roland GS-kompatible CM-300, CM-versjonen av Rolands SC55. Utgitt 1992
- Roland LAPC-N: Kort for C-bussen i NEC PC-88- og NEC PC-98-datamaskinene. Bare utgitt i Japan
Lydkvalitet og kompatibilitetsproblemer[rediger | rediger kilde]
Klipping[rediger | rediger kilde]
MT-32 og kompatible moduler bruker en parallell 16-bits DAC med en sample rate på 32 kHz. For å forbedre signal-til-støy nivået uten å investere i dyrere komponenter, ble volumet av det digitale signalet som går inn i DACen fordoblet
- i den første generasjonen ved å droppe bit 14 og flytte resten av de til venstre slik at man fikk en effektiv oppløsning på 15 bits
- i senere moduler ved å la LA32-brikken sende ut signaler med en høyere amplitude
I begge scenariene ble resultatet at man fikk en veldig hard «klippestøy» når man hadde lyder som ble spilt høyt.
Ikke-lineære differensial-feil[rediger | rediger kilde]
DACen brukt i første og andre generasjon var angivelig fabrikkjustert, men den trengte likevel en trimpot for å redusere ikke-lineære differensial-feil (Differential Non-Linearity Error, DNL).
Fordi Roland ville spare penger, inkluderte de ikke en slik krets. Resultatet var at svake lyder hadde en merkbar metallisk lyd. Denne forvregningen er mere tydelig i den originale MT-32, mest sannsynlig fordi DACens bit 0 ikke er koblet til på grunn av bitforflytningen (se over). Den kan også høres i den nyere MT-32 og CM-32L.
For den tredje generasjonen brukte Roland Burr Browns PCM55 istedenfor. Denne DACen er fabrikkjustert og har nesten ingen hørbar DNL.
Buffer-overflyt[rediger | rediger kilde]
Første generasjon hadde en kontroll-ROM med versjon under 2.00 og de trengte en 40 ms langt forsinkelse mellom sysex-beskjeder. Noen videospill ble programmert for å virke med nyere moduler (se over) og senere ROM-versjoner som ikke trenger denne forsinkelsen. Disse spillene vil derfor ikke virke helt korrekt med den første generasjonen. Man kan få feil lyder og modulen kan også låse seg.
Musikk for videospill[rediger | rediger kilde]
MT-32 ble brukt mye i videospill fra slutten på 1980-tallet til begynnelsen på 1990-tallet som et bedre alternativ til AdLib- og Sound Blaster-lydkortene. Sierra On-Line var det første selskapet som tok i bruk modulen. Det var for spillet King's Quest IV: The Perils of Rosella i 1988. De solgte også modulen.
Etter at General MIDI (GM) ble en populær standard og etter at den implementert i Rolands Sound Canvas-moduler, sluttet spillprodusentene å lage spillmusikken for MT-32. De fleste gikk over til GM-kompatible Roland SC-55. De fleste av disse spillene legger ikke inn nye lyder i MT-32. De programmerer istedenfor MT-32s lydbank til å cirka stemme med GM-standarden slik at den musikken også kan spilles av på MT-32, ofte med varierende kvalitet.
Emulering[rediger | rediger kilde]
På grunn av MT-32s popularitet innen videospill har mange moderne lydkort en enkel MT-32-modus som består av en lydbank som har samme oppsett som den i MT-32. Disse lydene er som oftest tatt fra andre kilder og kan derfor variere veldig i forhold til en ekte MT-32. Disse lydkortene kan heller ikke programmeres med spesielle lyder, noe som mange videospill benyttet seg av. Man kan derfor også få feil lyd i mange tilfeller. Orchid SoundWave 32, som ble gitt ut av Orchid i 1994, har en signalprosessor som tillot en mere nøyaktig gjengivelse av MT-32s lyder.
Det har den siste tiden vært forsøk på å emulere LA-teknologien i programvare ved hjelp av filkopier av MT-32s lydbank og kontroll-ROM. Den mest nevneverdige er Munt, som har åpen kildekode. Denne prøver å emulere MT-32 med en WDM driver for Windows XP. Den er også lagt til i ScummVM, et program som kan kjøre eventyrspill fra LucasArts. Munt er basert på MT-32 Emulation Project, som var kilden til en kortvarig krangel over distribusjonen av ROMene fordi Roland eier opphavsretten.
Roland har også sin egen emulator for klassiske synthesizere, slik som D-50.
Roland CM-32L[rediger | rediger kilde]
CM-32L er basert på MT-32, men er beregnet for å brukes med datamaskiner. Den er derfor beige og den har ingen eksterne kontroller bortsett fra volumkontroll og indikatorlys. Den eneste tekniske forskjellen mellom en MT-32 og en CM-32L er at sistnevnte har 32 ekstra lydeffekter.