Roberto Rossellini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Roberto Rossellini
Født 8. mai 1906
Roma, Italia
Død 3. juni 1977
Roma, Italia
Ektefelle Marcella De Marchis (1936-1950), Ingrid Bergman (1950-1957) og Sonali Das Gupta (1957-1977)
Yrke regissør, produsent og manusforfatter

Roberto Rossellini (født 8. mai 1906 i Roma, død 3. juni 1977 i Roma) var en italiensk filmregissør, filmprodusent og manusforfatter. Han var en av de viktigste personene bak den italienske neorealismen med filmer som Roma, åpen by.

Han var gift med Marcella De Marchis fra 1936 til 1950, Ingrid Bergman fra 1950 til 1957 og Sonali Das Gupta fra 1957 til 1977. Han er far til Marco Romano Rossellini (1937–1946), Renzo Rossellini (f. 1941), Roberto Ingmar Rossellini (f. 1950), Isabella Rossellini og hennes tvillingsøster Isotta Rossellini (f. 1952), adoptivsønnen Gil Rossellini Dasgupta (f. 1956) og Raffaella Rossellini (f. 1958).

Liv og arbeide[rediger | rediger kilde]

Roberto Rossellini ble født inn i en velstående familie i Roma, Italia. Robertos far sto bak den første kinoen i Roma, hvilket gjorde at den unge Roberto hadde gratis inngang til alle visninger, noe han utnyttet og dermed snart ble filminteressert. Når hans far døde arbeidet han som filmlydmaker, og en stund var han innom de fleste yrker som er involvert under produksjonen av en film.

Den 26. september 1936 giftet Rossellini seg med Marcella De Marchis, en klesdesigner. Dette var etter en kort kjærlighetsaffære med Assia Noris, en russisk skuespillerinne som spilte i italienske filmer. Marcella og Roberto fikk to sønner; Marco Romano (f. 3. juli 1937, d. 1946) og Renzo (f. 24. august 1941).

I 1937 produserte han sin første dokumentar, Prélude à l'après-midi d'un faune. Etter dette første forsøket fikk han et tilbud om å assistere regissøren Goffredo Alessandrini i dennes Luciano Serra pilota, en av de mest framgangsrike italienske filmene fra første halvdel av 1900-tallet. I 1940 assisterte han Francesco De Robertis med hans Uomini sul Fondo.

Roberto var en nær venn av Vittorio Mussolini, sønn av Benito Mussolini og hovedansvarlig for den italienske filmen, noe som til dels gav ham et springbrett til filmbransjen, men også senere kritikk for at han skulle ha hatt sympati med fascistene, noe de fleste historikere avfeier i dag.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Hans første spillefilm, La nave bianca fra 1942, er det første verket i hans såkalte fascisttrilogi, sammen med filmene Un pilota ritorna fra 1942 og Uomo dalla Croce fra 1943. På denne tiden ble Rossellini kjent med Federico Fellini og Aldo Fabrizi, som han innledet samarbeider med.

Når fascistregimet styrtet i 1943, bare to måneder etter at Roma ble erobret av de allierte, arbeidet Roberto allerede med å forberede Rom, åpen by (Roma città aperta), som ble spilt inn i 1945 med Fellini som manusassistent og Fabrizi i rollen som prest. Filmen produserte Rossellini selv, mest ved hjelp av lån og kreditter. I begynnelsen fikk filmen en kjølig mottakelse i Italia, men når den ble hyllet av kritikere og publikum i utlandet, blant annet på filmfestivalen i Cannes, fikk også italienerne øynene opp for filmen. Rossellini hadde nå påbegynt sin neorealismetrilogi, hvor den andre filmen, Paisà fra 1946, ble spilt inn med amatørskuespillere og den tredje, Tyskland anno null (Germania anno zero) fra 1948, ble sponset av en fransk produsent og spilt inn i den franske sonen i Berlin. Også i Berlin ønsket Rossellini amatørskuespillere, men han fant ingen han mente var interessante nok.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Etter sin neorealismetrilogi produserte Rossellini to filmer som har blitt beskrevet som «overgangsfilmer»: L'Amore fra 1948, med Anna Magnani, og La macchina ammazzacattivi fra 1952.

I 1948 fikk Roberto et brev fra en kjent, utenlandsk skuespillerinne, som foreslo et samarbeide. Det var Ingrid Bergman, som hadde sett flere av filmene hans, og stilte seg til disposisjon om det var ønskelig. Dermed var en av de mest kjente kjærlighetshistorier i filmhistorien påbegynt, og allerede året etter begynte de å samarbeide med filmen Stromboli terra di Dio, fulgt av Europa'51 i 1952 og den siste filmen i «Ingrid-trilogien» i 1954, Viaggio in Italia.

Deres kjærlighetsaffære forårsaket stor skandale i noen land, da begge var gift på hver sin kant, og skandalen vokste i omfang når de to fikk barn, tvillingene Isabella og Ingrid Isotta, samt sønnen Roberto Ingmar.

I 1957 ble Rossellini bedt til India av statsminister Jawaharlal Nehru for å lage en dokumentarfilm om landet, og gi litt nytt blod til den nedadgående indiske filmindustrien. Til tross for sitt ekteskap med Ingrid Bergman innledet Rossellini et forhold til Sonali Das Gupta, en manusforfatter. Dette førte til skandale både i Hollywood og i India, og Nehru ble tvunget til å sende Rossellini hjem. Han giftet seg senere med Sonali og adopterte hennes sønn Gil Rossellini, og i 1958 fikk paret en datter, Raffaella Rosselini.

Roberto Rossellini omkom av et hjerteattakk i Roma i 1977, 71 år gammel.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

personstubbDenne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)