Roberto Duran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Roberto Duran (født 16. juni, 1951) er en tidligere bokser fra Panama, regnet som en av de beste gjennom alle tider, pund for pund. Duran fikk tilnavnet "Manos de Piedra" eller "Hands of stone" på engelsk.

Oppvekst og start på karrieren[rediger | rediger kilde]

Roberto Duran vokste opp i fattige kår i Panama, sammen med sin mor og 8 søsken. Som 16-åring ble han profesjonell bokser, og i 1972 ble han verdensmester i lettvekt da han slo skotten Ken Buchanan, i Madison Square Garden. De neste åtte årene dominerte Duran lettvektsklassen totalt. Han tapte kun èn kamp i denne perioden, mot Esteban De Jesus, som han senere slo to ganger. I 1980 gikk Duran opp to vektklasser for å utfordre den nye amerikanske superstjernen Sugar Ray Leonard. Kampen gikk alle 15 rundene og Duran ble verdensmester i weltervekt da to av dommerne ga ham seieren, mens den siste scoret kampen uavgjort. Kun fem måneder senere tapte Duran omkampen mot Sugar Ray i en av boksehistoriens mest omdiskuterte kamper. I midten av 8. runde sa Duran de berømte ordene "No mas" til dommeren, veivet høyrearmen i været og ga seg. Dermed hadde Leonard vunnet tilbake tittelen som verdensmester i weltervekt. Det har aldri kommet et 100% sikkert svar på hvorfor Duran ga seg. Han skyldte selv på magekramper etter kampen. Mer sannsynlig virker det at Duran var ute av form etter dårlige spise og drikkevaner etter den første kampen mot Leonard. Duran trodde han vil få en returkamp av Leonard på samme måte som han hadde gitt Leonard returkamp, og derfor tenkte han at han kunne gi seg nå, trene seg tilbake i form og vinne en tredje kamp. Sugar Ray Leonard var derimot ikke lysten på å gi Duran en returkamp og Duran måtte se seg om etter andre motstandere. Mange av Durans tilhengere vendte ham ryggen etter den andre kampen mot Sugar Ray Leonard[trenger referanse].

Etter "No mas" kampen[rediger | rediger kilde]

I 1983 møtte Duran den ubeseirede lett mellomvektsmesteren Davey Moore. I forkant av kampen ble Duran sendt ut på en militærleir i Panama for å trene. Her hadde han ingen mulighet til å spise og drikke som han vanligvis gjorde mellom kampene. Duran hadde de senere årene lagt på seg 30-40 kilo mellom hver kamp, og hadde tapt kamper fordi han stilte i dårlig form. Da kampen gikk av stabelen ble Davey Moore regnet som stor favoritt, men Duran var tilbake til sitt gamle jeg og slo ut Moore i den 8. runden. Kampen ble en voldelig affære som burde vært stoppet lenge før den ble det. Da Duran kom hjem til Panama etter kampen, ble han kjørt gjennom Panama by i en åpen bil, mens millioner av tilhengere hyllet ham.

En siste VM-tittel[rediger | rediger kilde]

I årene som fulgte tapte Duran flere kamper. Han fortsatte sine dårlige vaner mellom kampene, stilte ikke alltid opp i sin beste form og ble blant annet slått ut av Thomas Hearns etter bare 2 runder. I 1989 fikk Duran sin første VM-kamp siden seieren mot Moore, da han møtte Iran Barkley som var verdensmester i mellomvekt. Barkley var 24 år og hadde blant annet 2 knockout seiere mot nevnte Thomas Hearns. Duran på sin side var blitt 37 år og var hele 4 vektklasser over sin naturlige vektklasse. De fleste ga Duran svært dårlige sjanser for å overleve en kamp mot en så mye større og sterkere bokser. Men Duran stilte opp i toppform, og etter en svært jevn kamp slo Duran ned Barkley i den 11. runden. Barkley kom seg opp igjen, men Duran ble tildelt seieren av to dommere, mens den siste dommeren ga seieren til Iran Barkley. Dermed var 37 år gamle Roberto Duran verdensmester i sin 4. vektklasse i en alder av 37 år. Duran fortsatte å bokse fram til 2002 da han endelig la opp etter en bilulykke.

En av tidenes beste[rediger | rediger kilde]

Roberto Duran ble kåret til den 5. beste bokseren de siste 80 årene av Ring Magazine i 2002. ESPN kåret ham til den 6. beste gjennom alle tider. Duran ble valgt inn i boksingens Hall of fame i 2007.