Roanoke-øya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et kart over Roanoke-området, av John White

Roanoke-øya er en øy i de ytre bankene av North Carolina. Den er rundt 19 km lang og 5 km bred og ligger mellom fastlandet og skjærgårdsøyene med Albemarie Sound i nord, Roanoke Sound i øst, Pamlico Sound i sør og Croatan Sound i vest. Øya inneholder landsbyene Manteo i nord og Wanchese i sør.

Den tapte koloni[rediger | rediger kilde]

Roanoke-kolonien var den andre engelske koloni i den nye verden etter St. John's på Newfoundland. Den ble grunnlagt på Roanoke-øya i det som da var Virginia (nå North Carolina, USA).

Foretaket ble finansiert og organisert av sir Walter Raleigh som hadde fått en kontrakt for kolonisering av Virginia av dronning Elizabeth I av England som spesifiserte at Raleigh hadde ti år på seg til å etablere en bosetning i Nord-Amerika eller miste sine koloniserings-rettigheter. Raleigh og Elizabeth hadde tenkt at foretaket skulle gi både rikdommer fra den nye verden og en base for å angripe og stjele fra de spanske skatteflåtene. Med det i tankene ble en ekspedisjon sendt i 1584 for å utforske den østlige kysten av Nord-Amerika for en passende plassering.

Ekspedisjonen i 1584 ble ledet av kapteinene Phillip Amadas og Arthur Barlowe som valgte de ytre bankene av dagens North Carolina som en ideell plassering og tok kontakt med de innfødte. De returnerte til England og rapporterte om sine funn, prøver av den lokale flora og fauna og to innfødte, Manteo og Wanchese.

Den etterfølgende våren ble en koloniseringsekspedisjon sendt for å etablere en koloni. Ekspedisjonen bestod utelukkende av menn, mange av dem veteransoldater som hadde kjempet for å etablere det engelske styret i Irland. Lederen av bosetningsforsøket, sir Richard Grenville, hadde i oppdrag å drive med videre utforsking av området, etablere kolonien og returnere til England med nyheter om foretakets suksess. To hendelser kunne ha ført til hans avgjørelse om å utsette forsøket:

  1. Da han ankom de ytre bankene traff lederskipet en sandbank og tok inn vann, noe som ødela mesteparten av koloniens matlager.
  2. Etter den innledende utforskingen av kysten til fastlandet og de innfødte landsbyene der, ble det oppdaget at en sølvkopp var forvunnet. Høvdingen i den siste landsbyen de besøkte ble brent i hevn.

Til tross for mangel på mat og denne harde starten i forholdet med de potensielle naboene, valgte Grenville å forlate Richard Lane og rundt 100 mann til å etablere den engelske kolonien i den nordlige enden ab Roanoke-øya og gav løfte om å komme tilbake i april 1586 med flere menn og friske forsyninger.

Det som engelskmennene ikke visste var at området ved de ytre bankene var i begynnelsen av en av de verste tørkeperiodene på 400 år. Selv om de innfødte var villige til å bytte mat mot smykker i koloniens tidlige dager, ble de innfødte mer og mer motvillige i handel etter som året gikk inn i vinteren. Lanes reaksjon var å true til seg mat. Da trusler ikke virket lenger, tok kolonien til militære operasjoner. Blant annet tok han sønnen til en lokal leder, Skikko, til fange og krevde mat i kompensasjon.

I april 1586 hadde forholdet med nabostammene blitt så dårlige at de angrep en ekspedisjon ledet av Lane for å utforske Roanoke-elven. Hans respons var å angripe de innfødte i deres hovedstad hvor han drepte lederen, Wingina.

April gikk og der var ingen tegn til Grenvilles unnsettelsesflåte. Da sir Francis Drake ankom i juni på vei hjem fra et vellykket raid i det karibiske hav, tilbød han å ta kolonistene tilbake til England som de aksepterte. Kort tid etter Drakes flåte reiste, ankom Grenville og forsyningene.

Da Grenville fant kolonien forlatt, bestemte han seg for å returnere til England med hovedstyrken. Femten mann ble etterlatt for å opprettholde både en engelsk tilstedeværelse og Raleighs krav til Virginia.

Raleigh sendte av gårde en ny gruppe kolonister i 1587, denne gangen bestod den av menn, kvinner og barn ledet av John White, en kunstner og venn av Raleighs venner som hadde fulgt den foregående ekspedisjonen til Roanoke. De nye kolonistene hadde i oppdrag å plukke opp de femten mennene som var etterlatt i Roanoke og slå seg ned i Chesapeake Bay-området. Men da de ankom Roanoke, nektet flåtens navigatør, Simon Fernandez å transportere kolonien lenger enn de ytre bankene og hevdet at ved å fortsette til bukten ville hans retur til England bli utsatt på grunn av stormsesongen i Nordatlanteren og på den måten utsette flåten for fare.

Tvunget til å akseptere begrunnelsen ble Roanoke-bosetningen reetablert etter at førti av koloniens menn hadde blitt fraktet til Roanoke-øya for å lete etter de femten mennene som var stasjonert der. Av de femten mennene som ble etterlatt der året før, ble bare benene av en enkelt mann funnet. Den eneste lokale stammen som fremdeles var vennligsinnet ovenfor engelskmennene, croatanene på dagens Hatteras-øya, rapporterte at mennene hadde blitt angrepet og de ni overlevende hadde tatt båten sin og seilt opp langs kysten.

Gruppen av engelske bosettere gikk i land på Roanoke den 22. juli 1587. 18. august fikk guvernør Whites datter det første engelske barnet som ble født i Amerika, Virginia Dare. Før hennes fødsel reetablerte White forholdet med nabostammen croatanene og forsøkte å gjenetablere relasjoner med de stammene som Ralph Lane hadde angrepet et år tidligere. De krenkede stammene nektet å møte de nye kolonistene. Kort tid etterpå ble Ralph Howe drept av innfødte da han fisket etter krabbe alene i Albemarle Sound. Kolonistene visste hva som hadde skjedd under Ralph Lanes styre i området og fryktet for sine liv. De overbeviste guvernør White om å returnere til England for å forklare koloniens situasjon og be om hjelp. Der var rundt 117 kolonister, 115 menn og kvinner som hadde reist over Atlanterhavet og to nyfødte babyer (inkludert Whites barnebarn) da White returnerte til England.

Skip som forlot Roanoke så sent som Whites gjorde var i fare og bekreftet det Fernandez hevdet. Whites farkost klarte seg såvidt tilbake til England. Planer om en forsterkningsflåte ble utsatt i begynnelsen på grunn av at kapteiner nektet å seile tilbake i løpet av vinteren. Ankomsten til den spanske armada førte til at alle seilbare skip i England ble kommandert til å bekjempe armadaen, som etterlot White uten brukbare skip til å returnere til Roanoke.

Vinteren og våren 1588 ble Whites forsøk på å reise tilbake til Roanoke hindret av menneskelige faktorer. Farkostene som ble frigitt fra forsvarstjeneste var små og kapteinene som var villige til å seile med dem var grådige. De forsøkte å ta flere farkoster på reise utover for å forbedre profitten av foretaket, inntil de ble erobret selv og deres last tatt. Uten noen ting å levere til kolonistene, returnerte skipene til England.

Av ukjente grunner klarte ikke White å utruste et nytt forsyningsforsøk i to år til. Han klarte til slutt å få innpass i en sjørøver-ekspedisjon som gikk med på å stoppe ved Roanoke på veien tilbake fra det karibiske hav. Wahite returnerte på sitt barnebarns treårsdag og fant bosetningen forlatt. Han organiserte en leteaksjon, men hans menn kunne ikke finne spor av kolonistene. Rundt nitti menn, sytten kvinner og ni barn hadde forsvunnet. Der var ingen tegn til kamp av noe slag. Det eneste sporet var ordet «croatoan» som var skåret inn i et tre. White forstod dette som at de hadde flyttet til Croatoan-øya, men var ikke i stand til å lete. En orkan traff de ytre bankene og blåste flåten til sjøs. Innen stormen gav seg var flåten nærmere England enn Virginia. Flåten begynte å gå tom for forsyninger og returnerte til England.

Kontroversen rundt den tapte koloni[rediger | rediger kilde]

Mens den siste forflytningen av bosetterne fra 1587 uten nedtegnelser, noe som førte til at den ble kalt den «tapte koloni», er der mange teorier på kolonistenes skjebne.

Den mest sannsynlige er at kolonien ble spredt og ble absorbert av den innfødte befolkningen. Lumbeene, et innfødt folk som levde på Croatoan, har støtte fra noen historikere i sin tro på at de er etterkommere av en stamme som assimilerte Roanoke-bosetterne. Bosetterne hadde etterlatt en klar beskjed at de hadde reist til Croatoan (også stavet Croatan). Lumbee-folket har i fortiden blitt nektet føderal indianer-status på grunn av deres høye grad av blandet blod. Til tross for John Whites vanskeligheter i å lokalisere bosetterne, ble det oppdaget femti år senere at Croatan-folket praktiserte kristendom og hadde mange av de samme etternavnene som Roanoke-bosetterne. Stephen B. Weeks skrev i 1891 at «deres språk er engelsk for 300 år siden, og deres navn er i mange tilfeller de samme som de opprinnelige kolonistene.»

En annen teori er at kolonien flyttet og ble så ødelagt. Da kaptein John Smith og kolonistene i Jamestown bosatte seg i Virginia i 1607, var et av oppdragene deres å lokalisere kolonistene fra Roanoke. De innfødte fortalde kaptein Smith om menn som kledde seg og bodde som engelskmenn som bodde 80 km fra Jamestown. Powhatan, leder av Powhatan-indianerne, fortalde også Smith at han hadde utslettet Roanoke-kolonistene rett før ankomsten til Jamestown-bosetterne, siden de levde sammen med Chesapeake-stammen, en stamme som nektet å slutte seg til Powhatans konføderasjon. Powhatan skal ha lagt frem engelsk-produsert jerngjenstander som bevis for påstanden.

Da guvernør White reiste i 1587, etterlot han en lett seilbåt og et antall mindre skip for utforsking av kysten eller forflytning av kolonien til fastlandet. Noen hevder at kolonistene kan ha forsøkt å seile tilbake til England og forsvant i forsøket.

Noen har påstått at kolonien led av massiv matmangel. Siden landsbyboerne sultet og ikke hadde noe å spise, ble de tvunget til å ty til kannibalisme.

Til slutt sier noen teorier at kolonien ble utslettet av spanjolene, da de hadde utslettet en lignende fransk koloni nær dagens Jacksonville tidligere i århundret. Denne siste teorien er den minst sannsynlige, siden spanjolene fremdeles lette etter den engelsk kolonien så sent som 1600, ti år etter at White oppdaget at kolonien var savnet.

Mest sannsynlig er det at kolonistene ble spredt ut over North Carolina for å samle ressurser. Området ved de ytre bankene var fremdeles i tørkeperioden. Lee Miller hevder i Solving the Mystery of the Lost Colony: Roanoke at den delen av bosetterne som flyttet til Croatan-øya antagelig giftet seg inn med innbyggerne mens de som flyttet inn i landet ble erobret og solgt i slaveri, som ville forklare den geografiske spredningen av fortellinger om «lokalisering av den tapte koloni» som ble laget i løpet av det 17. århundre.