Ringenes herre (1978)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
J.R.R. Tolkiens Ringenes herre
orig. J.R.R Tolkien's The Lord of the Rings
Generell informasjon
FilmtypeAnimasjon
SjangerEventyr
Utgivelsesår1978
Prod.landAmerikansk
Lengde2 t. 12 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiRalph Bakshi
ProdusentSaul Zaentz
ManusforfatterPeter S. Beagle
Chris Conkling
Basert på J.R.R. Tolkiens roman
MusikkLeonard Rosenman
SjeffotografTimothy Galfas
Foran kamera
MedvirkendeChristopher Guard
William Squire
Michael Scholes
John Hurt
Simon Chandler
Dominic Guard
Michael Graham Cox
Anthony Daniels
David Buck
Annen informasjon
BudsjettUSD 4 000 000 [1]
DistributørUnited Artists
Premiere15. november 1978 (USA)
Eksterne lenker
IMDb
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

J.R.R. Tolkiens Ringenes herre (engelsk: J.R.R Tolkien's The Lord of the Rings) er en animert eventyrfilm fra 1978 regissert av Ralph Bakshi. Det er en adapsjon av første halvdel av J.R.R. Tolkiens Ringenes herre. Filmen starter i Midgard og følger en gruppe med hobbiter, alver, mennesker, dverger og trollmenn som starter et brorskap. De drar av sted for å ødelegge «den ene ringen», som hadde blitt laget av Mørkets Herre Sauron.

Regissøren Ralph Bakshi hadde oppdaget Tolkiens fortellinger tidlig i sin karriere, og hadde allerede gjort flere forsøk på å lage en animasjonsfilm basert på Ringenes herre da han fikk produsent Saul Zaentz og distributør United Artists med på prosjektet.[2] Filmen er kjent for sin omfattende bruk av rotoscoping, en teknikk hvor en scene først blir filmet live, og så omgjort til animasjon på cels (ark av celluloid).[2] I filmen hører man stemmene til William Squire, John Hurt, Michael Graham Cox og Anthony Daniels. Manuskriptet ble skrevet av Peter S. Beagle, basert på et synopsis av Chris Conkling.[3]

Selv om Bakshis Ringenes Herre var en kassasuksess,[4][5] fikk den blandet mottagelse fra kritikerne, og produsentene ville ikke finansiere en oppfølger, som etter planen skulle fortelle resten av Tolkiens historie. Likevel skapte filmen ny interesse for Tolkiens forfatterskap, og inspirerte andre filmskapere til å bruke Tolkiens fortellinger som forelegg for nye filmverk. Peter Jacksons Ringenes herre-trilogi er ett av eksemplene på dette.

Handling[rediger | rediger kilde]

Tidlig i Midgards andre tideverv smir alvesmeder de nitten maktens ringer: ni for dødelige menn, sju for dvergherrene og tre for alvekongene. Like etter smir Mørkets Herre Sauron «den ene ringen», som er herskerringen. Etter at den siste alliansen av alver og menn har brutt sammen havner ringen hos Prins Isildur fra den andre siden av havet. Isildur blir drept av orker, og ringen blir liggende på bunnen av elven Anduin. Årene går, og Sauron får tak i de ni ringene som ble lagd for mennesker og gjør dem om til ringskrømt, forferdelige skapninger som saumfarer verden på jakt etter den ene ringen. Ringen ble omsider funnet av to venner, hvorav den ene, Sméagol, ble så fristet av ringens kraft, at han drepte sin venn Déagol for å få tak i den. Ringen forkvaklet ham om til et forvridd, gurglende vrak kjent kun som Gollum. Hans «kosteligste» ring ble senere oppdaget og tatt av Hobbiten Bilbo Lommelun ved en tilfeldighet.

Flere år senere, under Bilbos bursdagsfeiring i Hobsyssel, kommer trollmannen Gandalv og forteller ham at han skal overlate ringen til Frodo Lommelun. Bilbo sier seg enig, og drar fra Hobsyssel. Sytten år går, og Gandalv finner ut at Hobsyssel er i fare: onde makter har funnet ut at ringen er i Lommelunernes besittelse. Gandalv møter Frodo for å forklare ringens historie og faren den utgjør for alle i Midgard. Frodo forlater sitt hjem, og tar ringen med seg.

Han er sammen med tre hobbitvenner, Pippin, Munti og Sam. Etter en farefull flukt fra ringskrømtene som jaget dem, kommer endelig hobbitene til Bri, hvor de møter Aragorn (som først blir introdusert med navnet Vidvandre). Aragorn er en venn av Gandalv, og han leder hobbitene resten av veien til Kløvendal. På Blåstertoppen blir Frodo stukket av en magisk kniv av Heksekongen fra Angmar, et av de ni ringskrømtene. Deler av kniven blir sittende igjen i såret, og han blir sykere etter hvert som reisen fortsetter. Ringskrømtene tar dem igjen rett etter at de har møtt på alven Legolas, men like utenfor Kløvendal blir ringskrømtene slukt av en grunn, men forhekset elv. I Kløvendal blir Frodo helbredet av byens hersker, Elrond. Han møter Gandalv igjen, som har vært holdt i fangenskap av trollmannen Sarumann, men klarte å rømme. Sarumann planlegger å slå seg sammen med Sauron, men ønsker også å beholde den mektige ringen selv. Bilbo, Gandalv og de andre diskuterer om hva de skal gjøre med den ene ringen, og Frodo melder seg frivillig til å dra til Mordor, hvor ringen kan bli utslettet. Frodo drar fra Kløvendal med åtte ledsagere: Gandalv, Aragorn, Boromir – som er sønn av riksforstanderen i Gondor, Legolas, dvergen Gimli og de tre hobbitene i Frodos opprinnelige følge.

De forsøker å krysse Tåkefjellene, men det er for mye snø. I stedet må de ta veien under fjellene, gjennom Moria. Moria var et oldtids-dvergrike, men er nå fullt av orker og andre onde skapninger. Reisen blir alt annet enn fredfull, og Gandalv faller ned i en avgrunn i kamp mot en balrog. De gjenværende åtte medlemmene av brorskapet fortsetter gjennom alveporten Lothlórien, men Boromir forsøker underveis å ta ringen fra Frodo. Frodo bestemmer seg for å forlate de andre for å fortsette på reisen alene, men trofaste Sam insisterer på å slå følge med ham.

Boromir blir drept av orker mens han prøver å forsvare Munti og Pippin. De blir fanget av orkene, som vil ta dem med til Jarnagard gjennom landet Rohan. Hobbitene rømmer og flykter inn i Fangornskogen, hvor de møter Treskjegg, en gigantisk trelignende skapning. Aragorn, Gimli og Legolas drar på leting etter Munti og Pippin; de finner til slutt små fotavtrykk og følger dem inn i Fangornskogen. Der finner de Gandalv, som de trodde døde i gruvene i Moria. De fire rir til Rohans hovedstad Edoras, hvor Gandalv forteller Kong Théoden at hans folk er i fare. Aragorn, Gimli og Legolas reiser etter hvert videre til forsvarsverket Helmsdjupet.

I mellomtiden skjønner Frodo og Sam at Gollum forfølger dem, og fanger ham. Frodo synes synd på ham, og sier at han skal få leve hvis han leder dem til Dommedagsberget. Gollum lover å lede dem til en hemmelig inngang inn i Mordor. Ved Helmsdjupet kjemper Théodens menn mot orkene som er sendt av Sarumann. Gandalv ankommer neste morgen med Rohans riddere, akkurat i tide, og utsletter orkehæren.

Stemmer[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Regissør Ralph Bakshi ble introdusert til Ringenes herre på midten av 50-tallet, mens han arbeidet som animatør for Terrytoons. I 1957 startet den unge animatøren å overbevise folk om at den populære historien kunne fortelles med animasjon.[2] På den tiden tilhørte historiens rettigheter til Walt Disney,[1] men i 1968 ble rettighetene gitt videre til United Artists, hvor filmmakerne Stanley Kubrick og John Boorman begge prøvde å lage gjenskape fortellingen.[1]

På midten av 70-tallet fikk Bakshi – som hadde oppnådd salgssuksess ved å produsere voksenorienterte animasjonsfilmer som Fritz the Cat – nyss i UA og Boormans adapsjonsforsøk. Han ble fortalt at Boorman hadde planlagt å produsere alle tre delene av Ringenes herre som én film, og kommenterte: «Jeg tenkte det var galskap, uten tvil en mangel på karakter fra Boormans side. Hvorfor ville man forsøke å endre på noe som Tolkien gjorde?»[6] Når Boormans foreslåtte adapsjon gikk til grunne, gikk Bakshi til studioet og foreslo at han selv skulle regisserte en tredelt animasjonsfilm, basert på boka.

De sa det var greit, for Boorman hadde levert inn sitt 700-sider manuskript, og ønsker jeg å lese det? Jeg sa, 'vel, er det alle tre bøkene i én?' De sa, 'Ja, men han har endret mange av figurene og han har lagt til figurer. Han har noen luringer han selger i midten.' Jeg sa, 'Nei, jeg ønsker ikke å lese den. Jeg gjør det heller etter bøkene så godt vi kan, og bruker Tolkiens eksakte dialoger og scener.' De sa, 'Greit,' noe som satte meg ut, 'fordi vi skjønner ikke et ord av det Boorman skrev. Vi har aldri lest bøkene. […] Vi har ikke tid til å lese det. Du forstår det Ralph, så gå og gjør det.

Regissør Ralph Bakshi[6]

Metro-Goldwyn-Mayer-kontoret var lokalisert i samme bygning, og Bakshi snakket med daværende president Dan Melnick. «Jeg trodde han ville forstå hva ringene betyr, fordi UA forsto ikke.» [6] Bakshi og Melnick gjorde en avtale med Mike Medavoy om at United Artists skulle kjøpe Boormans manuskript. «Boormans manus kostet tre millioner USD, så Boorman var glad ved svømmebassenget, skrek og lo og drakk, fordi han fikk tre millioner USD for at manuskriptet hans skulle forkastes»[6] Likevel, etter at Melnick hadde fått sparken hos MGM, falt avtalen igjennom.[6] Bakshi kontaktet da Saul Zaentz (som hadde hjulpet med midler til Fritz the Cat) for å spørre om han kunne produsere Ringenes herre, noe Zaentz gikk med på. Før produksjonen startet ble den opprinnelig tredelte adapsjonen forhandlet ned til to deler hos United Artists, og Bakshi møtte Tolkiens datter Priscilla for å diskutere hvordan filmen burde bli lagd. Hun viste ham rommet hvor faren satt og skrev og tegnet. Bakshi sa, «Mitt løfte til Tolkiens datter var å være tro mot boka. Jeg ville ikke komme til å si, 'Hei, kast ut Gollum og endre disse to figurene.' Min jobb var å si, 'Dette er hva geniet sa.'»[7]

Regi[rediger | rediger kilde]

Ralph Bakshi slo fast at et av problemene med produksjonen av filmen var at filmen var episk, fordi «epikk drar ofte ut. Den største utfordringen var å være tro til boka.»[2] Når man spurte ham om hva han ville oppnå med filmen, sa Bakshi: «Målet var å få så mye kvalitet som mulig inn i verket. Jeg ønsket ekte illustrasjoner istedenfor tegneserier.»[2] Bakshi påstår at beskrivelsene ble fjernet fordi de blir sett i filmen:

Det er ikke viktig for meg hvordan en hobbit ser ut. Alle har sin egen idé om hvordan figurene ser ut. Det er viktig for at Tolkiens energi overlever. Det er viktig at kvaliteten på animasjonene står seg til Tolkiens kvalitet. Hvem bryr seg om hvor stor Gandalvs nese er? Det er en tendens innen animasjon å kun bekymre seg om tegningene. Hvis filmen fungerer, om du så er enig i Bilbos ansikt eller ikke, så blir resten ubetydelig.

Ralph Bakshi[2]

Bakshis hovedinspirasjon til filmens kunststil var klassiske illustrasjoner av blant annet Howard Pyle og N. C. Wyeth; han påsto at ingen dalevende illustratører hadde en innflytelse på filmens stil.

Filmen er et sammenstøt mellom mange ulike stiler, slik som i alle mine filmer. Jeg liker lunefulle bakgrunner. Jeg liker drama. Jeg liker masse intense farger. Selvfølgelig var det et stort problem å kontrollere tegnerne, slik at de tegnet likt. Hvordan kan man få 600 personer til å tegne samme figur helt likt? Det er en tendens at man ønsker at kunstneren skal ha litt frihet, men da ville noen glemme en hatt eller et horn på en skuespiller. [...] Jeg tror jeg har oppnådd ekte illustrasjoner i motsetning til tegneserier. Artistisk sett kan vi gjøre akkurat som vi vil.

Ralph Bakshi[2]

Manuskriptskriving og utvikling[rediger | rediger kilde]

Et tidlig utkast av filmen ble skrevet av Chris Conkling,[1] som fortalte størstedelen av historien med tilbakeblikk fra Muntis ståsted.[3] Etter at Bakshi og Zaentz så Conklings første utkast, kalte de inn fantasyforfatteren Peter S. Beagle for å omskrive stykket.[3][1] Ifølge hjemmesiden til utgiveren Conlan Press, skrev Beagle flere utkast av manuskriptet for kun 5 000 USD, men han hadde fått løfte fra Saul Zaentz om at han skulle få andre, bedre betalte prosjekter senere. Zaentz gikk senere tilbake på de løftene.[8]

Filmen har noen avvik fra boka, men som helhet følger den Tolkiens fortelling ganske presist. Under adapsjonsprosessen sa Bakshi at noen elementer i historien «måtte utelates, men ingenting av historien har egentlig blitt endret.»[2] Filmen korter kraftig ned på Frodos reise fra Lommekroken til Bri. Han hopper over bonden Maggots hus, Frodos hus i Bukkland, og huset til den mystiske Tom Bombadill, langt inne i Gamleskogen. Maggot og hans familie, og Bombadill og hans kone Goldberry er derfor alle fjernet, sammen med Feite Bolger, en hobbit som slår seg sammen med Frodo i begynnelsen. Ifølge Bakshi er figuren Tom Bombadill «droppet» fordi «han dro ikke historien videre.»[2]

Noen endringer var i klesbruken. For eksempel: Sarumann den Hvite får tittelen «Sarumann av Mange Farger» som i Tolkiens roman. I romanen brukte han i utgangspunktet hvitt, men modifiserte kåpen sin. I filmen er kåpen hans verken hvit eller farget, men har forskjellige nyanser av rød. Legolas går i sølv og grå klær, selv om han i boka er «kledd i grønt og brunt». Aragorn gikk også i «rusten grønn og brun» bekledning i boka, men hans utstyr har forskjellige nyanser av brunt i filmen. Boromir har på seg en hornhjelm i filmen, selv om det ikke er nevnt i boka.

I scenen hvor ringskrømtene ankommer hobbitenes rom og hakker opp sengene deres, men finner ut at de ikke er der, skildres ikke i boka, kun ettervirkningene av det. Tolkien antyder også at angrepet som ble gjort av ringskrømtenes agenter i Bri, kanskje inkluderte en Bill Ferny, ikke ringskrømtene selv (Selv om de var til stede i byen).

Avbildningen av slaget om Helmsdjupet skiller seg litt fra noen detaljer i boka. Festningen selv er kalt «Helmsdjupet» i filmen, mens i boka var den kalt «Hornburg», og «Helmsdjupet» er navnet på dalen hvor festningen er lokalisert, eller mer presist, fjellkløften bak festningen. Den eksplosive sprengningsilden, her «Jarnagardflammen», blir vist som magiske prosjektiler skutt fra Jarnagard selv. I filmen er Éomer vist som en eksildrevet mann, funnet av Gandalv; sammen redder de Helmsdjupet. I boka var han til stede under kampen fra begynnelsen av, og Gandalv ankommer med Erkenbrand for å bryte beleiringen.

Animasjon[rediger | rediger kilde]

Publisiteten til filmen annonserte at Bakshi hadde laget det «første filmmaleri», ved å benytte «en helt ny teknikk innen filmlaging».[2] Mye av filmen benyttet seg av levende bilder, som så ble rotoscopet for å lage et animert utseende.[2] Dette sparte masse produksjonskostnader og ga de animerte figurene et mer realistisk utseende. Animasjonshistoriker Jerry Beck skrev i The Animated Movie Guide at «frem til nå har ikke animerte filmer avbildet massive kampscener med hundrevis av figurer. Ved å bruke rotoscoping kunne Bakshi spore veldig komplekse scener fra de levende bildene og følge dem inn i animasjonen, og dermed dra fordeler av kompleksiteten levende bilder kan fange uten å måtte punge ut med de ekstreme kostnadene det er ved levende film.»[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Beck, Jerry (2005). The Animated Movie Guide. Chicago Review Press. s. page 155. ISBN 9781556525919. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k Jim Korkis. «If at first you don't succeed ... call Peter Jackson». Jim Hill Media. Besøkt 9. januar 2007. 
  3. ^ a b c Croft, Janet Brennan. «Three Rings for Hollywood: Scripts for The Lord of the Rings av Zimmerman, Boorman, og Beagle». University of Oklahoma. Arkivert fra originalen 20. desember 2014. Besøkt 9. januar 2007. 
  4. ^ Maltin, Leonard (1987). Of Mice and Magic: A History of American Animated Cartoons. Plume. ISBN 978-0452259935. 
  5. ^ Sacks, Terence J. (2000). Opportunities in Animation and Cartooning Careers. McGraw-Hill. s. page 37. ISBN 0658001833. 
  6. ^ a b c d e Robinson, Tasha (31. januar 2003). «Interview with Ralph Bakshi». The Onion A.V. Club. Archived from the original on 12. oktober 2007. Besøkt 9. januar 2007. 
  7. ^ Riley, Patrick (7. juli 2000). «'70s Version of Lord of the Rings 'Devastated' Director Bakshi». Fox News. Arkivert fra originalen 5. februar 2007. Besøkt 9. januar 2007. 
  8. ^ «Beagle/Zaentz FAQ». Conlan Press. Arkivert fra originalen 22. juli 2012. Besøkt 9. januar 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ringenes_herre_(1978)&oldid=23836392»