Ringenes herre (1978)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
J.R.R. Tolkiens Ringenes herre
Orig. J.R.R Tolkien's The Lord of the Rings
Nasjonalitet USA
Språk Engelsk
Regissør Ralph Bakshi
Produsent Saul Zaentz
Manus Peter S. Beagle
Chris Conkling
Basert på J. R. R. Tolkiens roman
Medvirkende Christopher Guard
William Squire
Michael Scholes
John Hurt
Simon Chandler
Dominic Guard
Michael Graham Cox
Anthony Daniels
David Buck
Musikk Leonard Rosenman
Sjeffotograf Timothy Galfas
Klipp Donald W. Ernst
Filmselskap USA United Artists
Utgivelsesår 15. november 1978
Lengde 133 min
Budsjett 4 000 000 USD[1]
IMDb-profil
Tolkien i 1916 iført britisk uniform

J.R.R. Tolkiens Ringenes herre (engelsk: J.R.R Tolkien's The Lord of the Rings) er en animert fantasy-film regissert av Ralph Bakshi. Det er en tilpasning til første halvdel av J. R. R. Tolkiens Ringenes herre. Filmen starter i Midgard og følger en gruppe med Hobbitter, alver, mennesker, dverger og trollmenn som starter et brorskap. De setter ut på en jakt for å ødelegge den ene ringen laget av Mørkets Herre Sauron, og dermed forsikre hans død. I filmen hører man stemmen til William Squire, John Hurt, Michael Graham Cox og Anthony Daniels. Manuskriptet ble skrevet av Peter S. Beagle, basert på en tidligere kladd av Chris Conkling.[2]

Regissør Ralph Bakshi kom uventet over Tolkiens skriverier tidlig i sin karriere, og gjorde flere forsøk på å produsere Ringenes herre som en animasjonsfilm før han fikk støtte fra produsent Saul Zaentz og distributør United Artists.[3] Filmen er kjent for sitt utvidede bruk av rotoscoping, en teknikk hvor scene først blir filmet live, og så omgjort til animasjon på ark[3] Selv om filmen var en finansiell suksess,[4][5] så fikk den mikset reaksjon fra kritikerne, og de originale produsentene nektet å gi midler til en oppfølger for å dekke resten av historien. Sett bort ifra dette så tente det en ny interesse for Tolkiens skriving, og inspirerte til produksjon av flere tilpasninger til histroien.

Historien[rediger | rediger kilde]

Tidlig i Midgards andre tideverv så smir alvesmeder de nitten alveringene for dødelige menn, dvergherrene og alvekongene. På samme tidspunkt smir Mørkets Herre Sauron den ene ringen som skal herske over alle. Når den siste alliansen av alver og menn bryter sammen så faller ringen i Prins Isildur fra den andre siden av havet, og etter at Isildur blir drept av orker, så blir ringen liggende på bunnen av elven Anduin. Igjennom tidene så fanger Sauron de ni ringene lagd for menn og gjør dem om til ringskrømter, forferdelige skapninger som saumfarer verden på jakt etter den ene ringen. Ringen ble funnet av to venner, hvorav den ene, Sméagol, ble så fristet av ringens kraft at han drepte sin venn Déagol for å få den. Ringen forkvaklet ham om til et forvridd, gurglende vrak kjent kun som Gollum. Han «kosteligste» ring ble senere oppdaget og tatt av Hobbitten Bilbo Lommelun ved en tilfeldighet.

Flere år senere, under Bilbos bursdagsfeiring i Hobsyssel, så kommer trollmannen Gandalv og forteller ham at han skal forlate ringen hos Frodo Lommelun. Bilbo sier seg enig, og forlater Hobsyssel. Sytten år går, og Gandalv finner ut at Hobsyssel er i fare: onde makter har funnet ut at ringen er i Lommelunernes besittelse. Gandalv møter Frodo for å forklare ringens historie og faren den utgjør for alle i Midgard. Frodo forlater sitt hjem, og tar ringen med seg.

Han er sammen med tre hobbittvenner, Pippin, Munti og Sam. Etter en heseblesendes flukt fra ringskrømtene som jaget dem så kommer endelig hobbitene til Bri, hvor de møter Aragorn (som først ble introdusert som Strider), en venn av Gandalv, som leder dem resten av veien til Kløvendal. Frodo blir stukket av en kniv innsvøpt i ond magi av ringskrømtet heksekongen fra Angmar på toppen av Blåstertoppen. Deler av kniven forblir i såret, og han blir sykere etterhvert som reisen fortsetter. Ringskrømtene tar dem igjen rett etter at de har møtt på alven Legolas, og ved en grunn elv like utenfor Kløvendal så blir ringskrømtene slukt av den forheksede elven. I Kløvendal blir Frodo helbredet av stedets herre, Elrond. Han møter Gandalv igjen, som er holdt fange av trollmannen Sarumann, som planlegger å slå seg sammen med Sauron, men som også ønsker ringen for seg selv. Bilbo, Gandalv og de andre diskuterer om hva de skal gjøre med den ene ringen, og Frodo melder seg frivillig til å dra til Mordor, hvor ringen kan bli utslettet. Frodo drar fra Kløvendal med åtte kompanjonger: Gandalv; Aragorn; Boromir, sønn av riksforstanderen i Gondor; Legolas; Gimli dvergen; og Frodos originale følge på tre hobbiter.

Deres forsøk på å krysse Tåkefjellene blir avskåret av mengder snø, og de blir tvunget til å ta veien under fjellene gjennom Moria. Moria var et oldtids dvergrike, men er nå fullt av orker og andre onde skapninger, og Gandalv faller ned i en avgrunn etter å nedkjempet en balrog. De gjenværende åtte medlemmene av brorskapet fortsetter gjennom alvporten Lothlórien, men Boromir forsøker å ta ringen fra Frodo. Frodo bestemmer seg for å forlate de andre for å fortsette på reisen alene, men trofaste Sam insisterer på å slå følge med ham.

Boromir blir drept av orker mens han prøver å forsvare Munti og Pippin. De blir fanget av orkene, som har som mål å ta dem med til Jarnagard gjennom landet Rohan. Hobbitene rømmer og flykter inn i Fangornskogen hvor de møter Treskjegg, en gigantisk trelignende skapning. Aragorn, Gimli og Legolas sporer Munit og Pippin; de finner til slutt små fotavtrykk og følger dem inn i Fangornskogen. Der finner de Gandalv, som de trodde døde i minene i Moria. De fire rir til Rohans hovedstad Edoras, hvor Gandalv forteller Kong Théoden at hans folk er i fare. Aragorn, Gimli og Legolas reiser da videre til forsvarsverket Helmsdjupet.

I mellomtiden så skjønner Frodo og Sam at Gollum forfølger dem, og fanger ham. Frodo får medfølelse med ham, og lar ham leve i bytte mot at han leder dem til Dommedagsberget. Gollum lover å lede dem til en hemmelig inngang inn i Mordor. Ved Helmsdjupet så kjemper Théodens menn for å motså angrepet fra orkene som er sendt av Sarumann. Gandalv ankommer neste morgen med Rohans riddere, akkurat i tide, og utsletter orkehæren.

Stemmer[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Regissør Ralph Bakshi ble introdusert til Ringenes herre i midten av 50-tallet, dette var når han arbeidet som animator for Terrytoons. I 1957 så startet den unge animatoren å overbevise mennesker at historien kunne fortelles med animasjon.[3] På den tiden så tilhørte historiens rettigheter til Walt Disney,[1] men i 1968 så ble rettighetene gitt videre til United Artists, hvor filmmakerne Stanley Kubrick og John Boorman begge prøvde å tilpasse historien.[1]

På midten av 70-tallet så lærte Bakshi – som hadde oppnådd salgssuksess ved å produsere voksenorienterte animasjonsfilmer, slik som Fritz the Cat – fra UA og Boormans forsøk på å tilpasse historien. Han ble fortalt at Boorman hadde planlagt å produsere alle tre delene av Ringenes herre som én film, og kommenterte «Jeg tenkte det var galskap, uten tvil en mangel på karakter fra Boormans side. Hvorfor ville man forsøke å endre på noe som Tolkien gjorde?»[6] Når Boormans foreslåtte tilpasning gikk til grunne så gikk Bakshi til studio og foreslo at han regisserte en tredelt animasjonsfilm tilpasset fra boka:

Sitat De sa det var greit, for Boorman hadde levert inn sitt 700-sider manuskript, og ønsker du å lese det? Jeg sa, 'vel, er det alle tre bøkene i én?' De sa, 'Ja, men han har endret mange av figurene og han har lagt til figurer. Han har noen luringer han selger i midten.' Jeg sa, 'Nei, jeg ønsker ikke å lese den. Jeg gjør heller etter bøkene så godt vi kan, og bruker Tolkiens eksakte dialoger og scener.' De sa, 'Greit,' noe som slo meg, 'fordi vi skjønner ikke et ord av det Boorman skrev. Vi har aldri lest bøkene. […] Vi har ikke tid til å lese det. Du forstår det Ralph, så gå å gjør det. Sitat
– Regissør Ralph Bakshi[6]

Metro-Goldwyn-Mayer-kontoret var lokalisert i samme bygning, og Bakshi snakket med daværende president Dan Melnick. «Jeg trodde han ville forstå hva ringene betyr, fordi UA forsto ikke.» [6] Bakshi og Melnick gjorde en avtale med Mike Medavoy at United Artists skulle kjøpe Boormans manuskript. «Boormans manus kostet tre millioner USD, så Boorman var glad ved svømmebassenget, skrek og lo og drakk, fordi han fikk tre millioner USD for at manuskriptet hans skulle forkastes»[6] Likevel, etter at Melnick hadde fått fyken hos MGM, så falt avtalen igjennom.[6] Bakshi kontaktet da Saul Zaentz (Som hadde hjulpet med midler til Fritz the Cat) for å spørre om han kunne produsere Ringenes herre, og Zaentz var med. Før produksjonen startet så ble den originale tredelstilpasningen forhandlet ned til to deler hos United Artists, og Bakshi møtte Tolkiens datter Priscilla for å diskutere hvordan filmen burde bli lagd. Hun viste ham rommet hvor faren satt og skrev og tegnet. Bakshi sa, «Mitt løfte til Tolkiens datter var å være tro mot boka. Jeg ville ikke komme til å si, 'Hei, kast ut Gollum og endre disse to figurene.' Min jobb var å si, 'Dette er hva geniet sa.'»[7]

Regi[rediger | rediger kilde]

Ralph Bakshi slo fast at et av problemene med produksjonen av filmen var at filmen var episk, fordi «epikk drar ofte. Den største utfordringen var å være tro til boka.»[3] Når man spurte ham om hva han ville oppnå med filmen, så sa Bakshi: «Målet var å få så mye kvalitet som mulig inn i verket. Jeg ønsket ekte illustrasjoner istedenfor tegneserier.»[3] Bakshi påstår at beskrivelsene ble fjernet fordi de blir sett i filmen:

Sitat Det er ikke viktig for meg hvordan en hobbit ser ut. Alle har sin egen idé om hvordan figurene ser ut. Det er viktig for at Tolkiens energi overlever. Det er viktig at kvaliteten på animasjonene står seg til Tolkiens kvalitet. Hvem bryr seg om hvor stor Gandalvs nese er? Det er en tendens innen animasjon å kun bekymre seg om tegningene. Hvis filmen fungerer, om du så er enig i Bilbos ansikt eller ikke, så blir resten ubetydelig. Sitat
– Ralph Bakshi[3]

Bakshi hovedsinnflyttelse på filmens artistikk var klassiske illustrasjoner slik som Howard Pyle og N. C. Wyeth; han påsto at ingen dalevende illustratører hadde en innflytelse på filmens stil.

Sitat Filmen er et sammenstøt mellom mange ulike stiler, slik som i alle mine filmer. Jeg liker lunefulle bakgrunner. Jeg liker drama. Jeg liker masse intense farger. Selvfølgelig var det et stort problem å kontrollere artistene slik at de tegnet likt. Hvordan kan man ha 600 personer tegne samme figur helt likt? Det er en tendens at man ønsker at kunstneren skal ha litt frihet, men da ville noen glemme en hatt eller et horn på en skuespiller. [...] Jeg tror jeg har oppnådd ekte illustrasjoner i motsetning til tegneserier. Artistisk sett så kan vi gjøre akkurat som vi vil. Sitat
– Ralph Bakshi[3]

Manuskriptskrivning og utvikling[rediger | rediger kilde]

Et tidlig utkast av filmen ble skrevet av Chris Conkling,[1] som fortalte størstedelen av historien med tilbakeblikk, fra Muntis ståsted.[2] Etter at Bakshi og Zaentz så Conklings første utkast så kalte de inn fantasy-forfatteren Peter S. Beagle for å omskrive stykket.[2][1] Ifølge hjemmesiden til utgiveren Conlan Press så skrev Beagle flere utkast av manuskriptet for kun 5 000 USD, men han hadde fått løfte fra Saul Zaentz at han skulle leie han inn til andre bedre betalte prosjekter senere. Zaentz gikk senere tilbake på de løftene.[8]

Filmen har noen avvik fra boka, men alt sett under ett så følger den Tolkiens fortelling ganske presist. Under tilpasningsprossessen så sa Bakshi at noen elementer i historien «måtte utelates, men ingenting av historien har egentlig blitt endret.»[3] Filmen forkorter kraftig ned på Frodos reise fra Lommekroken til Bri. Han hopper over bonden Maggots hus, Frodos hus i Bukkland, og huset til den mystiske Tom Bombadill langt inne i Gamleskogen. Maggot og hans familie, og Bombadill og hans kone Goldberry er derfor alle fjernet, sammen med Feite Bolger, en hobbit som slår seg sammen med Frodo i begynnelsen. Ifølge Bakshi så er figuren Tom Bombadill «droppet» fordi «han dro ikke historien videre.»[3]

Noen endringer var i klesbruken. For eksempel: Sarumann den Hvite får tittelen «Sarumann av Mange Farger» som i Tolkiens roman. I den så brukte han i utgangspunktet hvit, men modifiserte kåpen sin. Likevel, i filmen så er kåpen hans verken hvit eller farget, men har forskjellige skyggelegginger av rød. Legolas går i sølv og grå klær, selv om han i boka er «kledd i grønt og brunt». Aragorn gikk også i «rusten grønn og brun»[9] i boka, men hans utstyr har forskjellige skyggelegginger av brunt i filmen. Boromir har på seg en hornhjelm, selv om det ikke er nevnt i boka.

I scenen hvor ringskrømtene ankommer hobbitens rom og flenger opp sengene deres, men finner ut at de ikke er der, er ikke i boka, bare ettervirkningene av det.[10] Tolkien antyder også at angrepet som ble gjort av ringskrømtenes agenter i Bri kanskje inkluderte en Bill Ferny, ikke ringskrømtene selv (Selv om de var tilstede i byen).

Avbildningen av slaget om Helmsdjupet skiller seg litt fra noen detaljer i boka. Festningen selv er kalt «Helmsdjupet» i filmen, mens i boka var den kalt «Hornburg», og «Helmsdjupet» er navnet på dalen hvor festningen er lokalisert,[11] eller mer presist, fjellkløften bak festningen.[12] Den eksplosive sprengningsilden, her «Jarnagardflammen», blir vist som magiske prosjektiler skutt fra Jarnagard selv. Éomer er vist som en sviker funnet av Gandalv; sammen så redder de Helmsdjupet. I boka så var han tilstede under kampen, og Gandalv ankommer med Erkenbrand.[11]

Animasjon[rediger | rediger kilde]

Publisiteten til filmen annonserte at Bakshi hadde laget «første filmmaleri» ved å benytte «en helt ny teknikk innen filmlaging»[3] Mye av filmen benyttet seg av levende bilder som så ble rotoscopet for å lage et animert utseende.[3] Dette sparte masse produksjonskostnader og ga de animerte figurene et mer realistisk utseende. Animasjonshistoriker Jerry Beck skrev i The Animated Movie Guide at «frem til nå så har ikke animerte filmer avbildet massive kampscener med hundrevis av figurer. Ved å bruke rotoscoping kunne Bakshi spore veldig komplekse scener fra de levende bildene og følge dem inn i animasjonen, og dermed dra fordeler av kompleksiteten levende bilder kan fange uten å måtte punge ut med de ekstreme kostnadene det er ved levende film.»[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Beck, Jerry (2005). The Animated Movie Guide. Chicago Review Press. ss. page 155. ISBN 9781556525919. 
  2. ^ a b c Croft, Janet Brennan. Three Rings for Hollywood: Scripts for The Lord of the Rings av Zimmerman, Boorman, og Beagle. University of Oklahoma. Besøkt 9. januar 2007.
  3. ^ a b c d e f g h i j k Jim Korkis. If at first you don't succeed ... call Peter Jackson. Jim Hill Media. Besøkt 9. januar 2007.
  4. ^ Maltin, Leonard (1987). Of Mice and Magic: A History of American Animated Cartoons. Plume. ISBN 978-0452259935. 
  5. ^ Sacks, Terence J. (2000). Opportunities in Animation and Cartooning Careers. McGraw-Hill. ss. page 37. ISBN 0658001833. 
  6. ^ a b c d e Robinson, Tasha (31. Januar, 2003). Interview with Ralph Bakshi. The Onion A.V. Club. Besøkt 9. januar 2007.
  7. ^ Riley, Patrick (7. juli, 2000). '70s Version of Lord of the Rings 'Devastated' Director Bakshi. Fox News. Besøkt 9. januar 2007.
  8. ^ Beagle/Zaentz FAQ. Conlan Press. Besøkt 9. januar 2007.
  9. ^ Mal:ME-ref
  10. ^ Mal:ME-ref
  11. ^ a b Mal:ME-ref
  12. ^ Mal:ME-ref

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]