Riftdal
En riftdal er en dal som oppstår ved at jordskorpen på et kontinent eller mellom to latente kontinenter sprekker opp langs en forkastning, og danner to jordplater som sklir fra hverandre. Dette kan utvikles fra en graben (nedsynking av jordskorpen) på et kontinent,[1] men mer vanlig er det at en riftdal oppstår ved at to jordplater regelrett sklir fra hverandre i hver sin retning. I motsetning til en graben kjennetegens en riftdal av at den sprekker langs grensen mellom to tektoniske plater, og over tid skaper landmasser eller kontinenter som driver fra hverandre.
En riftdal dannes i tre stadier:
- Et vulkansk trykk nedenfra presser jordskorpen oppover, og den tynne jordskorpen over trykket sprekker opp langs forkastninger. Sprekkdannelsen gir adgang for økt vulkansk aktivitet, fordi flytende magma stiger opp i forkastning(ene).[2]
- Etter hvert glir de to kontinene(platene) lengre fra hverandre og drar forkastningslagene med seg. Hav siver inn mellom platene, som dermed skiller lag fysisk. Havet mellom jordplatene (kontinentene) skaper en oppbygging av sedimenter på havbunnen, dvs i bunnen av forkastningssonen.
- Dersom jordskorpens plater eller kontinenter sklir langt fra hverandre, vil man se vitnesbyrd etter rift-dannelsen på to måter: I en landsgående vulkansk rygg i havet mellom dem, og ved at bergartene på hver side har fellestrekk som minner om at områdene én gang hang sammen.
Eksempler på riftdaler[rediger | rediger kilde]
Eksempler på riftdaler i ulike stadier er Den midtatlantiske ryggen og Den store riftdalen («Great Rift Valley») som går nord-sør i det østlige Afrika.[3] Lake Superior i Nord-Amerika ligger midt i en riftdal som har sprukket opp på tvers i det nordamerikanske kontinentet. Oslofeltet fra Langesund til Ringsaker har opphav som en riftdal. Rhinens dalføre og Jordanelvens dalføre er riftdaler.[4]
Den store riftdalen har bare delvis blitt fylt med hav (Rødehavet) – den nordlige delen av riftdalen i Israel-Jordan og den sørligste fra Etiopia til Kenya har ennå ikke blitt skilt av hav, men det vil skje over lang tid. Midtdelen er derimot allerede sprukket helt opp og fylt av Rødehavet. Om 50 millioner år vil sannsynligvis den østafrikanske subplaten drive helt bort fra den afrikanste kontinentplaten langs riftdalen, og Rødehavet vil strekke seg ned til Viktoriasjøen og enda lengre sør.
For 150 millioner år siden begynte superkontinentet Pangaea å sprekke opp, og Afrika og Sør-Amerika drev sakte i hver sin retning. Havet sigde inn i forkastningene og vulkansk aktivitet økte i riftsonen. I dag har kontinentene drevet langt bort fra hverandre, men riftdannelsen avsløres av sammenfallende kystform, felles bergarter, og en lang, parallell vulkansk rygg midt ute i Sør-Atlanteren. Langs begge kontinentenes atlantiske kyster finner vi avsetninger fra kritt og tertiær, og det er likheter mellom dyrearter på kontinentene som gjennom genetikkstudier daterer atskillelsen i tråd med andre indisier.
På samme måte har også det europeiske (Baltika) og nordamerikanske (Laurentia) kontinentet sklidd fra hverandre, etter dannignen av Den kaledonske fjellkjede mellom kontinentene i devon. Disse to kontinentene støtte først sammen, for så å skille lag.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Regler og råd for navnsetting av geologiske enheter i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. 1986.
- ^ Vitenskapens verden. [Oslo]: Norsk Fogtdal A/S. 1988. ISBN 8290388993.
- ^ Under Afrikas sol. [Oslo]: Det beste. 1997. ISBN 8270102946.
- ^ Opplev naturen: naturglede, naturforståelse, naturkunnskap. Oslo: Det Beste. 1981. ISBN 8270101192.