Richard Pryor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Richard Pryor
Richard Pryor (1986) (cropped).jpg
Richard Pryor i februar 1986
Fødselsnavn Richard Franklin Lennox Thomas Pryor III
Født 1. desember 1940
Peoria, Illinois, USA
Døde 10. desember 2005 (65 år)
Encino, California, USA
Medium Stand-up, film, television
Aktive år 1963–1999
Sjanger(e) Satire, observasjonskomedie, svart komedie, improvisasjonskomedie, rollekomedie
Emne(r) Rasisme, raserelasjoner, politikk i USA, afrikansk-amerikansk kultur, menneskelig seksualitet, selvnedsettende, dagligliv, narkotikabruk
Påvirkninger Lenny Bruce,[1] Jack Benny, Jonathan Winters, Bill Cosby, Dick Gregory, Redd Foxx, Paul Mooney
Påvirket George Carlin,[2] Martin Lawrence,[3] George Lopez,[4] Denis Leary, Eddie Izzard, Dave Chappelle,[5] Chris Rock,[6] Eddie Murphy,[6] Whoopi Goldberg,[7] Bill Hicks,[8] Robin Williams,[7]-Lewis Black[9] Colin Quinn,[10] Bernie Mac,[6] Louis C.K.,[11] Patton Oswalt[12] Artie Lange,[13] and Jim Norton[14]
Ektefelle(r) Patricia Price (1960–1961)
Shelley R. Bonus (1968–1969)
Deborah McGuire
(1977–1978)
Jennifer Lee (1981–1982)
Flynn Belaine (1986–1987)
Flynn Belaine (1990–1991)
Jennifer Lee (2001–2005)
Notable arbeider og roller That Nigger's Crazy
Bicentennial Nigger
Han selv i Richard Pryor: Live in Concert og Richard Pryor: Live on the Sunset Strip
Zeke Brown i Blue Collar

Grover T. Muldoon i Silver Streak
Harry Monroe i Stir Crazy
Gus Gorman i Superman III

Nettsted RichardPryor.com
Emmy Awards
Writing in Variety or Music
1974 Lily
Grammy Awards
Best Comedy Album
1975 That Nigger's Crazy
1976 ...Is It Something I Said?
1977 Bicentennial Nigger
1982 Rev. Du Rite
1983 Live on the Sunset Strip
American Comedy Awards
Lifetime Achievement Award in Comedy 1993

Richard Franklin Lennox Thomas Pryor III (født 1. desember 1940 i Peoria i Illinois, død 10. desember 2005 i Encino i California) var en amerikansk komiker og skuespiller.

Richard begynte sin karriere som stå-opp-komiker. Han hadde småroller i filmer fra slutten av 1960-tallet og fikk sitt store gjennombrudd i 1972 i filmen Lady Sings the Blues, som gav ham Oscar-nominasjon i klassen for beste mannlige birolle.

Pryor hadde en utrolig evne til å gestalte halliker, narkomane og alkoholikere. Han brøt mange barrierer for afroamerikanske komikere og var en av de første sorte skuespillerne som hadde nok innflytelse til å inngå sine egne avtaler i Hollywood. I 1983 signerte han en fem-års kontrakt med Columbia Pictures verdt 40 millioner dollar. Han samspilte i flere filmer med Gene Wilder (bl.a. To tufser bak gitter), noe som gjorde at også «det hvite amerika» virkelig fikk øynene opp for svarte skuespillere. Sammen utgjorde de en duo som alltid fikk smilet og latteren til å sitte løst, der de utfyllte hverandre nesten på samme måte som «Helan og Halvan».

I 1986 kunngjorde Richard Pryor at han var rammet av multippel sklerose. Hans siste rolle var i Lost Highway av David Lynch i 1997. Han hadde også en gjesteopptreden i Akutten (ER) i 2004, hvor han var sengeliggende hele tiden (grunnet sykdommen), for å fremme arbeidet for å finne en kur mot MS. Pryor døde av hjertestans 65 år gammel om morgenen 10. desember 2005. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Staff writer (21. mai 2004). «Pryor: I Owe It All to Lenny Bruce». Contactmusic.com. Besøkt 23. august 2009. 
  2. ^ "George Carlin". Inside the Actors Studio. Bravo. 2004-10-31. No. 4, season 1.
  3. ^ Allis, Tim (12. april 1993). «Court Jester». People. Besøkt 23. august 2009. 
  4. ^ Lopez, George; Keteyian, Armen (2004). Why You Crying?: My Long, Hard Look at Life, Love, and Laughter. Simon and Schuster. ISBN 0743259947. 
  5. ^ "Dave Chappelle". Inside the Actors Studio. Bravo. 2006-02-12. No. 10, season 12.
  6. ^ a b c Reid, Shaheem (December 12, 2005). "Chris Rock, Bernie Mac, Eddie Murphy Call Pryor The Real King Of Comedy — 'Without Richard, There Would Be No Me,' Bernie Mac Says". MTV. Retrieved January 11, 2010.
  7. ^ a b Richard Pryor: I Ain't Dead Yet, #*%$@!!, 2003, Comedy Central
  8. ^ Fade to Black - Interviews - Bill Hicks[død lenke]
  9. ^ Gillette, Amelie (7. juni 2006). «Lewis Black». The A.V. Club. Besøkt 17. juni 2010. 
  10. ^ «Colin Quinn». Popentertainment.com. Besøkt 17. juni 2010. 
  11. ^ «Interview with Louis C.K.». One Night Stand. HBO. 2005. Besøkt 6. desember 2007. 
  12. ^ http://web.archive.org/web/20071013165258/http://aspecialthing.com/phpbb/viewtopic.php?t=1465
  13. ^ Kirschling, Gregory (7. november 2008). «Artie Lange: 'F--- It, I'll Write a Book'». Entertainment Weekly. Besøkt 11. november 2008. 
  14. ^ «Interview with Jim Norton». One Night Stand. HBO. 2005. Besøkt 23. august 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

personstubbDenne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)