Richard Feynman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Richard P Feynman)
Gå til: navigasjon, søk
Richard Feynman
Richard Feynman
Født 11. mai 1918
Far Rockaway, Queens, New York, USA
Død 15. februar 1988 (69 år)
Los Angeles, California, USA
Yrke forfatter
ingeniør
fysiker
  (Partikkelfysikk
Kvanteelektrodynamikk)
Nasjonalitet Amerikansk
Religion Ateisme
Bopel USA
Institusjoner Manhattanprosjektet
Cornell University
California Institute of Technology
Alma mater Massachusetts Institute of Technology (B.S.),
Princeton University (Ph.D.)
Fagfelt Fysikk
Akademisk veileder John Archibald Wheeler
Influerer Paul Dirac
Priser og utmerkelser Albert Einstein-prisen (1954)
Nobelprisen i fysikk (1965)

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1965

Richard Phillips Feynman (født 11. mai 1918, død 15. februar 1988) var en av de mest innflytelsesrike amerikanske fysikere i det 20. århundre, med uvurderlige bidrag til forståelsen av kvantemekanikk og elementærpartikkelfysikk. Han deltok i Los Alamos med utviklingen av de første atombombene. Etter krigen var han først noen år professor i teoretisk fysikk ved Cornell University og senere ved California Institute of Technology.

Feynman ble i 1965 sammen med Julian Schwinger og Sin-Itiro Tomonaga tildelt Nobelprisen i fysikk for sitt arbeide med kvanteelektrodynamikk. I tillegg har han levert fundamentale bidrag til forståelsen av kvantevæsker, kvantisering av gravitasjonsfeltet og kvarkteori. På slutten av sitt liv ble han medlem av Rogers-kommisjonen som undersøkte Challenger-ulykken. Han var kjent som en inspirerende foreleser og formidler, mens han privat var en begeistret amatørmaler og -musiker. I tillegg har han forfattet flere bøker som ikke er direkte knyttet til hans fagfelt, slik som Surely You're Joking, Mr. Feynman!, What Do You Care What Other People Think? og Tuva Or Bust!.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Feynman ble født i Far Rockaway, Queens, New York; hans foreldre var jødiske, selv om de ikke praktiserte jødedommen som religion. Den unge Feynman var kraftig påvirket av sin far, som oppfordret ham til å stille spørsmål for å utfordre ortodoks tenkning. Hans mor videregav en sterk sans for humor til ham, som han bevarte hele sitt liv. Feynman giftet seg med sin ungdomskjæreste Arline Greenbaum da han var student. Hun hadde tuberkulose som var uhelbredelig på den tiden, og hun døde noen få år senere mens han arbeidet i Los Alamos med utvikling av de første, amerikanske atomvåpen. Hans siste kone var Gweneth Howarth, og de hadde to barn sammen, Carl og Michelle.

Som barn elsket Feynman å reparere radioer, og hadde talent for ingeniørkunst. Han eksperimenterte med og gjenoppfant stadig matematiske emner, slik som den halv-deriverte (en matematisk operator, som anvendt to ganger på en funksjon gir den deriverte av denne), og anvendte sin egen matematiske notasjon allerede før universitetet. (Allerede i gymnaset utviklet han den matematiske intuisjon bak sine taylorrekker for matematiske operatorer.) Hans nokså direkte fremgangsmåte ledet ofte til forvirring blant andre mer konvensjonelle tenkere; et av hans spørsmål under en forelesning om kattens anatomi var: «Har De et kart over katten?». Når han uttalte seg, var det som oftest klart og tydelig.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Feynman fikk sin bachelorgrad ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) i 1939, og ble Putnam Fellow samme år. Han tok doktorgrad ved Princeton University i 1942; hans veileder var John Archibald Wheeler. I avhandlingen undersøkte Feynman hvordan det klassiske prinsippet om minste virkning passet inn kvantemekanikken. Han kom dermed frem til en helt ny forståelse av kvantemekaniske fenomen som nå kunne matematisk beskrives ved såkalte veiintegral. På forskjellige måter er denne beskrivelsen mer fundamental enn de tidligere formuleringene til Heisenberg og Schrödinger. Noen år senere brukte han sin nye innsikt til å løse flere problem i kvanteelektrodynamikk da beregningene nå lett kunne forenkles. I den forbindelse oppfant han sine Feynman-diagram som på en konkret måte illustrerer hva som skjer med elementærpartikler som vekselvirker.

Manhattan-prosjektet[rediger | rediger kilde]

Feynman (midten) og Robert Oppenheimer (til høyre) slapper av ved en sosial begivenhet i Los Alamos under det topphemmelige Manhattanprosjektet.

På Princeton oppfordret fysikeren Robert R. Wilson Feynman til å delta i Manhattanprosjektet – den amerikanske hærens prosjekt ved Los Alamos-laboratoriet som utviklet atombomben under andre verdenskrig. Helt frem til hennes død i juli 1945 besøkte Feynman sin kone i et sanatorium i Santa Fe hver helg. Han fordypet seg i arbeidet med prosjektet, og var til stede under Trinity-bombetesten. Feynman påsto at han var den eneste som så eksplosjonen uten de mørke brillene som ble utlevert, og at han så gjennom vinduet på en lastebil for å filtrere de skadelige ultrafiolette frekvensene av den elektromagnetiske strålingen.

Som ung fysiker var hans bidrag til prosjektet relativt fjernt fra det sentrale arbeidet. Hans primære oppgave var å administrere en gruppe menneskelige kalkulatorer i den teoretiske avdelingen, og senere sammen med Nicholas Metropolis å opprette et system som benyttet IBM-hullkort til kalkulasjoner. John G. Kemeny, senere rektor for Dartmouth College, arbeidet på dette tidspunktet for Feynman. Feynman lyktes faktisk i å løse et av prosjektets ligninger, som var slått opp på tavler. Dessverre «gjorde de ikke fysikken riktig», og Feynmans løsning ble ikke brukt i prosjektet.

Feynmans arbeide i Los Alamos omfattet også å løse nøytronligninger for Los Alamos-«vannkokeren», en liten kjernereaktor på laboratoriet i ørkenen, for å måle hvor nær en bestemt mengde fissilt materiale var ved å nå den kritiske grensen. Etter dette arbeidet ble han overført til Oak Ridge-laboratoriet, hvor han hjalp ingeniører med å beregne sikkerhetsprosedyrer for oppbevaring av materiale (så ulykker pga. overskridelse av den kritiske grensen kunne unngås). Han gjorde også essensielt teoretisk og numerisk arbeide i forbindelse med den teoretiske uran-hydrid-bomben, som senere viste seg umulig å realisere.

Los Alamos var isolert; som Feynman selv formulerte det «var det ingenting å gjøre der». I sin kjedsomhet fant Feynman forskjellige fritidsaktiviteter, som å dirke opp låser, bryte seg inn i pengeskap og legge igjen spydige beskjeder for å bevise at sikkerheten på laboratoriet ikke var så god som folk gjerne ville tro. Som trommeslager fant han isolerte deler av mesaet, hvor han kunne spille i indiansk stil, «og kanskje danset og sang jeg litt». Disse aktivitetene forble ikke ubemerket, men ingen visste at «Injun Joe» i virkeligheten var Feynman. Han ble venn med laboratoriets leder, Robert Oppenheimer, som uten å lykkes forsøkte å lokke ham vekk fra andre forpliktelser for å arbeide ved University of California, Berkeley etter krigen.

Tidlig karriere: Cornell University[rediger | rediger kilde]

Etter prosjektet begynte Feynman som professor ved Cornell University. Det skyldes i stor grad Hans Bethe som hadde vært hans sjef i Los Alamos. Bethe hadde tidligere vist ved beregninger at kjernefysisk fusjon er solens energikilde. Men Feynman følte seg uinspirert og nedtrykt etter arbeidet på Manhatten-prosjektet. Han fryktet at han var utbrent og ble derfor anbefalt til å vende seg mot mindre krevende, men underholdende problemer. I den forbindelse gikk han i gang med å analysere fysikken bak roterende, vippende tallerkener som balanseres av en sjonglør. Derfra var ikke veien lang til å undersøke roterende partikler i kvantemekanikken hvor de sies å ha spinn.

Samtidig med dette ble det gjort nye, presise målinger innen atomfysikk. Det var mulig på grunn av all den nye elektronikken som var utviklet under den siste verdenskrigen. De nye resultatene ga verdier for spektrallinjene i hydrogenatomet som ikke kunne forklares ved hjelp av datidens kvanteteori. Den største effekten ble ganske raskt forklart av Bethe, mens Schwinger påviste at noen av de nye målingene skyldes at de magnetiske egenskapene til elektronet ikke var helt korrekt gitt ved Dirac-ligningen alene. Feynman så med en gang at disse beregningene kunne gjøres mye mer forståelige ved hjelp av hans egen teori utviklet i doktorgradsavhandlingen. Derfor gikk han i gang med å få publisert denne som nå kalles kvanteelektrodynamikk, ofte forkortet til QED. En av de viktigste egenskapene den har, er at den automatisk tilfredsstiller relativitetsteorien, noe som ikke var så lett å få til tidligere. Det var også disse arbeidene som senere skulle gi han Nobel-prisen.

Hans Feynman-diagram er et bokføringsverktøy som hjelper til å stille opp og utregne vekselvirkninger mellom elementærpartikler i romtid. Dette verktøyet tillot ham, og senere andre, å arbeide med konsepter som ville ha vært mindre tilgjengelige uten, slik som reversibilitet av tid og andre fundamentale prosesser. Disse diagrammene er senere også blitt viktige i strengteori hvor deres verdens-linjer er blitt til rør. Feynmans mentale bilde av disse diagrammene startet med biljardkule-tilnærmelsen da man til å begynne med kunne tenke på vekselvirkningene som slike kollisjoner.

At hans arbeid skulle bli av stor betydning for forskning i andre felt, gjorde at han ikke ble overrasket da han ble tilbudt professorater ved konkurrerende institusjoner. Blant disse var Princeton Institute for Advanced Study i New Jersey hvor blant andre Albert Einstein arbeidet. Feynman avviste tilbudet han fikk med begrunnelsen at der ikke var noen undervisningsplikt. Han oppfattet studenter som en kilde til inspirasjon, og de ga han trøst i uproduktive perioder. Hvis han ikke kunne være kreativ, kunne han i det minste undervise. Med dette for øye valgte han til slutt å akseptere en stilling ved California Institute of Technology (Caltech) i Pasadena, California.

Årene på Caltech[rediger | rediger kilde]

Feynman kalles til tider for «Den Store Forklarer». Og han var meget omhyggelig med å forklare forskjellige emner for sine studenter og andre interesserte. I stedet for å gjøre et emne uforståelig gjennom høytflyvende forelesninger, ville han gjøre stoffet tilgjengelig for flest mulig andre. Hans prinsipp var at hvis han ikke kunne lage en forelesning om et emne for førsteårsstuderende, så hadde han ikke forstått det. Klar tenkning og klar fremleggelse var fundamentale forutsetninger for hans oppmerksomhet.

I tillegg til sin forskning innen kvanteelektrodynamikk, bidro Feynman i sin tid på Caltech med flere fundamentale bidrag til moderne fysikk::

  • Fysikken bak superflytning av kryogen flytende helium, hvor helium tilsynelatende flyter uten viskositet. Anvendelse av Schrödinger-ligningen på problemet viste at den superflytende væsken viste kvantemekaniske egenskaper som kunne observeres på makroskopisk skala. Dette hjalp enormt for forståelsen av supraledning.
  • Etter suksessen med kvanteelektrodynamikken vendte Feynman seg mot kvantisering av gravitasjonsfeltet. I analogi med fotonet, som har spinn 1, undersøkte han konsekvensene av et fritt, masseløst spinn 2-felt, og kunne derav utlede Einsteins feltligninger for den generelle relativitetsteorien. Men forsøket på å gå utover disse, lykkes ikke helt. Dessverre ble han på dette tidspunkt utkjørt av å arbeide på flere prosjekter på samme tid; blant annet var han opptatt med Lectures on Physics. De teoretiske problemene som stoppet Feynman på den tiden, er i dag løste og man kan kvantisere gravitasjonsfeltet. Uten bruk av hans veiintegral, ville dette ha vært umulig.
  • For kollisjoner mellom høyenergetiske protoner og nøytroner fantes det ingen tilfredsstillende beskrivelse. Feynman utviklet derfor på slutten av 60-tallet en ny teori som kalles parton-modellen. Fra sin forståelse av kvantefeltteori, visste han at en elementærpartikkel som beveger seg med meget høy energi kan beskrives som en blanding av et stort antall partikler, som han kalte partoner, og deres antipartikler. Denne beskrivelsen ble raskt raskt verifisert ved CERN. Omtrent samtidig viste eksperimentelle resultat fra en elektron-akselerator ved Stanford University at partonene kunne identifiseres med kvarker. Parton-modellen er selve grunnfjellet i den mer fundamentale teori kvantekromodynamikk, ofte forkortet til QCD, som ble utviklet noen år senere. Den utgjør den del av Standardmodellen som omhandler kvarkene.

Feynman kjente godt til egenskapene til kvarkene da disse enda mer fundamentale elementærpartikler var blitt foreslått ved Caltech av hans to kollegaer Murray Gell-Mann og George Zweig, uavhengig av hverandre noen år tidligere. Feynman hadde til og med vært veileder for Zweig da han hadde foreslått dette som student. Men han var ikke overbevist om at disse nye partiklene virkelig fantes. Samtidig med utviklingen av parton-modellen gikk derfor Feynman, sammen med to av sine studenter, igang med å utvikle en ny, relativistisk modell for kvarkene og deretter sammenligne resultatene med alle tilgjengelige data på den tiden. Resultatene var så gode at han ble overbevist om at kvarkene var virkelige partikler. Han var derfor ikke overrasket da dette også ble bekreftet i eksperimentene ved Stanford.

På Caltech ble Feynman bedt om å livne opp undervisningen av bachelorstuderende. Resultatet av å ha viet tre år til oppgaven var en rekke forelesninger, som senere ble til de berømte The Feynman Lectures on Physics, som er en av hovedgrunnene til at Feynman ennå betraktes av de fleste fysikere som en av de største lærere i fysikk noensinne. Feynman vant senere Ørsted-medaljen for undervisning, noe han virket meget stolt av. Hans studenter konkurrerte intenst om hans oppmerksomhet; en gang ble han vekket da en student hadde løst et problem og levert det i brevsprekken på hans privatadresse. Da Feynman så studenten snike seg bort over gressplenen, kunne han ikke legge seg til å sove igjen, og leste studentens løsning. Ved frokosten neste dag ble han avbrutt av en annen triumferende student, men Feynman måtte bedrøve denne studenten med at han kom for sent.

I et sabbatår vendte han tilbake til Newtons Principia for å studere den på ny. Det han lærte av Newton ga han videre til studentene sine, som for eksempel Newtons forsøk på å forklare diffraksjon. Overalt hvor han var, gikk han imot utenatslære og andre undervisningsmetoder, som la vekt på form fremfor funksjon, fra en konferanse om undervisning i Brasil til et statlig utvalg omkring valg av undervisningsbøker i skolene.

Feynman var en entusiastisk formidler av fysikk i både bøker og forelesninger, blant annet i en banebrytende forelesning om nanoteknologi med tittelen There's Plenty of Room at the Bottom. Feynman utlovet premier på 1000 dollar til to av hans utfordringer innenfor nanoteknologi. Han var også en av de første vitenskapsmenn, som innså mulighetene i kvantedatamaskiner. Mange av hans forelesninger og andre taler ble til bøker som The Character of Physical Law og QED: The Strange Theory of Light and Matter. Han gav forelesninger som hans studenter skrev ned og som deretter ble gitt ut i bokform, slik som Statistical Mechanics og Lectures on Gravity. The Feynman Lectures on Physics krevde to fysikere, Robert B. Leighton og Matthew Sands som redaktører på heltid i flere år. Selv om de ikke ble brukt av noen universiteter som lærebøker, er bøkene stadig bestselgere, fordi de formidler en dyp forståelse om fysikk.

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Feynmans første kone Arline Greenbaum døde mens han arbeidet på Manhattanprosjektet. Han giftet seg igjen med Mary Louise Bell fra Neodesha, Kansas, i juni 1952; ekteskapet ble en kort fiasko. Noe senere giftet han seg med Gweneth Howarth fra England som delte hans livsglede. I tillegg til deres hjem i Altadena, California, hadde de en strandvilla i Baja California. De var gift resten av livet, og fikk en sønn, Carl, og adopterte en datter, Michelle.

Feynman hadde stor suksess med å undervise Carl ved hjelp av diskusjoner om maur og marsmenn som et verktøy for å få et perspektiv på forskjellige problemer og emner. Til hans overraskelse virket ikke de samme undervisningsverktøyene på Michelle. Matematikk var en felles interesse for far og sønn, og de gikk begge inn i databransjen som konsulenter.

Jet Propulsion Laboratory brukte Feynman som beregningskonsulent under kritiske oppdrag. En kollega beskrev Feynman som en slags Don Quijote ved sitt skrivebord, i stedet for en computer, klar til å kjempe mot vindmøllene.

Ifølge Feynmans kollega, professor Steven Frautschi, var Feynman den eneste personen i Altadena-området som kjøpte en oversvømmelsesforsikring etter en omfattende brann i 1978. Han forutså riktig nok at ildens ødeleggelser ville føre til erosjon av jorden, med jordskred og oversvømmelser til følge. Oversvømmelsen kom i 1979 etter kraftig regn om vinteren, og ødela mange hus i området.

Feynman reiste en del, blant annet til Brasil, og sent i livet planla han å besøke den obskure russiske republikken Tuva, en drøm som på grunn av den kalde krigens byråkratiske problemer aldri ble realisert. I denne perioden oppdaget han at han hadde kreft, men takket være kirurgiske inngrep kunne han holde sykdommen i sjakk.

Feynman arbeidet ikke kun med fysikk; han hadde en stor krets av venner fra alle livets avkroker, blant annet kunst. Han begynte på et tidspunkt å male og hadde en viss suksess under pseudonymet «Ofey», som kulminerte i en utstilling dedikert til hans arbeide. Han lærte å spille på trommer (frigideira) i tilstrekkelig god samba-stil i Brasil, ved utholdenhet og øvelse, og deltok i en samba-«skole». Disse interesser gav ham ry for å være eksentriker.

Feynman hadde et meget frisinnet syn på seksualitet, og var ikke redd for å innrømme det. I Surely You're Joking, Mr. Feynman!, forteller han, hvordan han moret seg på bordeller og strippeklubber, og tegnet en dekorasjon til en massasjeklinikk. Han har dessuten uttalt at han har vært cannabisbruker og har eksperimentert med LSD. Feynman likte også å sykle og å bli intervjuet.

Feynmans senere år[rediger | rediger kilde]

Feynman var medlem av undersøkelseskommisjonen for Challenger-ulykken i 1986. «For at en teknologi skal bli en vellykket må virkeligheten prioriteres over reklameverdi, for naturen kan ikke narres.»

Feynman ble bedt om å være med i presidentens Rogers-kommisjon, som undersøkte Challenger-ulykken i 1986. Han fikk ledetråder fra en kilde med intern informasjon, og viste med en enkel demonstrasjon på TV hvilken avgjørende rolle boosterrakettennes O-ring fleksible gassforseglinger spilte, kun ved å bruke et glass isvann og en prøve av O-ring-materialet. Hans oppfattelse av årsaken til ulykken var forskjellig fra den offisielle, og han var langt mer kritisk overfor måten ledelsen ignorerte ingeniørenes bekymringer. Etter et omfattende lobbyarbeide ble Feynmans minoritetsuttalelse vedlagt som et appendiks til den offisielle rapporten. I boken What Do You Care What Other People Think? kan man finne historier fra Feynmans arbeide i undersøkelseskommisjonen. Hans evner som ingeniør speiles i hans estimat av påliteligheten av romfergene (98%), som dessverre avspeiles i de to ulykkene ut av romfergens omkring 100 oppskytninger frem til 2003.

Hans kreftsykdom blusset opp igjen i 1987, og Feynman ble innlagt på sykehuset et år senere. Komplikasjoner fra de kirurgiske inngrepene forverret hans tilstand, og Feynman besluttet å dø med verdighet og ikke motta videre behandling. Han døde 15. februar 1988. Hans siste ord skal visstnok ha vært: «Jeg ville hatet å dø to ganger. Det er så kjedelig» («I'd hate to die twice. It's so boring.»).

Æresbevisninger til minne om Feynman[rediger | rediger kilde]

Feynman ble minnet med et amerikansk erindringsfrimerke i 2005 som en av fire amerikanske vitenskapsmenn i et frimerkesett sammen med Barbara McClintock, Josiah Willard Gibbs og John von Neumann. Settet med selvklebende 37 cent frimerker ble gjort tilgjengelig 4. mai 2005 i ark med 20 frimerker med fem frimerker for hver person. Feynmans frimerke, tonet i stil med et gammelt fotografi, viser et fotografi av Feynman i 30-årene samt åtte små Feynman-diagrammer.

Verk av Feynman[rediger | rediger kilde]

The Feynman Lectures on Physics er kanskje hans mest tilgjengelige verk for enhver som er interessert i fysikk. De ble til under forelesninger for bachelorstudenter i 1962. Etterhvert som ryktet om forelesningenes tilgjengelighet spredte seg, begynte en lang rekke profesjonelle fysikere å dukke opp til dem. En profesjonell fysiker, Robert B. Leighton, redigerte dem om til bokform. Verket har bestått, og er anvendelig selv i dag.

Bøker om fysikk[rediger | rediger kilde]

Populærvitenskapelige bøker av og om Feynman[rediger | rediger kilde]

  • Feynman, Richard Phillips. (1999). The Meaning of It All: Thoughts of a Citizen Scientist. Perseus Publishing. (Paperback Edition ISBN 0-7382-0166-9)
  • The Pleasure of Finding Things Out
  • Surely You're Joking, Mr. Feynman! (1985) ISBN 0-393-01921-7
  • What Do You Care What Other People Think? (1988) ISBN 0-553-17334-0
  • Genius: The Life and Science of Richard Feynman (av James Gleick)
  • Most of the Good Stuff: Memories of Richard Feynman (redigert av Laurie M. Brown and John S. Rigden)
  • No Ordinary Genius: The Illustrated Richard Feynman (redigert av by Christopher Sykes)
  • Tuva Or Bust! (av Ralph Leighton)
  • QED and the Men Who Made It: Dyson, Feynman, Schwinger, and Tomonaga (Princeton Series in Physics) (av Silvan S. Schweber)
  • Selected Papers on Quantum Electrodynamics (Fermi, Jordan, Heisenberg, Dyson, Weisskopf, Lamb, Dirac, Oppenheimer, Retherford, Pauli, Bethe, Bloch, Klein, Schwinger, Tomonaga, Feynman, Wigner, and many others) (av Julian Schwinger (Redaktør))
  • Richard Feynman: A Life in Science (av John Gribbin and Mary Gribbin)
  • The Beat of a Different Drum: The Life and Science of Richard Feynman (av Jagdish Mehra)
  • Feynman's Rainbow: A Search for Beauty in Physics and in Life (av Leonard Mlodinow) ISBN 0-446-69251-4
  • Perfectly Reasonable Deviations from the Beaten Track: The Letters of Richard P. Feynman – Redigert av Michelle Feynman (Basic Books, ISBN 0-7382-0636-9, April 2005).
  • Hans A. Bethe, The Road from Los Alamos, NY: Simon and Schuster, 1991, ISBN 0-671-74012-1 p.241
  • The art of Richard P. Feynman: Images by a curious character - Redigert av Michelle Feynman (G+B Arts International, ISBN 2-88449-047-7 (1995).

Lydbøker og opptak[rediger | rediger kilde]

  • Safecracker Suite (Anekdoter av Feynman innimellom en samling trommeverk)
  • "Six Easy Pieces" (de originale forelesningene som boken baserer seg på)
  • "Six Not So Easy Pieces" (de originale forelesningene som boken baserer seg på)
  • The Feynman Lectures on Physics: The Complete Audio Collection
    • Quantum Mechanics, Volume 1
    • Advanced Quantum Mechanics, Volume 2
    • From Crystal Structure to Magnetism, Volume 3
    • Electrical and Magnetic Behavior, Volume 4
    • Feynman on Fundamentals: Energy and Motion, Volume 5
    • Feynman on Fundamentals: Kinetics and Heat, Volume 6
    • Feynman on Science and Vision, Volume 7
    • Feynman on Gravity, Relativity and Electromagnetism, Volume 8
    • Basic Concepts in Classical Physics, Volume 9
    • Basic Concepts in Quantum Physics, Volume 10

Verk om Feynman[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere dokumentarer med og om Feynman, alle produsert i England for BBCs Horizon-program, og vist i USA på PBSs Nova:

  • The Pleasure of Finding Things Out
  • The Quest for Tannu Tuva (tittelen endret til Last Journey of a GeniusNova)
  • No Ordinary Genius, del 1 og 2 (en-times versjon med tittelen The Best Mind Since Einstein vist på Nova)

En film om Feynmans liv med tittelen Infinity og med Matthew Broderick i hovedrollen ble produsert i 1996. Filmen fokuserer på Feynmans forhold til sin første kone, Arline, med hans arbeide på Manhattanprosjektet som bakgrunn for filmen, som hovedsakelig var en kjærlighetshistorie. Filmen fikk blandede anmeldelser, og klarte seg dårlig på kino.

Endelig ble Feynmans person spilt av Alan Alda i et skuespill med tittelen QED i 2001. Stykket var stort sett et en-manns show, med kun korte passasjer med andre personer, og avbildet Feynman i sitt kontor på Caltech. Skuespillet dekket mange av historiene og anekdotene fra Surely You're Joking, Mr. Feynman! og What Do You Care What Other People Think?

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • «Kjære Mrs. Chown, ignorer Deres sønns forsøk på å lære Dem fysikk. Fysikk er ikke det viktigste, kjærlighet er. De beste ønsker, Richard Feynman.»
  • «Fysikk er som sex: Ja, det kan gi praktiske resultater, men det er ikke derfor vi gjør det.»
  • «Mathematics is not real, but it feels real. Where is this place?»
  • «De samme ligninger har de samme løsninger.» (Dvs. når du har løst et matematisk problem, kan du bruke løsningen i en annen fysisk sammenheng. Feynman var god til å omforme et problem til et han kunne løse.)
  • «Når du er i gang med å løse et problem, så la være å bekymre deg. Men etter du har løst problemet, da er det tid til å bekymre seg
  • «Det vidunderlige med vitenskapen er at den er levende
  • «Alle fundamentale prosesser er reversible.»
  • «Hva betyr det å forstå? ... Jeg vet ikke.»
  • «Det jeg ikke kan skape, kan jeg ikke forstå.»
  • «Men jeg ikke vite svaret. Jeg er ikke redd for å ikke vite ting, for å være fortapt i det gåtefulle univers uten formål—slik er det jo, så vidt jeg kan se, kanskje. Det skremmer meg ikke."
  • «Til de som ikke forstår matematikk er det vanskelig å formidle den riktige følelsen av skjønnheten, den dype skjønnheten, av naturen ... Hvis du vil lære om naturen, og verdsette naturen, er det nødvendig å forstå det språk hun taler.»

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]