Rhinforbundet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Rhinkonføderasjonen»)
Rheinbund (tysk)
États confédérés du Rhin (fransk)
Konføderasjon av klientkongedømmer underlagt Det første franske keiserdømme

1806–1813

Våpen for Napoléon I til Rhinforbundet

Våpen for Napoléon I

Plasseringa til Rhinforbundet
Plasseringa til Rhinforbundet
Rhinforbundet på sitt største i 1812
Hovedstad Frankfurt am Main
Styreform Konføderasjon
Protektor
 - 1806-1813 Napoléon Bonaparte
Fürstprimas
 - 1806-1813 Karl Theodor von Dalberg
 - 1813 Eugène de Beauharnais
Historisk periode Napoleonskrigene
 - Napoleon seiret i slaget ved Austerlitz 12. juli 1816
 - Det tysk-romerske rike ble oppløst 6. august 1808
 - Folkeslaget ved Leipzig 4. november 1813
 - Paris-traktaten av 1814 30. mai 1814
I dag en del av Østerrikes flagg Østerrike
Tsjekkias flagg Tsjekkia
Tysklands flagg Tyskland
Italias flagg Italia
Liechtensteins flagg Liechtenstein
Polens flagg Polen
Artikkelen inngår i serien om

Tysklands historie


Epoker

Frankerne

Det tysk-romerske rike
(962–1806)

Tyskland under Napoleonskrigene
(1806–1814)

Restaurasjon og revolusjon
(1814–1871)

Det tyske keiserrike
(1871–1918)

Weimarrepublikken
(1918–1933)

Det tredje rike
(1933–1945)

Et delt Tyskland
(1945–1990)

Tysklands gjenforening
(rundt 1990)

Etter gjenforeningen
(siden 1990)

Det tyske demokratiets pionerer

Rhinforbundet (tysk: Rheinbund; fransk: Confédération du Rhin)[1] var et forbund av tyske fyrstedømmer som hadde trådt ut av det tusenårige tysk-romerske rike som ble oppløst i 1806. Rhinforbundet ble etablert i Paris i 1806 under påtrykk fra Frankrikes keiser Napoléon Bonaparte noen måneder etter at han beseiret Østerrike og Russland i slaget ved Austerlitz.[2] ,Det var i praksis vasallstater under Frankrike inntil slaget ved Waterloo og varte fra 1806 til 1813.[3]

Grunnleggerne av konføderasjonen var tyske fyrster av det tysk-romerske rike. De fikk senere selskap av 19 andre, som til sammen styrte over 15 millioner undersåtter. Dette ga en betydelig strategisk fordel til det franske imperiet på dets østgrense ved å gi en buffer mellom Frankrike og de to største tyske statene, kongeriket Preussen og keiserriket Østerrike (som også kontrollerte betydelige ikke-tyske land).[4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rivaliseringen mellom de tyske statene Østerrike og Preussen fortsatte på 1800-tallet, noe som vanskeliggjorde en samling av Tyskland. Begge stater kjempet først mot de franske revolusjonshærene, og deretter mot Napoleon. I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet, og ca. 130 000 km² landområde delt på nytt etter Napoleons ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet i 1805 den tredje koalisjon, mens Preussen forholdt seg passiv. Etter Napoleons seier over Østerrike samme år ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoleon, opphøyet til kongeriker, og dannet kjernen i Rhinforbundet, som Napoleon kontrollerte.

Etablering[rediger | rediger kilde]

Rhinforbundsmedaljen fra 1808

Med undertegningen av Rheinbundakten fra 12. juli 1806 løsrev opprinnelig 16 syd- og vesttyske riksstender seg fra riket og grunnla en konføderasjon under «beskyttelse» av Napoleon. Få dager senere la Franz II Josef ned kronen som tysk-romersk keiser; han hadde imidlertid i 1804 proklamert seg som keiser av Østerrike. Han fulgte dermed et ultimatum fra Napoleon.

I de følgende årene sluttet ytterligere 23 tyske stater seg til Rhinkonføderasjonen. Bare Østerrike, Preussen, dansk Holsten og svensk Pommern valgte å stå utenfor. Rhinforbundet var i det vesentlige et militærforbund, og dets medlemmer var forpliktet til å stille store militærkontingenter til Frankrikes rådighet.

De fikk som gjenytelse rangforhøyelser – Baden, Hessen-Darmstadt, det nye hertugdømmet Nassau, Kleve og Berg ble storhertugdømmer, Württemberg og Bayern ble kongeriker – og dessuten til dels betraktelige territorielle utvidelser gjennom såkalt mediatisering (Mediatisierung) av mindre Reichsstände.

I henhold til Rhinforbundsakten skulle Rhinforbundet også få felles forfatningsorganer, noe som imidlertid ble forhindret av de store fyrstene som ønsket ubegrenset suverenitet. Den av Karl Theodor von Dalberg foreslåtte Forbundsdagen (Bundestag) møttes aldri. Etter det prøyssiske nederlaget mot Frankrike i 1806 trådte også mange midt- og nordtyske småstater inn i forbundet. I 1808 hadde det sin største utstrekning, og omfattet fire kongeriker, fem storhertugdømmer, 13 hertugdømmer, 17 fyrstedømmer og hansabyene Hamburg, Lübeck og Bremen. I 1810 ble store deler av Nord-Tyskland med områdene hvor Ems, Weser og Elben munner ut okkupert av Frankrike for å kunne overvåke den såkalte kontinentalsperren mot England bedre. I 1813, etter Napoleons nederlag i folkeslaget ved Leipzig, falt Rhinforbundet fra hverandre.

Oppløsning[rediger | rediger kilde]

Etter Napoleons nederlag, erklærte Paris-traktaten av 1814 de tyske statene som uavhengige. Etter Wienerkongressen året etter ble Europas grenser tegnet på nytt, og dette la grunnlaget for Det tyske forbund.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Selv om Rhinforbundet primært kan karakteriseres som et system for undertrykkelse og utbytting, innebar det en viss sentralisering av Tyskland som varte også etter Frankrikes nederlag, blant annet sammenslutning av et stort antall ministater i flere større, innføringen av Code Civil og en gjennomgripende modernisering av næringsliv og forvaltning.

I 1814–1815 tegnet Wienerkongressen det europeiske kontinentets politiske kart på nytt. Napoleons kreasjoner som det enorme kongeriket Westfalen, storhertugdømmet Berg og hertugdømmet Würzburg ble avskaffet; undertrykte stater, inkludert Hannover, hertugdømmene Brunswick, Hessen-Kassel og Oldenburg, ble gjeninnsatt. På den annen side overlevde de fleste medlemmene av Rhinforbundet i det sentrale og sørlige Tyskland med mindre grenseendringer. De, sammen med de gjeninnsatte statene, Preussen og Østerrike, dannet det tyske forbund.[5]

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Stiftere av Rhinforbundet:

Medlem Tilsluttet Merknader
Storhertugdømmet Baden 12. juli 1806 Tidl. markgrevskap
Bayerns flagg Kongeriket Bayern 12. juli 1806 Tidl. hertugdømme
Storhertugdømmet Berg 12. juli 1806 Tidl. bl. a. Hertugdømmet Kleve
Storhertugdømmet Hessen 12. juli 1806 Tidl landgrevskap
Fyrstedømmet Regensburg 12. juli 1806 Fra 1810 Storhertugdømmet Frankfurt
Kongeriket Württemberg 12. juli 1806 Tidl. hertugdømme
Hertugdømmet Arenberg 12. juli 1806
Fyrstedømmet Hohenzollern-Hechingen 12. juli 1806
Fyrstedømmet Hohenzollern-Sigmaringen 12. juli 1806
Grevskapet Isenburg 12. juli 1806
Fyrstedømmet av Leyen 12. juli 1806 Tidl. grevskap
Fyrstedømmet Liechtenstein 12. juli 1806 Celletekst
Fyrstedømmet Salm 12. juli 1806 Annektert av Frankrike 13. desember 1810
Hertugdømmet Nassaus flagg Hertugdømmet Nassau 12. juli 1806

Senere medlemmer:

Medlem Tilsluttet Merknader
Storhertugdømmet Würzburg 23. september 1806 Etablert av Napoleon
Kongeriket Sachsen 11. desember 1806 Tidl. hertugdømme
Hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach 15. desember 1806
Hertugdømmet Sachsen-Gotha
Hertugdømmet Sachsen-Meiningen
Hertugdømmet Sachsen-Hildburghausen
Hertugdømmet Sachsen-Coburg
Fyrstedømmet Anhalt-Bernburg 18. april 1807
Fyrstedømmet Anhalt-Dessau 18. april 1807
Fyrstedømmet Anhalt-Köthen 18. april 1807
Fyrstedømmet Lippe 18. april 1807
Fyrstedømmet Schaumburg-Lippe 11. april 1807
Fyrstedømmet Reuss-Ebersdorf 18. april 1807 Reuss yngre linje
Fyrstedømmet Reuss-Greiz 18. april 1807 Reuss eldre linje
Fyrstedømmet Reuss-Lobenstein 18. april 1807 Reuss yngre linje
Fyrstedømmet Reuss-Schleiz 18. april 1807 Reuss yngre linje
Fyrstedømmet Schwarzburg-Rudolstadt 18. april 1807
Fyrstedømmet Schwarzburg-Sondershausen 18. april 1807
Tysklands flagg Fyrstedømmet Waldeck-Pyrmont 18. april 1807
Kongeriket Westfalen 15. november 1807 Eksisterte fram til 1813
Hertugdømmet Mecklenburg-Strelitz 10. februar 1808 Storhertugdømmet fra 1815
Hertugdømmet Mecklenburg-Schwerin 22. mars 1808 Storhertugdømme fra 1815
Hertugdømmet Oldenburg 14. oktober 1808 Annektert av Frankrike 13. desember 1813

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Også tysk: Rheinische Bundesstaaten; fransk: États confédérés du Rhin
  2. ^ Sigler, Jack (november 2011): «The Battle of Austerlitz and the Principles of War», Napoleon.org
  3. ^ Schmitt, Hans A. (1983): «Germany Without Prussia: A Closer Look at the Confederation of the Rhine», German Studies Review 6(4), s. 9–39.
  4. ^ «The Confederation of the Rhine», History of Western Civilization II
  5. ^ «The First Treaty of Paris, 30 May 1814», History Home

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]