Rettspsykologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Rettspsykologi er et fagområde som ligger i skjæringspunktet mellom Psykologi og rettssystemet. Fagområdet tilhører vitenskapen anvendt psykologi med innsamling, undersøkelse og presentasjon av psykologiske bevis.[1]

Rettspsykologi omfatter lovanvendelse for å kunne foreta juridiske vurderinger og samhandle adekvat med dommere, advokater og annet rettspersonale. Et viktig aspekt i rettspsykologi er evnen til å vitne i retten, og å omformulere psykologiske funn til et juridisk språk i rettslokalet for å gjøre informasjonen forståelig for rettspersonalet.[2]

Historikk[rediger | rediger kilde]

J. McKeen Cattell ledet et av de første forskningsprosjekter innen rettspsykologi. Cattell undersøkte vitnemål. Han stilte i 1895 en serie med spørsmål til studenter ved Universitetet i Columbia. Undersøkelsen viste at vitnemål kan være svært motstridende.

Cattell's resultater initierte en serie med undersøkelser omkring påliteligheten i vitneutsagn. Alfred Binet gjentok Cattell’s forsøk og undersøkte også resultater fra andre eksperimenter på dette fagområdet. Hans arbeid innen intelligenstesting fikk også betydning for forståelsen av rettspsykologi.

William Stern studerte også pålitelighet av vitneutsagn. Han fant at vitneutsagn kan være svært upålitelige og at følelser spiller en stor rolle for hukommelsen.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ What Is Forensic Psychology?. Besøkt 12. oktober 2007.
  2. ^ Nietzel, Michael (1986). Psychological Consultation in the Courtroom. New York: Pergamon Press. ISBN 0-08-030955-0. 
  3. ^ L.W. Stern 1939: The psychology of testimony. Journal of Abnormal and Social Psychology, 40, 3–20

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • I. B. Weiner & A. K. Hess (Ed.): The Handbook of Forensic Psychology. Hoboken, NJ: Wiley 2005.