Rettslig handleevne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Rettslig handleevne er et begrep som betegner at en person har evne til å binde seg rettslig og påta seg ansvar, for eksempel ved avtale, testament eller inngåelse av ekteskap. Hovedregelen er at man har slik evne dersom man er mynidg, dvs. at man må være over myndighetsalderen, og dessuten ikke være umyndiggjort. Sinnssyke personer som ikke er umyndige vil dog kunne ha begrensninger i sin rettslige handleevne. Dersom en sinnssyk person inngår en avtale, følger det av ulovfestet rett at avtalen kan kjennes ugyldig dersom det sannsynliggjøres at sinnssykdommen har hatt innvirkning på innholdet i avtalen, og et testament vil være ugyldig der testator var sinnssyk eller på annen måte var alvorlig svekket i disposisjonsøyeblikket. På den annen side vil personer som ikke er myndige fordi de ikke har nådd myndighetsalderen kunne ha rettslig handleevne innen visse lovbestemte grenser. I henhold til den norske vergemålsloven vil mindreårige som har fylt 15 år således kunne råde over midler de enten har tjent selv eller fått stilt til disposisjon, og si opp arbeid de har påtatt seg og ta nytt arbeid av lignende karakter. Lignende regler gjelder for umyndiggjorte.

Umyndige personer skal ha en verge, som skal forvalte den umyndiges verdier på vedkommendes vegne. For mindreårige vil foreldrene normalt være verge, mens umyndiggjorte vil få en oppnevnt av overformynderiet. Umyndiggjørelse ses som et stort inngrep, og foretas derfor ikke lenger i særlig utstrekning. Sinnssyke som har vist at de mangler evne til å ta vare på seg selv, vil derfor i stedet som regel få oppnevnt en hjelpeverge. Hjelpevergens myndighet vil ikke være like omfattende som for en vanlig verge, men vedkommende vil normalt kunne binde klienten med sine disposisjoner. Hvor omfattende hjelpevergens myndighet skal være vil for øvrig bli nærmere bestemt ved utnevnelsen.

At en disposisjon er foretatt av en som ikke har rettslig handleevne vil være å anse som en sterk ugyldighetsgrunn. Dette innebærer at den ikke kan gjøres gjeldende av medkontrahenten, selv om denne var i god tro (ikke visste om den manglende handleevnen).

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]