Rektor (kirkelig)

Rektor er et kirkelig embete i Den anglikanske kirke og Den katolske kirke. Embetets innhold er forskjellig i det to kirkesamfunnene.

Historie

I senantikken ble biskoper som også var verdslige herskere i byer og provinser, spesielt i Pavestatene, kalt rektorer. Det samme gjaldt de som administrerte patrimoniet, som rector Siciliae.

Ordet kunne også brukes om pastorer; dette er belagt blant annet i Gregor den stores Regula Pastoralis.

Den anglikanske kirke

I anglikanske kirker er en rektor en form for sokneprest. Av historiske årsaker blir noen sokneprester i England kalt rektorer, mens andre kalles vikarer (vicar, dvs. biskopens lokale stedfortreder). Den opprinnelige forskjellen var at en rektor beholdt tiende som sin kompensasjon for arbeidet, mens en vikar overleverte tiende til bispedømmet og fikk utbetalt lønn og bidrag til soknet. En rektor var økonomisk ansvarlig for reparasjoner av koret i kirken, mens menigheten var ansvarlig for resten av kirken; en vikar hadde ikke noe slik økonomisk ansvar. Rektorpliktene er knyttet til eiendommen, hvilket betyr at når privatpersoner kjøper kirkelig eiendom kan de få med en plikt til å reparere kirken, såkalt chancel repair liability. Dette gjelder omkring 5200 kirker i England og Wales.

I nyere tid har rektortittelen også blitt tatt i bruk for presten som leder et pastoralteam.

I Den irske kirke, Den skotske episkopale kirke og Den kanadiske anglikanske kirke har de fleste sokneprester tittelen rektor. I Den episkopale kirke i USA kalles en prest som leder et sokn som klarer seg selv økonomisk rektor, mens en som leder et misjonssokn som støttes av bispedømmet normalt kalles vikar.

På skoler som drives av Den anglikanske kirke brukes noen ganger tittelen rektor for skolens leder (tilsvarende norsk rektor i skoleverket), i stedet for den vanligere tittelen headmaster.

Den katolske kirke

I Den katolske kirke er en rektor en person som presederer over en kirkelig institusjon. Dette kan være en bygning, som en kirke eller annen helligdom, eller det kan være en organisasjon som et sogn, et misjonsstasjon eller et kvasisogn, et seminar eller annet lærested, et sykehus eller en kommunitet av prester eller ordensfolk.

Katolsk kirkerett nevner tre spesifikke rektorembeter:

• Rektorer ved seminarer (CIC cann. 239 og 833 §6)
• Rektor ved religiøse hus som ikke tilhører et sogn, et kapittel eller en orden/kongregasjon (CIC cann. 556–553)
• Rektor ved katolske universiteter (CIC cann. 443 §3 og 833 §7)

Mange av de som formelt sett er rektorer går under andre titler. For eksempel er en stiftsbiskop i utgangspunktet rektor for både bispedømmet og katedralen, mens en sogneprest er rektor for sognet og sognekirken. Paven ble tidligere, under seremonien da tiaraen ble overrakt, kalt verdens rektor. På den annen side er det mange som kalles rektor, men som strengt tatt ikke er det. Et eksempel på dette er prester som har fått delegert ansvar for en katedral; de kalles ofte rektorer, men den egentlige tittelen er [pastor] plebanus («folkets [pastor]»).

I noen prestekongegrasjoner brukes rektortittelen for den lokale superioren for kommuniteten. Enkelte ordener bruker også tittelen for ordensgeneralen, som Pallotinerordenen som kalles sin øverste leder generalrektor.

I kirkeloven av 1917 var det en åpning for en spesiell bruk av rektorembetet, som var vanlig i USA. En sogneprest har en beskyttelse i loven mot å bli flyttet uten god grunn, men de amerikanske biskopene ønsket å ha mer fleksibilitet. Mange valgte derfor å ikke utnevnte sogneprester, men i stedet sette inn permanente rektorer i sognene. I mange amerikanske sogn kan man på grunn av dette i lister over sogneprester se bokstavene P.R. bak en del navn, som tegn på at de ikke var sogneprester, men permanente rektorer. Dermed hadde presten en viss sikkerhet i sitt embete, samtidig som biskopen lettere kunne flytte ham. Denne muligheten ble fjernet i kirkeloven av 1983.