Reklamasjonsrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Reklamasjonsrett (juridisk) er den rett mottakeren av en ytelse har til å fremme krav overfor leverandøren på grunn av mangler ved ytelsen. Slike krav kan være retting/reparasjon/utbedring, omlevering, levering av uteblitt del, tilbakehold/motregning av betaling, prisavslag, erstatning og heving.

Den vanlige regel er at mottakeren (kjøper, bestiller, oppdragsgiver og lignende) må reklamere ved overleveringen av ytelsen på de mangler som er synbare på dette tidspunktet. De mangler som viser seg senere, er de såkalte «skjulte mangler». På slike mangler må det reklameres «innen rimelig tid» etter at mangelen er konstatert. Men kortere frist kan være avtalt, så som «uten ugrunnet opphold». Disse fristene kalles «relative reklamasjonsfrister».

I lovgivning og kontraktsstandarder er det vanlig å spesifisere et antall år som et lengste tidsrom etter overleveringen, da reklamasjon kan gjøres. Ved større ytelser er det vanlig med fem år. Dette kalles den «absolutte reklamasjonsfristen». Bare i unntakstilfelle er det mulig å fremme krav etter denne lengstefristen.

Ved salg til forbrukere blandes ofte begrepene reklamasjonsrett og garanti. Lovgivningen gir forbrukere reklamasjonsrettigheter i ufravikelige bestemmelser som leverandørene ikke kan avtale seg bort fra. Derimot kan leverandørene gi forbrukerne en utvidet reklamasjonsrett og kalle dette garanti, f.eks. omlevering i stedet for retting av småfeil. Slike garantier kan gjøres mer tidsbegrenset.

Forholdet mellom reklamasjonsfrister og foreldelsesfrister kan være noe komplisert. I kontrakter etter Norsk Standard (NS), er foreldelsesloven ikke særskilt nevnt, selv om foreldelseslovens frister og bestemmelser kan avskjære reklamasjonskrav. I en del av forbrukerlovgivningen er imidlertid foreldelsesloven nå nevnt særskilt.