Reimar Riefling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Reimar på 30-tallet.

Østen Gottlieb Reimar Riefling (født 4. desember 1898, død 1981) var en norsk pianist, pedagog og musikkjournalist, og kritiker i VG.[1]

Etter studier ved Hochschule für Musik und Theater Leipzig (etablert 1943) fra 1921 til 1922 og ved Pädagogium der Tonkunst i samme by neste året, studerte han to år ved Hochschule für Musik (etablert 1897) i Hannover hos Karl Leimer (1858–1944), samt praktiserte som lærer samme sted (den gang kalt Stadt konservatorium). Med en tysk statsautorisasjon i lomma drev han fra 1931 pianoskole i hjembyen, virksomheten fra 1941 utvidet med Rieflings klaverinstitutt som han drev sammen med broren Robert Riefling frem til 1952. Etter fire år med egen drift, avsluttet han skolen og ga i 1957 ut en oppsummerende lærebok i faget.

Reimar hadde debutert på pianoet i 1924 og som utøver holdt han konserter i inn- og utland. Ellers var han fra 1935, da han hadde etablert seg i Kristiania, frilans journalist. Med sine faste spalter i VG der han startet 1948 ble det mye å gjøre. Han skrev meget fra utlandet. Fra 1967 var broren blitt professor ved konservatoriet i København, og Reimar innledet da en fem års periode i nært samarbeidende med danske konservatorier som sensor.

Som pedagog i Oslo ledet han over tredve elever frem til debut, flere ble vinnere av Ungdommens pianomestring. Den senere tid var han ved den svenske Ingesund Folkliga Musikskole. Riefling var internasjonal dommer, blant annet ved Chopin-konkurransen i Warszawa og ved Prinsesse Astrids musikkpris. Videre var han styremedlem i Fartein Valen-selskapet, Norsk Teater- og Musikkritikerforening, samt Nordstrand Musikk-selskap.[2][3]

Han var sønn av musikeren Albert Heinrich Theodor Riefling (1868–1946) og Ingeborg Louise Rollag (1868–1959), og giftet seg i 1928 med Marie Else Lucie Prechtel (1902), samt i 1968 med Maj Köhlin (1916–1989).[4]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Klaverpedalene i historisk og praktisk belysning (Lyche, 1958; Oxford University Press, 1962).
  • Jubileumsplate (1968).

Premier[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hanna-Marie Weydahl, Robert Riefling 70 år, i VG (4.12.1968)
  2. ^ Harald Glattre: "Med kritikerblikk og ørets autoritet", i Jeg kunne det da jeg dro hjemmefra, Oslo Musikklærerforening gjennom hundre år 1905 – 2005, Oslo: Norsk Musikforlag AS, 2005, s 178 – 193.
  3. ^ Reimar Riefling i Store Norske Leksikon
  4. ^ Reimar Riefling i Hvem er Hvem, 1973.