Rikskammerretten
Rikskammerretten (tysk Reichskammergericht) var den høyeste rettsinstans i det tysk-romerske rike. Den ble grunnlagt av riksdagen i Worms i 1495, og eksisterte frem til 1806. Rikskammerrettens sete var først i Frankfurt am Main, fra 1527 i Speyer og fra 1693 i Wetzlar.
Den var en av få felles institusjoner i det gamle tyske rike. Alle rettsavgjørelser kunne bringes inn for rikskammerretten, såfremt territorialherren ikke besatt noe privilegium de non appellando eller de non evocando.
I 1772 var Johann Wolfgang von Goethe praktikant ved rikskammerretten i Wetzlar.
«Retten i Spir»[rediger | rediger kilde]
I norsk folkeminne fantes det lenge en forestilling om at saker som var tapt i den dansk-norske retten kunne innankes for den keiserlige «retten i Spir» eller «Spir-retten», det vil si rikskammerretten i Speyer. Knut Robberstad mener at denne tanken trolig er overtatt fra tyske bergmenn som kom til Norge fra 1500-tallet av, og som sto under den saksiske bergretten.[1] Oscar Platou foreslår at forestillingen kan stamme fra hanseatene i Bergen, som levde under sin egen jurisdiksjon og som i siste instans måtte søkes for rikskammerretten.[2] Som en tredje mulig kilde til forestillingen nevner Ludvig Aubert de mange tyske lensherrene i Norge på 1500-tallet og den sterke påvirkningen fra tysk rett i det dansk-norske rettsvesenet på denne tiden.[3]
Hans Jacob Wille beskriver forestillingen i sin Beskrivelse over Sillejords Præstegield fra 1786: «Forresten spørge de, som have tabt deres Sager ved Høiesteret, om de ei kan indstævne Sagen for Spirretten [d.e.] Retten til Speir i Tydskland, hvor de mene, at 4 Konger og 9 Bisper præsidere.»[4] Juristen Ludvig Aubert skal så sent som omkring 1860 ha hørt en bonde fra Gudbrandsdalen si at han ville appellere en sak han hadde tapt for Høyesterett til «retten i Spir».[5] Aubert skriver: «Ja, hin Tids tro paa den keiserlige Domstols Overlegenhed er trængt saa dybt, at jeg endnu har hørt det Folkesagn i Gudbrandsdalen, at man kan indanke en Sag fra Kongen «til Keiseren» eller «Spiret» ([d.e.] Spiirretten)».[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Robberstad, Knut (1976). Rettssoga. Oslo: Universitetsforl. s. 235. ISBN 8200015513.
- ^ Platou, Oscar (1915). Forelæsninger over retskildernes theori. Kristiania: I kommission hos T. O. Brøgger. s. 6.
- ^ Aubert, L.M.B. (1864). Bevissystemets Udvikling i den norske Criminalproces indtil Christian den femtes Lov. Christiania. s. 114.
- ^ Wille, Hans Jacob (1956). Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Tellemarken i Norge. Halvorsen & Børsum. s. 236.
- ^ Platou, Oscar (1915). Forelæsninger over retskildernes theori. Kristiania: I kommission hos T. O. Brøgger. s. 6.
- ^ Aubert, L.M.B. (1864). Bevissystemets Udvikling i den norske Criminalproces indtil Christian den femtes Lov. Christiania. s. 114.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Quellen und Forschungen zur höchsten Gerichtsbarkeit im alten Reich. Böhlau, Köln u.a.
- Knut Robberstad: «Retten i Spir og annen Seljord-jus i boki av Hans Jacob Wille», i Årbok for Telemark 1964, s. 138–143