Reaksjonsdannelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

I Sigmund Freuds psykoanalytiske teori er reaksjonsdannelse en forsvarsmekanisme der angstskapende eller uakseptable følelser blir erstattet av sine motsatser. Denne mekanismen er ofte karakteristisk ved tvangsnevroser. Når denne mekanismen blir overanvendt, særlig i forbindelse med egodannelsen, kan det bli et permanent karaktertrekk. Dette skjer ofte hos personer med kompulsiv karakter og kompulsive personlighetsforstyrrelser. Dette indikerer ikke at dens periodevise fremkomst alltid fremstår som kompulsivitet, men at den kan føre til tvangsadferd.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

En mann som over evne tenner på pornografisk materiale som benytter reaksjonsdannelse til å legge an en kritisk holdning til temaet kan måtte ofre mange av de positive tingene i sitt liv inkludert familierelasjoner ved å reise rundt i landet på anti-pornodemonstrasjoner. Dette synet kan bli kompulsivt (tvangsbetonet) slik at mannen ikke gjør annet enn å reise fra møte til møte for å tale ut mot pornografi. Han fortsetter å gjøre dette men føler bare forbigående lettelse fordi den dypt forankrede opphisselsen ved en uakseptabel adferd slik som å se på pornografi fremdeles er tilstede og ligger under implementeringen av forsvaret. Ved det punktet kan han sies å ha utviklet en kompulsiv personlighet som beveger seg utover forsvarsmekanismen.

Et annet typisk eksempel er ved samværsproblematikk (kjønnsrollene kan være ombyttet): Mor liker ikke at barnet treffer far, men vet at det er sosialt uakseptabelt å gi uttrykk for dette ovenfor barnevernet og sakkyndige. Dermed oppstår denne dynamikk, der hun under observasjon søker gi inntrykk av det akseptable (motiverer til samvær) mens når ingen ser på hindrer samvær. Når ingen observerer mor, oppstår ikke angsten for å fremstå sosialt uakseptabelt. Dermed opplever barnet to ulike holdninger til samvær fra samme person. Dette forvirrer barnet, og slik adferd er skadelig for et barn. Hva skal det forholde seg til?

På mange måter benytter barnet den samme psykologiske forsvarsmekanisme når mor ser på og for eksempel barnevernet eller en sakkyndig spør om hun vil på samvær. Barnet vil egentlig ha samvær, men med mor som tilhører tilkjennegir barnet det motsatte fordi barnet vet mor forventer det.

Angsten for konsekvensen gjør at barnet tilkjennegir det motsatte av hva det egentlig vil, nemlig ha kontakt med sin far og hans utvidede familie. Mor tilkjennegir også det motsatte (i offentlighet) av hva hun vil, nemlig hindre far kontakt med barnet. Hos mor er angsten for sosial fordømmelse det som gjør at hun til omgivelsene gir inntrykk av å motivere til samvær. Når barnet hører dette, vet barnet hva mor egentlig mener, og kan fremvise vegring mot samvær det egentlig vil på!

Det har blitt spekulert om et eksempel på reaksjonsdannelse er homofile som adopterer hatefulle synspunkter mot homofili, noe som gjør dem til homofobe.

Tilfellet med den amerikanske kongressrespresentanten, republikaneren Mark Foley fra Florida kan også vurderes som et eksempel på reaksjonsdannelse. Som formann i partiets gruppe for savnede og misbrukte barn hadde Foley presentert lovgivning som var ment til å beskytte barn fra misbruk av voksne over internett. Han hadde også vært med å foreslå lovgivning for å beskytte mindreårige mot misbruk og vanskjøtsel. Hans fratreden etterfulgte bekjentgjørelsen av at han hadde utvekslet seksuelt eksplisitte elektroniske meldinger med en tenåringsgutt, en tidligere løpegutt i Kongressen, og at han hadde innlatt seg på potensielt upassende kontakt med slike løpegutter i en årrekke.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Synopsis of Psychiatry, 9th Edition. Kaplan & Saddock, 2003