Raymund Pérault

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Raymund Pérault også kalt Peraudi (født 28. mai 1435 i Surgères, bispedømmet Saintes, département Charente-Maritime i Frankrike, død 5. september 1505 i Viterbo i Italia) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var avlats- og korstogskommissær. Han hadde gjennomført avlatskampanjer også i Skandinavia. Han var også kansler av Østerrike, og ble biskop av Gurk i Østerrike, skjønt lot det antagelig administrere ved en stedfortreder.

Han ble kreert til kardinal den 20. september 1493 av pave Alexander VI.

Trass sitt opphav ble han i samtiden ansett som "tysk" kardinal.

Hans virke innledet en ny utvikling i avlatens historie. Dette gjaldt i særdeleshet avlaten for sjelene i skjærsilden. Ifølge den pavelige bulle "Salvator noster" (4. august 1476), som han muligens selv var medforfatter av og uansett støttet sterkt opp under , kunne ved vinnes avlat til fordel til de avdøde i skjærsilden i kraft av den pavelige nøkkelmakt. I den følgende diskusjon preget Pérault den fremtidige teologiske forståelse med sin lære om de fire nåder (gratia iubilei; gratia confessionalis; indulgentia plenaria pro animabus in purgatori; participatio in suffragiis ecclesie universalis). Péraults verker Summaria declaratio, Avisamenta og Modus promerendi indulgentias ble retningsgivende for senere avlatsinstruksjoner, også for Mainz-erkebiskopen Albrecht von Brandenburgs Instructio summaria i 1517, som også fikk usedvanlig stor spredning ved hjelp av boktrykkerkunsten.