Ray Parlour

Raymond Parlour
Født	7. mars 1973; Romford, England
Beskjeftigelse	Fotballspiller
Utdannet ved	Marshalls Park School
Nasjonalitet	Storbritannia
Posisjon	Midtbane
	Klubber
	Landslag
	Ray Parlour på Commons

Ray Parlour (født 7. mars 1973 i Romford, England) er en tidligere landslagsspiller i fotball for England. For tiden spiller han for Hull City, men har tidligere spilt for både Arsenal og Middlesbrough FC.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Parlour er mest kjent for tiden i Arsenal, hvor han spilte i 14 år. Han kom til klubben som læregutt i 1989, og debuterte mot Liverpool FC i 29. januar 1992, i en kamp der han lagde straffe og Arsenal tapte 0-2. Han ble ikke fast på laget de første årene, men fikk stadig slippe til. Parlour hadde i denne perioden litt disiplinærproblemer, blant annet en slåsskamp med en taxisjåfør i Hongkong mens klubben var på sommerturné. Uansett fikk han i denne perioden tolv kamper for Englands U-21 landslag.

Hans gjennombrudd kom trolig i 1994/95-sesongen, da han spilte finale i Cupvinnercupen, der Arsenal tapte for Real Zaragoza. Året før hadde han vært ubenyttet reserve da klubben vant finalen mot italienske Parma. Det sies likevel at Parlour ikke fikk frem sitt fulle potensial før ankomsten av manager Arsène Wenger i 1996. Da fikk han spille regelmessig på høyreving eller som sentral midtbane. I 1997-98 vant klubben «The Double», og Parlour var en av de viktigste bidragsyterne til dette. Han ble kåret til «Man of the match» i FA-cup-finalen mot Newcastle United, i en kamp laget vant 2-0. Parlour ga også Nicolas Anelka en målgivende pasning til det andre målet. Likevel fikk han ikke være med til VM det året, fordi landslagssjef Glenn Hoddle foretrakk Tottenhams Darren Anderton i stedet.

Parlour fikk endelig sin England-debut som reserve i en EM-kvalifisering til 2000-sluttspillet, mot Polen 27. mars 1999. Han fikk ti landskamper for England, men scoret ingen mål. Det nærmeste han kom var i VM-kvalifiseringskamp mot Finland 11. oktober 2000, da hans skudd fra 30 meter traff tverligger og spratt i mål og deretter ut igjen. Dommeren mente feilaktig at ballen ikke hadde vært over mållinjen. Kampen endte 0-0. Parlour fikk aldri være med til noe mesterskap med England. En kneskade gjorde at han måtte trekke seg fra den originale troppen til EM-2000. Hans siste landskamp var treningskampen mot Italia 11. november 2000. Parlour var inkludert i landslagstroppen flere ganger under Sven-Göran Eriksson men fikk aldri komme på banen under kamp.

Parlour fortsatte suksessen med Arsenal i ytterligere fire år, og vant en ny «The Double» i 2001-02, men fikk lite oppmerksomhet i media sammenlignet med sine høyprofilerte lagkamerater, spesielt siden han konstant «levde i skyggen av» Patrick Vieira. Han fikk imidlertid stor oppmerksomhet da han scoret fra 30 meter i FA-cup-finalen i 2002 mot Chelsea FC. I radiostasjonen «Soccer AM» kommenterte Tim Lovejoy følgende da Parlour fikk ballen og gjorde seg klar til å skyte: «never mind, it's only Ray Parlour». Laget vant 2-0 etter Fredrik Ljungberg scoret det siste målet.

Totalt vant Parlour tre ligamesterskap, fire FA-cuper, én ligacup og én Cupvinnercup med Arsenal, og han spilte 464 kamper (32 mål) inkludert alle turneringer.

Parlour ble Middlesbrough-spiller sommeren 2004, selv om han var en publikumsfavoritt i Arsenal. Han spilte 60 kamper for klubben på to og et halvt år. Han var ubenyttet reserve i UEFA-cup-finalen mot Sevilla våren 2006, i en kamp klubben tapte 0-4. Parlour ble fristilt fra kontrakten 25. januar 2007, og i en kort periode trente han med gamleklubben Arsenal for å holde formen ved like mens han letet etter en ny arbeidsgiver. 9. februar 2007 signerte han for Hull City ut sesongen 2006-07.

Personlig[rediger | rediger kilde]

Parlour giftet seg med Karen i 1998, og paret fikk tre barn før de ble separert i 2001. I juli 2004 ble de enige om en skilsmissepakke der Karen Parlour fikk to hus, £250 000 i en engangssum, samt £406 500 årlig i fire år fremover (deretter ny saksgjennomgang) i underholdsbidrag. Ray Parlour var i utgangspunktet bare villig til å gi Karen £120 000, men via en rettskraftig dom fikk hun £250 000 årlig. Begge parter var misfornøyd med dette og anket saken videre. Summen økte betraktelig i løpet av denne saksbehandlingen, og dommen ble stående [1]. Denne rettssaken fikk mye mediaomtale, der media spekulerte i at nye skilsmissesaker ville gi partnerne mer lik fordeling av den tidligere partnerens fremtidige inntjeninger. Dette satte også et sterkt fokus på ekteskapskontrakter [2].