Ramón Grau San Martín

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ramón Grau San Martín

Ramón Grau San Martín (født 13. september 1887 i provinsen Pinar del Río, død 28. juli 1969 i Havanna) var president på Cuba i perioden 19331934 og i perioden 19441948.

Graus familie var blitt rik på tobakksdyrking og faren ønsket at sønnen skulle utdanne seg i merkantile fag og overta virksomheten. Grau hadde imidlertid bestemt seg for å bli lege og dro mot familiens vilje til Havanna for å studere. Han tok doktorgraden i medisin i 1908, og i de neste 13 årene oppholdt seg han seg i Frankrike, Italia og Spania der han praktiserte som lege og samtidig gjorde kliniske studier. Han dro tilbake til Cuba i 1921, ble professor i fysiologi ved Universitetet i Havanna og skrev flere artikler og bøker innen medisin.

Politisk kaos[rediger | rediger kilde]

Etter sin tilbakekomst til Cuba i 1921 ble Grau interessert i politikk. I 1929 og 1930 deltok han i flere studentdemonstrasjoner mot diktatoren Gerardo Machados brutale styre. I 1931 ble han arrestert og fengslet. Etter løslatelsen i 1932(?) dro han i eksil til USA, men vendte tilbake til Cuba i 1933, straks etter USA hadde intervenert og avsatt Machado. Grau kom tilbake til et land i fullt opprør. Machados tilhengere var nærmest fritt vilt, og tidligere undergrunnsorganisasjoner som f.eks. ABC Sociedad Revolucionaria stod bak en bølge av summariske rettssaker og drap på Mochados tilhengere og sympatisører.

USA innsatte Carlos Manuel de Céspedes y Quesada som president 12. august 1933, men bare 22 dager etter ble han avsatt i det såkalte «sersjantopprøret» ledet av sersjant Fulgencio Batista. Dette kuppet hadde for øvrig stor støtte blant studentene ved Universitetet i Havanna og hos andre grupper som hadde vært i opposisjon til Mochado.

Første presidentperiode 1933-34[rediger | rediger kilde]

Batista oppnevnte en junta på fem mann til å styre Cuba. Som honnør for studentens støtte til «sersjantopprøret» ble professor Ramón Grau et av juntamedlemmene. Batista selv gikk inn som hærsjef og stabssjef med så vide fullmakter at han i praksis ble Cubas reelle president. Studentene i Havanna var imidlertid misfornøyd med Graus anonyme rolle. I frykt for å miste sine allierte, ga Batista raskt etter og utnevnte Grau til president, men uten at han ga slipp på sine vide fullmakter.

Graus presidentinnsettelse 10. september 1933 ble hjertelig mottatt av en sjelden politisk allianse av radikale studenter, den cubanske hær, det cubanske kommunistparti (Partido Sosialista Popular) og andre radikale grupper. Herunder også ABC Sociedad Revolucionaria. Presidentinnsettelsen bidro også til å dempe uroen og den akutte hevntørsten som hadde oppstått i kjølvannet av Gerardo Machado avsettelse, 12. august 1933.

Graus regjering la seg raskt på en nasjonalistisk og sosialdemokratisk linje som blant annet kritiserte amerikanske selskapers sterke innflytelse i Cubas arbeids- og samfunnsliv. I tillegg krevde Grau at USA skulle fjerne Platt-tillegget i Cubas grunnlov av 1901. Dette tillegget kom i etterkant av Paris-avtalen av 1898, og ga USA rett til å invadere Cuba når de måtte ønske det. Siden Platt-tillegget bare skulle fungere til 1933, mente Grau at USA måtte akseptere at tillegget ble fjernet.

Graus krav vakte stor motstand i økonomiske kretser i USA, og president Franklin D. Roosevelt nektet derfor å godkjenne Grau som Cubas president. Han slo hardt tilbake, fordømte Graus krav og oppfordret opposisjonelle på Cuba til å gripe inn og avsette president Grau.

Batista griper inn[rediger | rediger kilde]

Den 14. januar 1934 og knapt 100 dager etter at Grau var blitt innsatt i presidentembetet, etterkom Fulgencio Batista USAs ønske. Han avsatte Grau i et statskupp og innsatte Carlos Hevía y de los Reyes som president.

Grau dro i eksil til Mexico og ble der valgt til leder i det nydannede cubanske Nasjonalistpartiet (Partido Revolucionario Cubano – Auténtico). I 1940 dro han tilbake til Cuba for å delta i presidentvalget, men tapte for Fulgencio Batista som gikk av med valgseieren. I 1944 kom Grau langt sterkere tilbake og vant presidentvalget.

Andre presidentperiode 1944-48[rediger | rediger kilde]

I den blomstrende verdensøkonomien som fulgte etter andre verdenskrig, steg prisen på sukker som var Cubas viktigste eksportvare. Dette ga bedre muligheter for Graus sosialdemokratiske politikk. Det ble investert store summer i infrastruktur, det sosiale sikkerhetsnettet for arbeidere ble vesentlig forbedret, og det ble tatt mange skritt for å styrke den økonomiske utviklingen i landbruket og industrien.

På den andre siden bidro oppgangstidene til at «tradisjonen fra de glade 20-årene» fikk ny næring. I Havanna og andre større byer vokste kriminaliteten, ofte i nært samarbeid med Tampa-mafiaen i Florida [1]. Mafiaen hadde fått fotfeste på Cuba under Gerardo Machado og parallelt med USAs forbudstid mot alkohol, fra 1920 til 1933. Under Mochado hadde mafiaen primært satset på smugling og alkoholproduksjon, men etter 1933 gikk de over til hotell- og casino-drift, utpressing (såkalt «beskyttelse») og prostitusjon.

USA protesterer[rediger | rediger kilde]

I 1947 hadde flyktninger fra Den dominikanske republikk søkt tilflukt på Cuba og fått støtte til en invasjon for å styrte diktatoren Rafael Leonidas Trujillo. Trujillo stod imidlertid under USAs beskyttelse, og amerikanske marinesoldater grep derfor inn og knuste opprøret i sin startfase. At Grau hadde støttet oppstanden gjorde at forholdet mellom USA og Cuba ble atskillig kjøligere. Det samme gjaldt selvsagt også forholdet mellom Cuba og Den dominikanske republikk. Først i 1957 under Fulgencio Batista ble forholdet til Rafael Leonidas Trujillo forbedret, og amerikanske myndigheter var svært tilfreds med utviklingen. [2]

Samme år som Cuba ga hjelp til flyktingene fra Den dominikanske republikk, begynte pressen og Graus politiske motstandere å hevde at Graus regjering var blitt korrupt. At statsråder utnevnte representanter fra egen familie til stillinger i staten, og tok betalt av næringsliv og amerikansk mafia for å påvirke politiske beslutninger. Samtidig var det innlysende at kriminaliteten og prostitusjonen økte i byene og at det flere ganger kom til regulære bandeoppgjør der amerikansk mafia ofte var involvert. Som følge av både påstander og faktisk virkelighet, møtte Grau stadig større opposisjon i og utenfor parlamentet. Anklagene i media vokste om at han hadde sviktet folket, og at Cuba var i ferd med å få et like korrupt regime som under den forhatte diktatoren Gerardo Machado presidenttid.

Grau tok kritikken svært tungt og i 1948 innsatte han Carlos Prío Socarrás som midlertidig president. Innsettelsen av Prio skjedde i tråd med grunnloven av 1940 og Prio skulle fungere som midlertidig president fram til valget i 1952. Prio var – på samme måte som Grau – medlem av Nasjonalistpartiet (Partido Revolucionario Cubano – Auténtico). Etter utnevnelsen av Prio, trakk Grau seg helt tilbake fra politikken og offentlighetens lys.

Exit[rediger | rediger kilde]

Neste gang han viste seg på den offentlige scenen, var i 1952 da han tok avstand til Fulgencio Batistas statskupp der Carlos Prío Socarrás ble avsatt bare 10 måneder før det skulle gjennomføres valg.

Grau stilte opp igjen ved presidentvalget i 1954 og 1958, men trakk seg like før valget i 1958 fordi han mente Batista drev utstrakt valgfusk. Etter at Fidel Castro kom til makten i 1959 trakk Grau igjen seg tilbake fra politikken. Han døde i Havanna 28. juli 1969, 82 år gammel.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Forgjenger:
 Carlos Manuel de Céspedes d.y. (provisorisk) 
Cubas 19. president (provisorisk)
Etterfølger:
 Carlos Hevía y de los Reyes (provisorisk) 
Forgjenger:
 Fulgencio Batista 
Cubas 26. president
Etterfølger:
 Carlos Prío Socarrás