Rakettsilo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den synlige delen av en R-12U-silo in Plokštinės rakettbase, Litauen
Vedlikeholdsarbeid på en Minuteman II i siloen
En Peacekeeper MX skytes ut fra silo

En rakettsilo er en underjordisk, vertikalt plassert sylindrisk installasjon for oppbevaring av interkontinentale ballistiske missiler(ICBM-er).

Frem til 1960-tallet ble alle ICBM-er skutt ut fra overflatebaser, noe som gjorde våpnene svært sårbare for bombeangrep. Storbritannia startet på 1950-tallet et prøveprosjekt med underjordiske rakettramper, men dette ble avblåst i 1960. Selv om det originale prøveprosjektet var avsluttet var ideen med underjordiske rakettoppskytingsinstallasjoner født, og USA overtok ideen.

Noe av bakgrunnen for rakettsiloenes suksess var overgangen fra superavkjølte til tempererte drivstoff, som gjorde at rakettene kunne stå lagret med drivstoffet ombord. Den videre overgangen til fast drivstoff bidro i enda sterkere grad her.

Siden 1960-tallet har siloen vært det primære landbaserte rakettutskytningssystemet, men økt nøyaktighet i ulike treghetsnavigasjonssystemer førte utover 1970- og 1980-tallet til at den store fordelen med underjordisk lagring er blitt noe redusert. USA har brukt store ressurser på å forsøke å utvikle erstatninger, men ingen av disse er satt i produksjon. Sovjetunionen/Russland og Kina har tatt i bruk flyttbare ICBM-ramper.

De senere år har nedrustning og overgang til andre våpensystemer medført at flere rakettsiloanlegg er blitt nedlagt, og i USA har enkelte av disse blitt solgt til privatpersoner, som har brukt dem til forskjellige formål. Mest spesielt her kan kanskje sies å være William Pickards sak, hvor han ble dømt for å ha planlagt produksjon av massive mengder LSD i en nedlagt silo i Kansas.