Radikalortodoksi
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
| Hovedretninger |
| Kunst og symboler |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
Radikalortodoksi (engelsk: Radical Orthodoxy) er en postmoderne teologisk bevegelse igangsatt av John Milbank. Bidragsytere til denne teologien er (foruten John Milbank)Cathrine Pickstock, Graham Ward, James K. Smith m.fl. John Milbanks bok Theology & Social Theory (1990) regnes som det første bidraget til radikalortodoksien. Navnet «radikalortodoksi» gir uttrykk for bevegelsens forsøk på å nå tilbake til tradisjonell doktrine. «Radikal» (lat. radix, «rot»), «ortodoksi» (gr. oρθός «rett», og δόξα «lære») altså: rett lære/tro. I all hovedsak er radikalortodoksien en kritikk av moderne sekularisme og den kantianske forståelsen metafysikken. Radikalortodoksiens forståelse av ontologi har likhetstrekk med nyplatonismen. Skolastikeren John Duns Scotus blir ansett av radikalortodoksierne for å være modernitetens stamfar på grunn av hans avvisning av analogi og hans syn på mennesket som en fullt ut autonom skapning. Dette gjør bevegelsen også til en krass kritiker av liberalisme
Teologien som vitenskap[rediger | rediger kilde]
Motivasjonen til radikalortodoksien er å ta et oppgjør med det moderne, og det modernes forhold til teologien som vitenskap. Moderne teologi kritiseres for å være for ydmyk overfor de sekulære standarder hva angår vitenskapelig «objektivitet», men radikalortodoksien hevder å kunne vise en vei (gjennom postmodernismens kritikk av rasjonalitet, og dens erkjennelse av at all tanke er tilhørende egne kulturelle og lingvistiske system) for teologien tilbake til sin rettmessige plass i vitenskapen. Argumentasjonen bygger på påstanden om at postmodernismen anser all virkelighet for å være uten substans og for å være i en kontinuerlig bevegelse frem og tilbake mellom intetheten og evigheten. På bakgrunn av dette kan teologien stå ved sin påstand om at Gud skapte jorden ut av intet og kravet om å forholde seg til en transcendent virkelighet. Kort sagt: radikalortodoksien krever at teologien kan grunngi sin egen eksistens på utfra sitt eget trosspråk. Nå skal altså ikke teologien beskues med sekulærfilosofiske briller, men det sekulærfilosofiske skal avsløres som en korrumptert teologi. Dette er John Milbanks hovedpoeng i boken Theology & Social Theory (1990).
Modernitetskritikken[rediger | rediger kilde]
Milbank fremholder at den sekulære verdensanskuelsen har sprunget ut fra to kilder: en heretisk (altså, i utgangspunktet kristent tankegods men avvikende fra ortodoks lære) og en paganistisk (uten slektsskap til kristendommen)(Milbank 2006:5). Begge disse lærene deler oppfatningen (ifølge Milbank) at virkeligheten springer ut fra en grunnleggende konflikt, eller rent kaos; retningene skiller seg fra hverandre på hvordan de forholder seg til denne konflikten. Heresiens sekularisme fremholder lov som nødvendig (jmf. Thomas Hobbes) fordi individer i sin konkurransetrang søker herredømme over hverandre. Røttene til denne anskuelsen er å finne i senskolastikkens nominalisme, (som hevdet at begreper kun eksisterte som navn og var uten objektiv referanse) og dens voluntarisme (som fremholdt at viljen er det fundamentale prinsipp for verdens skapninger). Machiavelli er kanskje den som skal ha størsteparten av æren for å ha influert vestlig filosofi med paganistisk tankegods. Hos ham tar det sekulære form i hensynsløs politisk styring hvor en hersker kan oppnå, og beholde makten i møte med konflikt. Disse tankene finner sitt opphav i tidlige greske og romerske myter som idealiserte styrke, skjønnhet og evner, heller enn rettferdighet og medmenneskelighet.
Når Milbank tar et oppgjør med moderniteten ved å gripe sosiologien fatt, så er dette fordi han mener at det er innenfor dette fagfeltet at teologien reduseres til «en historisk konstruksjon som springer utfra, og reagerer tilbake på særegne sosiale praksiser forent med særegne semiotiske og figurative koder» (Milbank 2006:2). Med denne reduseringen oppstår det ifølge Milbank et forhold hvor teologien anerkjenner sekulariseringen og autonomien til sekulær rasjonalitet; sosialteorien anser sekulariseringen som mer og mer paradoksal, og påstår at det mytisk-religiøse aldri kan forlates. Politisk teologi er intellektuelt ateistisk; post Nietzscheansk sosialteori hevder at den praktiske biten av tilbedelse er umulig å flykte fra. Milbank anerkjenner situasjonen, og benytter anledningen til å fortelle teologer at det ikke er noen grunn til at teologien skal benytte seg av sub-Marxistiske løsninger på sosiale utfordringer, men heller erkjenne seg selv som kulturelt konstruert, men samtidig gå seg selv i sømmene og tilby egenhendig en kritisk teori mot samfunnet som sådan(Milbank 2006:3ff).
«… the difference that Christianity has made includes a tragic dimension, because its failure to sustain a 'peace beyond the law' enabled a transition from the antique containing of a given violence by reason, to the modern regulation of violence through greater violence. Yet the capacity of nihilism to deconstruct antiquity shows that there can be no going back; only Christian theology now offers a discourse able to postion and overcome nihilism itself. This is why it is so important to reassert theology as a master discourse; theology, alone, remains the discourse of non-mastery.» (Milbank 2006:6)
Forholdet til moderne vitenskap og teologi[rediger | rediger kilde]
Radikalortodoksien stiller seg særlig kritisk til Peter Bergers og Robert Bellahs religionssosiologi, og beskylder den for å redusere teologiske fenomen til sosiale funksjoner. Frigjøringsteologien (særlig den hos Segundo, Boff og Gutiérrez) kritiseres for å ha for mye arvegods fra Hegel og Mars, som igjen beskyldes for å opprettholde tanken om «opprinnelig vold» i kjernen av deres tanker om konflikt og fremskritt. Kritikken begrunnes ut fra begrepet integralisme, som er sentralt både i romersk-katolsk teologi og i frigjøringsteologi, og at dette forutsetter at det ikke finnes noe slik som «ren natur» (skapt virkelighet uavhengig av Gud), men at alt liv er fylt av en hellig nåde. Integralisme anerkjennes av Milbank etter han har avvist Karl Rahners lesning av det, som hevder at alt det gjør er å naturliggjøre det overnaturlige. Det sentrale for kritikken er at man da ender med å redusere teologien til politikk.
En fredens ontologi[rediger | rediger kilde]
Virkeligheten er ikke bygd på kaos og vold, hevder Milbank, men på et «samspill av harmoniske forskjelligheter» som springer ut fra Guds skaperverk. Påvirket av Augustins erkjennelse om at siden alt er skapt av Gud er alt og alle beslektet med hverandre, søker Milbank å vise at vold alltid er fred underordnet og harmoni var før kaos. Derfor, i møte med volden, er det eneste man kan gjøre å tilby ikke-voldelig kristen praksis, og denne praksisen kan ikke ha sitt opphav i noe utenfor sin egen handlekraft. Det eneste som her skiller Milbank fra Derrida er tanken om «samspill av harmonisk forskjell», som står på andre siden av Derridas nihilisme. I møte med sosialteori kan kristen teologi kun handle gjennom den fredsommelige, forsonede sosiale orden som ligger bortenfor alle antatte absolutte, objektive eller universelle forståelser av fornuft og lov.
Inspirasjonskilder[rediger | rediger kilde]
Radikalortodoksien er sterkt påvirket av katolikken Henri de Lubac og hans skille mellom natur og nåde, og dette har i høy grad påvirket deres ontologi. Videre er Hans Urs von Balthasars (som også var sterkt påvirket av Henri de Lubac) teologiske estetikk og littaraturkritikk viktig. Liberalismekritikken har sitt opphav i Karl Barths verker. The Oxford Movement og the Cambridge Platonists har også vært viktige for radikalortodoksien.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Milbank, John (2006). Theology & Social Theory - Beyond Secular Reason 2nd edt. Oxford: Blackwell publishing. ISBN 1-4051-3684-7.
- Radical Orthodoxy: A New Theology, John Milbank, Catherine Pickstock, Graham Ward (eds). London: Routledge, 1999 – ISBN 0-415-19699-X
- Theology and Social Theory (2nd ed.), John Milbank. Oxford: Blackwell, 2006 – ISBN 1-4051-3684-7
- Being Reconciled, John Milbank. London: Routledge, 2003 – ISBN 0-415-30525-X
- Truth in Aquinas, John Milbank and Catherine Pickstock. London: Routledge, 2000 – ISBN 0-415-23335-6
- After Writing, Catherine Pickstock. Oxford: Blackwell, 1997 – ISBN 0-631-20672-8
- The Word Made Strange, John Milbank. Oxford: Blackwell, 1997 – ISBN 0-631-20336-2
- Radical Orthodoxy: A Critical Introduction, Steven Shakespeare. London: SPCK, 2007 – ISBN 978-0-281-05837-2
- Introducing Radical Orthodoxy: Mapping a Post-secular Theology, James K.A. Smith. Grand Rapids: Baker Academic / Bletchley: Paternoster Press, 2004 – ISBN 0-8010-2735-7 og ISBN 1-84227-350-7